Datalagringsindustrien gir lokale arbeidsplasser og verdiskapning

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhra har i en kommentar i Dagsavisen gjort et kjapt søk i Nasjonalbibliotekets avisarkiv og har på denne måten plutselig blitt ekspert på datalagring. Ved anekdotisk bevisføring henviser Sira Myhre til Nasjonalbibliotekets eget lille datalagringssenter og kaller det noe av det minst arbeidsintensive de gjør. Argumentasjonen er på nivå med dem som har sett et bilde av en glissen parkeringsplass utenfor et datasenter og derfor hevder at datalagring ikke medfører arbeidsplasser. Regjeringen har imidlertid gått mer grundig og empirisk til verks, og forrige måned kom ringvirkningsanalysen av gjennomførte og potensielle datasenteretableringer i Norge. Den viser at bransjen i dag bidrar med 2376 arbeidsplasser i norsk næringsliv og at datalagring er en industri med kraftig vekst.

Dersom denne vekstraten fortsetter, og man i tillegg greier å legge til rette for den største typen datasentre, vil datasenterindustrien i Norge totalt kunne understøtte 11.100 ansatte i 2025 og 24.900 ansatte i 2030. BNP-bidraget vil være på 14 milliarder i 2025, 30,9 milliarder i 2030.

Sira Myhre tar altså helt feil når han hevder at datalagringsindustrien verken skaper arbeidsplasser eller betaler skatt. Rørleggerne, elektrikerne, sikkerhetsvaktene, serviceteknikerne, bygningsarbeiderne, montørene og alle de andre som får sitt arbeid i forbindelse med datalagringsindustrien, betaler skatt lokalt der de bor, det samme gjør de lokale selskapene de som regel er ansatt i. (Cirka 90% av arbeidsplassene er i leverandørindustrien og er altså ikke direkte ansatte i datasenterselskapene).

På samme måte tar Sira Myhre helt feil når han skriver at lokale krefter på Kalberg i Rogaland vil «gi bort over seks tusen dekar av den beste landbruksjorda vi har i landet». Området det er snakk om å regulere til kraftkrevende industri på Kalberg er på 1788 dekar hvorav over halvparten er skog og åpen fastmark. Det meste av området ligger i dag brakk. Og i reguleringsarbeidet som nå gjøres, settes rammene som gjør at det blant annet ikke skal åpnes for utvinning av kryptovaluta slik Sira Myhre er bekymret for.

Snarere skal datalagringen benyttes til digitalisering og samfunnsnyttige tjenester som vi alle er avhengige av. Autonome kjøretøy og digitale helsetjenester er bare to eksempler på svært samfunnsnyttige tjenester som vil kreve stor databehandlingskapasitet og nærhet til lagringsstedet for å fungere optimalt. Og selv om Sira Myhre synes å tro at det ikke er behov for «hundrevis av serverparker», så er det et faktum at verden trenger å øke datasenterkapasiteten i tråd med den økende digitaliseringen av samfunnet.

Digitale teknologier er ifølge Europakommisjonen også avgjørende for å oppnå klimanøytralitet og kan ifølge Exponential Roadmap bidra til å kutte globale utslipp med 15 prosent innen 2030. For å oppnå en slik utslippsreduksjon er det viktig at datasentrene blir så bærekraftige som mulig. Og det har vi alle muligheter for å få til i Norge, med vår tilgang til ren, fornybar kraft. Her finnes også store innovasjonsmuligheter innen utvikling av tilhørende industrier som kan bruke spillvarme fra datasentre for eksempel til veksthus, fiske/skalldyropprett eller biogassproduksjon. Aslak Sira Myhra er nok også fullstendig klar over at mange store internasjonale oljeselskaper og -serviceselskaper over flere tiår har bidratt til arbeidsplasser og investeringer i Norge gjennom utvinning av våre naturressurser. Vi vet imidlertid at antall arbeidsplasser innen petroleumsindustrien vil gå ned. Vi trenger derfor sårt å skape gode vilkår for industri basert på fornybare energikilder som kan gi arbeidsplasser og bidra til norsk økonomi.

Hva vil eierne med Lyse?

Lyse eies av 14 kommuner. Mot slutten av året skal de fornye eierstrategien sin. Hovedspørsmålet er dette: Hvorfor eie Lyse?

Den svenske statsministeren Olof Palme, som ble skutt og drept på åpen gate i 1986, gjentok mange ganger sitt mantra om at «politik er att vilja».

Utsagnet har senere blitt omskrevet til å passe for bedrifter: «Å eie er å ville».

Så hva vil Lyses eiere?

Siden etableringen i 1998 har Lyses eiere sett på selskapet som en viktig del av den regionale ryggraden.

I Lyse kombineres offentlig, industrielt eierskap med regional handlefrihet som bygger samfunnet. Lyse overfører kjærkomne kontanter til kommunekassene.

Aksjonærene vil i den reviderte strategien fortsatt legge vekt på et kortreist og kompetent eierskap. De vil at utviklingen av Lyse skjer i et godt samarbeid mellom eierne og selskapet.

Eierstrategien vil si noe om de overordnende forventningene aksjonærene har til Lyse. Tema er utbyttepolitikk, forretningsutvikling, eierstyring og virksomhetsledelse, bidrag til det grønne skiftet og bygging av samfunns- og husholdningskritisk infrastruktur: strømnett og fiber – en digital grunnmur som vi virkelig ser nytten av i pandemiperioden.

Politikerne i eierkommunene vil nå som før vektlegge at hovedkontoret til konsernet skal være fast forankret i regionen. Det gir nærhet til strategiske beslutninger som har stor betydning for investeringer, arbeidsplasser, innovasjon og kunnskapsutvikling.

Økonomiske grunner til å eie? Selvsagt!

Konsernet har vokst – fra snaut 500 ansatte i 1998 til 1300 i dag. Driftsinntektene har økt fra 1,8 milliarder kroner første driftsår til dagens nivå opp mot 10 milliarder kroner.

Siden 1998 har kommunene mottatt nærmere 12 milliarder kroner i rede penger fra Lyse. Pengene skriver seg fra utbytte fra forretningsdriften samt renter og avdrag på ansvarlig lån. Kontantene veksles inn i skoler og sykehjem. Kommunefabrikkene produserer velferd for Lyse-pengene.

Fornøyde kunder er basis for all forretningsdrift. Det er ikke vanskelig å spå at både administrasjon og politikere i eierkommunene i sin strategi vil fastholde at Lyse fortsatt skal være konkurransedyktig og yte god service:

Fornøyde kunder er den viktigste forutsetningen for å lykkes med å skape verdier for eierne også i framtiden.

Ove Jølbo
Direktør, eier- og myndighetskontakt