Telekom – Lysebloggen

Finn, du bløffer

Illustrasjonsbilde: Denny Müller, Unsplash.com

– Finn Myrstad gir seg aldri i sitt felttog for åpne nett, men bør holde seg til fakta, skriver Arne Joramo.

Gjennom tiår har Forbrukerrådet ved Finn Myrstad vært den som har ropt høyest om åpne nett i Norge. Etter at regjeringen i sin melding om digital grunnmur ikke foreslår lokale fibernett regulert til åpen modell, kommer igjen ropet fra Myrstad – denne gang uten hensyn til fakta. Helt feilaktig slår han fast om bredbåndsprisene.

«Det slås dessuten fast at norske bredbåndskunder betaler betraktelig mer for tjenesten enn forbrukere i landene rundt oss gjør.»

Nei, det gjør de ikke!

Regjeringen har lett med lupe etter uhyggelige prisforskjeller etter å ha innhentet en rapport fra selskapet Tefficient.

«Totalt sett, dersom etableringspriser og abonnementspriser sees i sammenheng over en toårs-periode, konkluderer rapporten med at de norske prisene i mange tilfeller er på nivå med, eller lavere, enn de tilsvarende prisene i Sverige og Finland, mens de danske prisene ligger på et lavere nivå enn i Norge.»

Regjeringen har lett og heller ikke funnet høyere priser i områder der lokale fiberoperatører har monopol:

«De store tilbyderne opererer stort sett med de samme prisene uavhengig av hvor i landet kunden befinner seg. Dette kan bety at en mindre lokal aktør i liten grad kan tilby priser som er langt høyere enn de store tilbydernes priser, uten dermed å miste et betydelig antall kunder. Rapporten konstaterer også at den pågående 5G-utbyggingen har potensial til å gjøre fast trådløst bredbånd til en relevant alternativ bredbåndstilknytning for mange husholdninger, noe som vil øke valgmulighetene for mange.»

Oppsummert Myrstad: Bredbåndspriser på nivå med Sverige og Finland eller lavere. Lokale fiberoperatører har de samme prisene som vi har sentralt.

Jeg har det bare litt bedre prismessig med to fibre inn i bygningen her på Ulvøya i Oslo enn for eksempel i Nordreisa og Skjervøy der 3Net har tilnærmet monopol med full dekning. Det til tross for kostnadene med å tilby fiber i Nord-Troms er vesentlig høyere enn i Oslo. Grunnen til at jeg har litt lavere priser er fordi jeg bor i byen og er med i en boligsammenslutning som har forhandlet fram en betydelig rabatt.

Kvantumsrabatten er det som skaper prisforskjeller på bredbånd i Norge. Det er stort sett en effekt av tett bebyggelse av store boligsameier i byene noe som er vanskelig i spredt bebyggelse ute på landet og for så vidt i enkelte eneboligområder i byene også. Meg bekjent har ingen foretatt en empirisk undersøkelse av hva vi i boligsameier egentlig betaler. Det bør myndighetene gjøre. Utvilsomt vil det – korrigert for at langt flere i Sverige bor i boligsameier – høyst sannsynlig vise at norske priser kommer enda bedre ut i sammenligning.

Kjepphest som forsvinner

Et hovedpunkt i kritikken mot den norske modellen har vært og er hos Myrstad fortsatt at lokale fiberoperatører betyr bare en tilbyder. Nei, Myrstad og her også regjeringen: For første gang er vi i ferd med å få reell konkurranse også på høye hastigheter via fast mobilt hjemmenett (FWA). Med 5G FWA med hastigheter på iallfall 100-300 Mbps fra både Telenor, Telia og tjenestetilbydere. Der kobbernettet i realiteten ikke ga konkurranse fordi det var for dårlig med altfor lav hastighet, er FWA en reell konkurrent til fibernett. Langt flere får to og tre tilbydere på høyhastighet. Nå vet vi at de ikke akkurat vil satse der fiberen er tettest, men likevel tre nett eller flere tilgjengelig er en pisk bak skapet for de som ønsker å øke fiberprisene kraftig.

Men her bør Myrstad virkelig se på prisene. Etableringskosten på selve aksessen er for FWA 6-10.000 kroner – mye lavere enn for fiber. Månedsprisen er likevel om lag 30 prosent høyere.

Til slutt: Kan det kanskje være slik at den norske modellen har gitt bedre resultater til om lag samme priser som i Sverige selv om staten der har pøst ut sannsynligvis ti ganger så mange milliarder i statlig tilskudd.

En annen sak: Forbrukerrådet viser også til den lave kundetilfredsheten på bredbånd generelt. Altibox-partnerskapet har en tredjedel av norske bredbåndskunder. Partnerne er alle lokale fiberoperatører. I 11 år på rad har EPSIs målinger vist at de har suverent best kundetilfredshet.

Regelverket sier at de som får støtte for utbygging i distriktene skal ha åpning for flere tilbydere i nettet. Det har ikke blitt noen suksess, men forekommer blant annet i OBOS Open Net og hos Homenet, men bare på TV-tilbudet.

Telenors fibernett har i en årrekke vært åpent for andre fiberoperatører. Resultat etter å ha lykkes å få prisnedsettelse flere ganger: Under 20.000 VULA-kunder hos NextGenTel uten billigere tilbud enn andre operatører.

Regjeringen har døra åpen for ny regulerings-vurdering alt i 2022. Men de får stadig færre holdbare argumenter for å regulere den suksessen norsk bredbåndsmarked i fastnettet er.

Arne Joramo er ansvarlig redaktør i fagtidsskriftet Telecom Revy.

Kommentaren ble først publisert på telecomrevy.no og er gjengitt med tillatelse.

IKT-bransjen leverte som best når den trengtes som mest

IKT-bransjens innsats gjennom mange år er årsaken til at Norge er blant landene i verden som har klart seg best gjennom pandemien.

IKT-bransjen har hatt ansvaret for å bygge og drifte fibernett, mobilnett og datasentre. De har utviklet samhandlingsplattformer, virksomhetssystemer og opplæringsprogrammer for skoler. De har hatt ansvaret for finansiering, gjennomføring, opplæring og gevinstrealisering i prosjektene i både private og offentlige virksomheter.

Resultatet av dette er at vi før pandemien startet, hadde et av verdens beste fastnett og mobilnett, og vi var nr. én i Europa på bruk av skytjenester (sammen med Finland). Vi hadde en av verdens beste offentlige sektorer, mest digitaliserte næringsliv, og en meget godt utdannet og digitalt moden befolkning.

Dette er årsaken til at Norge kunne flytte 800 000 elever til digital hjemmeundervisning, flytte bedrifters kundeservice hjem til tusen hjemmekontor over natten, og automatisere utbetaling til 75 000 bedrifter som fikk korona-støtte, så vi unngikk konkurser, arbeidsledighet og høye sosiale og menneskelige kostnader.

SSB sine prognoser for neste år viser en vekst på 3,6 prosent. Dette er blant de høyeste i Europa. Betydningen av dette vil vi først se etter mange år. Men IKT-bransjens betydning for at Norge var blant landene i verden som klarte seg best gjennom den store pandemien i 2020 vil bli stående som en av vår bransjes milepæler.

Og 2020 vil også markere starten på en ny digital tidsalder. Selv om vi har kommet langt med digitalisering i Norge, er vi selvfølgelig ikke i mål.

Pandemien har vist oss styrken med digitale løsninger, men også svakheter i det norske samfunnet. Det er fremdeles 600 000 i Norge som ikke har internett, og det er fremdeles mange barn som sitter hjemme uten digital undervisning, eller har oppgaver fra gamle skolebøker som scannes inn på iPad-er. Norge som land har heller aldri tidligere vært mer sårbart og utsatt for digitale trusler.

Ved inngangen til 2021 står Norge overfor helt nye samfunnsutfordringer med en kompleksitet, omfang og krav til omstilling vi aldri tidligere har stått overfor. Det eneste sikre – er at eneste mulighet for å lykkes – er gjennom omfattende utvikling og implementering av IKT-bransjens produkter og tjenester.

Norge har kanskje aldri tidligere hatt mer å takke vår bransje for enn på vei ut av 2020. Norge har kanskje aldri tidligere vært mer avhengig av våre tjenester for å lykkes fremover enn vi er på vei inn i 2021.

Vi ønsker med dette alle en riktig god jul – og ser frem til et godt og spennende samarbeid i 2021.

Sammen skal vi gjøre en forskjell. Sammen skal vi forme fremtiden.

Øyvind Husby

Administrerende direktør, IKT-Norge

(Denne kommentaren ble publisert hos Inside Telecom, 18.desember 2020 og er gjengitt med forfatterens tillatelse)

Datalagringsindustrien gir lokale arbeidsplasser og verdiskapning

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhra har i en kommentar i Dagsavisen gjort et kjapt søk i Nasjonalbibliotekets avisarkiv og har på denne måten plutselig blitt ekspert på datalagring. Ved anekdotisk bevisføring henviser Sira Myhre til Nasjonalbibliotekets eget lille datalagringssenter og kaller det noe av det minst arbeidsintensive de gjør. Argumentasjonen er på nivå med dem som har sett et bilde av en glissen parkeringsplass utenfor et datasenter og derfor hevder at datalagring ikke medfører arbeidsplasser. Regjeringen har imidlertid gått mer grundig og empirisk til verks, og forrige måned kom ringvirkningsanalysen av gjennomførte og potensielle datasenteretableringer i Norge. Den viser at bransjen i dag bidrar med 2376 arbeidsplasser i norsk næringsliv og at datalagring er en industri med kraftig vekst.

Dersom denne vekstraten fortsetter, og man i tillegg greier å legge til rette for den største typen datasentre, vil datasenterindustrien i Norge totalt kunne understøtte 11.100 ansatte i 2025 og 24.900 ansatte i 2030. BNP-bidraget vil være på 14 milliarder i 2025, 30,9 milliarder i 2030.

Sira Myhre tar altså helt feil når han hevder at datalagringsindustrien verken skaper arbeidsplasser eller betaler skatt. Rørleggerne, elektrikerne, sikkerhetsvaktene, serviceteknikerne, bygningsarbeiderne, montørene og alle de andre som får sitt arbeid i forbindelse med datalagringsindustrien, betaler skatt lokalt der de bor, det samme gjør de lokale selskapene de som regel er ansatt i. (Cirka 90% av arbeidsplassene er i leverandørindustrien og er altså ikke direkte ansatte i datasenterselskapene).

På samme måte tar Sira Myhre helt feil når han skriver at lokale krefter på Kalberg i Rogaland vil «gi bort over seks tusen dekar av den beste landbruksjorda vi har i landet». Området det er snakk om å regulere til kraftkrevende industri på Kalberg er på 1788 dekar hvorav over halvparten er skog og åpen fastmark. Det meste av området ligger i dag brakk. Og i reguleringsarbeidet som nå gjøres, settes rammene som gjør at det blant annet ikke skal åpnes for utvinning av kryptovaluta slik Sira Myhre er bekymret for.

Snarere skal datalagringen benyttes til digitalisering og samfunnsnyttige tjenester som vi alle er avhengige av. Autonome kjøretøy og digitale helsetjenester er bare to eksempler på svært samfunnsnyttige tjenester som vil kreve stor databehandlingskapasitet og nærhet til lagringsstedet for å fungere optimalt. Og selv om Sira Myhre synes å tro at det ikke er behov for «hundrevis av serverparker», så er det et faktum at verden trenger å øke datasenterkapasiteten i tråd med den økende digitaliseringen av samfunnet.

Digitale teknologier er ifølge Europakommisjonen også avgjørende for å oppnå klimanøytralitet og kan ifølge Exponential Roadmap bidra til å kutte globale utslipp med 15 prosent innen 2030. For å oppnå en slik utslippsreduksjon er det viktig at datasentrene blir så bærekraftige som mulig. Og det har vi alle muligheter for å få til i Norge, med vår tilgang til ren, fornybar kraft. Her finnes også store innovasjonsmuligheter innen utvikling av tilhørende industrier som kan bruke spillvarme fra datasentre for eksempel til veksthus, fiske/skalldyropprett eller biogassproduksjon. Aslak Sira Myhra er nok også fullstendig klar over at mange store internasjonale oljeselskaper og -serviceselskaper over flere tiår har bidratt til arbeidsplasser og investeringer i Norge gjennom utvinning av våre naturressurser. Vi vet imidlertid at antall arbeidsplasser innen petroleumsindustrien vil gå ned. Vi trenger derfor sårt å skape gode vilkår for industri basert på fornybare energikilder som kan gi arbeidsplasser og bidra til norsk økonomi.

Takk til fiberpionèrene

– Vi har så mye å takke dem for! En dag bør de støpes i bronse og settes på Slottsplassen, skriver Arne Joramo.

BILDE FRA PIONERTIDEN: Fiberlegging i Edlandsvannet i juni 2002. (Foto: Per-Øyvind Ødegård)

Forleden fanget jeg opp følgende fra en av NRKs nyhetsreportere i Tyskland: «Tyskerne blir hardt rammet ved nedstengning fordi de ikke har mulighet til hjemmeskole». Det betyr i utstrakt grad også hjemmekontor. Akkurat nå er vi i Norge pålagt hjemmekontor så langt som overhodet mulig. Det betyr at vi langt på vei kan skjerme oss for smitte på kollektivtransport og jobb. I mars stengte vi også skoler og universiteter og de studerende kunne likevel i stor grad studere videre takket være fjernundervisning. Akkurat nå er korona-smitten så nærgående at hjemmeskole igjen kan bli påkrevd.

Den sist tilgjengelige oversikten av fiberutbredelsen viser at tidlig i 2020 hadde bare 2,8 prosent av britiske husholdninger fiberaksess, 3,3 prosent av de tyske husholdningene og 4,1 prosent av de italienske. Til sammenligning: I Norge har nå 89 prosent av husholdningene tilgang til høyhastighetsnett (100/10 Mbps) og 73 prosent tilgang til fiber.

Med andre ord – her i landet er vi velsignet med fiber og HFC-kabel. Og akkurat det er det som gjør hjemmekontor og hjemmeskole mulig. Det bringer tankene tilbake til 2000-2002 da fibereventyret startet.

Det var ingen selvfølge

Jeg ble selv fiberfrelst tidlig. Årsaken til det var at jeg innså at medieutviklingen ville sprenge grensene for hva kobbernettet kunne formidle. Den holdningen førte til mange sleivspark. Innad i redaksjonen kranglet vi om kobberens framtid så kaffekoppene ramlet av bordet og temperaturen steg til riktig sydlanske høyder.

Fra Telenor kom det bombesikre meldinger om at kobbernettet og xDSL ville utvikle seg via G.Fast og VDSL2 vectoring m.m. slik at ingen ville ha behov for annet. Regjeringen bestilte seg en rapport i 2012 som konkluderte med at ingen ville trenge mer enn 4 Mbps. Dessuten ville mobilnettet snart nå uante gigabit-høyder. Pionèrene i Stavanger fikk på pukkelen av spesielt en «bedreviter» bosatt i Lommedalen. De fikk høre at de ødslet med pengene fra folks strømregninger.

Det var da Toril Nag, Anders Brandt, Tore Kristoffersen, Eimund Nygaard, Jone Riis og Eirik Gundegjerde bordet seg i Stavanger med det betimelige spørsmålet: Hva skal vi bruke de over 600 millionene vi har på bok etter det heldige salget av bedriftsfiberen. Det ble bestemt at de skulle bygge fiber til private hjem – 18 000 var målsettingen. Målet ble fort høynet …

På samme tid rørte det seg på fiberfronten på Austevoll nord for Bergen og i hodet til Ingvar Laukvik. De samme tankene om fiber hadde Knut Aadne i Sandefjord og Jan Håland i Haugesund. I Tromsø bestemte man seg for å bygge en stamfiber til alle offentlige etater i Troms. Mr. Fiber Harald Olsen ble en sterk døråpner. Nevnes blant de første skal også Guttorm Haugan i NTE, bygdefiberens far og avdøde Hans Larsen i Bodø. Beklager hvis min skrale hukommelse har slettet noen som vitterlig tok tak alt i 2002 eller tidligere.

Slike folk burde bevares for evig og støpes i bronse plassert ved slottet. Det var de som brøytet vei og i høy grad bidro til å bygge samfunnets nervetråder. Og de trådenes betydning forstår vi kanskje først nå i krisetid. De ikke bare tenkte det og ønsket det. De evnet også å levere.

Resten, fram til dagens fiberutbredelse på 1.312 000 husstander, handler om smart økonomisk styring, formidabel guts og godt håndtverk.

Sterke fiberbremser

Telenor var i all sin framferd til for 3-4 år siden den største fiberbremsen i Norge. De hadde saktens sine enorme investeringer i kobbernettet å ta hensyn til. Det heiet de fram til de stanget i veggen for få år siden. Offisielt skjønte de først rundt 2017 at levende bilder ville bli en stadig økende del av medievirkeligheten og at VDSL aldri kunne bli en fullverdig TV-formidler. I Tele Forum diskuterte de så sent som i 2017 heftig om leietakernes adgang til kobbernettet. De Telenor-sjefer som lenge før selskapet satset, så fiberens nødvendighet og ikke ble hørt, får ha meg unnskyldt.

Heldigvis for oss alle, nå i koronaverdedagen, hadde vi i Norge gründere og investeringsvillig energikapital. Det hadde de ikke i Tyskland som ignorerte fiberutbygging inntil for et par år siden. Eller i Storbritannia. Der fikk Deutsche Telekom og BT ri sine kobbersalete kjepphester til fanden sto utenfor døra. Og der står han trolig fortsatt med et ekkelt glis!

Bare noen små milliarder

I del II av vår analyse «Bredbånd i koronatid» skisserer vi hva fasiten vil bli i Norge. Der konkluderer vi med at 93 prosent av husstandene vil ha tilgang til 100 Mbps nedstrøms i hjemmet i 2023 og bare noen få flere i 2025 da vi nok antar at bare et fåtall av 250-300 000 husstander med FWA har fått tilbud om 100 Mbps. Noen vil i lang tid bli sittende i FWA-klemma med bare forhistoriske 10 Mbps. Skal de få mer må det illustrerende mer fiber til – ut til fjerntliggende basestasjoner.

Jeg blir stadig bombadert med tullprat om at mobilnettet kan levere gigabit fast til alle som vil ha. Eller at Musks satellitter kan erstatte fiberen i bakken. Jeg elsker min mobil og jeg applauderer 5G, men dersom all fastnett-trafikk skulle inn i mobilnettene ville de knele øyeblikkelig uansett G-faktor. Og hva Musks drøm om landing på mars fører til vet de færreste. Pilottestene tyder på både høyere pris enn fiber og stor forsinkelse og muligens tvilsom stabilitet.

Derfor er jeg fiberpionèrene dypt takknemlig.
De våget når andre red alderspregete hester.

Derfor er jeg fiberpionèrene dypt takknemlig. De våget når andre red alderspregete hester. De har gitt oss flere unike muligheter når vi nå skal bekjempe Covid-19. Hvor store fordelene er må vi kanskje dra til Tyskland – som NRKs reporter – for helt å forstå rekkevidden av. Den andre fordelen er at vi i stor grad har greid å fibre vel halve landsbygda. Også vår spredte bosetting høster vi fordelene av nå. Det er utvilsomt en av hovedårsakene til at Norge sammen med Finland er det landet i Europa som har bekjempet korona-smitten best. Vi bor mest spredt. Det er 472 806 bebodde husstander på landsbygda der det bor 1 276 000 mennesker. 207 000 av dem har ikke høyhastighetstilbud – eller hjemmeskole, eller gode betingelser for videokonferanser og hjemmekontor.

I stor takknemlighet til fiberpionèrene bør vi tillate oss å gråte litt over de som ikke er inkludert i de enorme fordelene vi i byene tar som en selvfølgelighet og som gir oss så sterke våpen når den verste krisa i vår levetid rammer oss. Trøsten deres får være at langt flere briter, tyskere og italienere må dele deres avsondrete digitale tilværelse. Den andre trøsten er at her finnes det effektiv medisin som nå er testet og godkjent gjennom 20 år.

Det koster en del å nå de lengst fra allfarvei. Men det koster sannsynligvis mye mer på både den ene og andre måten at stadig flere må klumpe seg sammen på Karihaugen og Holmlia for å nevne et par heftige smittebobler.

Men takk til de som forsto tegninga for mer enn 20 år siden – og også de som kom haltende etter!

Det er på tida nå at også våre ledende politikere forstår. Korona-krisen er jo rene vekkelsesmøte for de sovende. Statsbudsjettet vitner likevel om fortsatt dyp søvn. For hva er egentlig 20 milliarder kroner for å inkludere absolutt alle med det beste. Det er lommerusk folkens i det store langsiktige bildet. Bare spør de i Equinor som har brent 200 milliarder kroner på hasardiøs adferd i USA.

Arne Joramo er ansvarlig redaktør i fagtidsskriftet Telecom Revy. Kommentaren ble først publisert her og er gjengitt med tillatelse.

Vil vi egentlig gjøre noe for klimaet?

Vi kommer aldri til å lykkes med det grønne skiftet dersom vi unnlater å gripe de grønne mulighetene.

Ambisiøse klimamålsettinger er satt både for Norge og for vår egen region – men vi er langt fra i mål med å nå disse. Tvert imot er vi svært langt unna. I klimarapporten for Sør-Rogaland, som Thema Consulting utarbeidet på oppdrag fra Lyse, kom det fram at dersom de klimatiltakene som er vedtatt i dag iverksettes og forsterkes på flere områder, vil klimautslippene i Sør-Rogaland kunne reduseres med 26 prosent fram til 2030. Det nasjonale målet for utslippsreduksjoner innen 2030 er derimot på 40 prosent. Stavanger har vært enda mer ambisiøse, der er målet 80 prosent.

Altså må vi iverksette flere helt nye tiltak dersom vi mener noe med målsettinge som er satt. Og det haster. Men er folk flest egentlig klare for å tenke nytt og finne innovative løsninger på klimautfordringene? Lyse engasjerte denne sommeren fem masterstudenter til å se på hvilke muligheter som finnes for å redusere klimagassutslipp og skape ny grønn næring dersom en legger til rette for datasenterindustri på Kalberg i Time kommune. Dette gjorde vi fordi Kalberg er den best egnede lokasjonen for slik etablering i vår region. Det er her vi raskest får tilgang på store mengder fornybar kraft ettersom Statnett allerede er i gang med å bygge en ny transformatorstasjon på Fagrafjell. Her vil det komme inn uavhengige forsyningslinjer fra henholdsvis Lysebotn, Tonstad og Åna-Sira. I tillegg er Kalberg et svært spennende område for ytterligere innovasjon og klimatiltak på grunn av nærheten til jordbruksindustrien og de mulighetene gjenbruk av spillvarme kan gi.

Studentene kom frem til at en datasenteretablering på Kalberg vil kunne gi klimabesparelser på opptil 2.100.000 tonn Co2-ekvivalenter. Dette er like mye som de årlige utslippene til hele Norges bilpark, og mer enn de totale årlige utslippene i Sør-Rogaland. Utslippsreduksjonene kommer først og fremst av at norske datasentre vil bruke norsk, grønn strøm, i motsetning til datasentre på kontinentet. Men en vil også kunne få en betydelig klimagevinst ved å opprette en industriell symbiose der ulike næringer opprettes og benytter hverandres restprodukter.

Etablering av et biogassanlegg vil være sentralt, og studentene har gått videre og sett at dersom en kombinerer biogassanlegg med eksempelvis fiskeoppdrett, så vil en kunne doble produksjonen hvis fiskeavfall kombineres med husdyrgjødsel som råstoff til biogassproduksjonen. Et biogassproduksjonsanlegg vil samtidig gi en god løsning til de mange jærbøndene som mangler spredeareal til husdyrgjødselen. Studentene har også sett på insektsoppdrett, som er en mye mer bærekraftig måte å produsere fiskefor på. Protein fra insektene erstatter protein fra soya som i dag transporteres fra Sør-Amerika. Dette vil føre til en mer bærekraftig oppdrettsnæring med reduserte klimagassutslipp som følge av at du slipper langtransport av importert soya. Den gode tilgangen på spillvarme fra en eventuell datasenterindustri vil også kunne benyttes i veksthusnæringen. Dette vil kunne gi en mangedobling av tidligere norsk matproduksjon i området ettersom spillvarmen vil gjøre det mulig å produsere i veksthus gjennom hele året.

Kort oppsummert finnes det her en rekke spennende muligheter som bør utredes nærmere. Derfor er det svært gledelig at lokale representanter fra næringslivet nå har lagt 10 millioner kroner inn i et næringsfond som skal se nærmere på innovative løsninger som kan bidra til nye næringer og reduksjon i klimagassutslippene dersom det etableres datasentre på Kalberg.

Forhåpentligvis kan også politiske representanter engasjerte i miljøspørsmål komme på banen med en mer offensiv tilnærming til en grønn næringsutvikling som faktisk bidrar til å løse klimautfordringene. Eksempelvis er John Peter Hernes’ gode forslag om å se på Kalberg-mulighetene på tvers av kommunegrensene et fornuftig innspill i debatten.

Datasenter kan ikke bygges hvor som helst

Debatten om en mulig tilrettelegging for datasenterindustri på Kvernaland i Time kommune pågår for fullt. Ett av de vanligste argumentene vi hører fra dem som er motstandere av en slik etablering, er at det bare er å bygge datasentre andre steder. En slik argumentasjon vitner om at en ikke har fått med seg helt avgjørende kriterier som ligger til grunn når datasenteraktører avgjør hvor de kan lokalisere seg.

Få steder i landet kan måle seg med Kalberg på Kvernaland når det gjelder attraktivitet for datasenteraktørene. Årsaken er at det nettopp er her på Fagrafjell at Statnett har valgt å plassere transformatorstasjonen som vil gi tre uavhengige forsyningslinjer med strøm. Og det er ikke hvilken som helst kraft, men regulerbar vannkraft med høy leveringssikkerhet. Det er dette unike fortrinnet som er avgjørende for datasenteraktørene. I tillegg oppfyller Kalberg behovet om nærhet til flyplass, kompetansemiljø og universitet.

Å forflytte store mengder kraft langt av sted fra Statnetts nye transformatorstasjon på Fagrafjell for å bygge datasenter på andre typer areal, vil ha en enormt høy investeringskostnad og i tillegg føre til unødvendig ekstra beslag av areal som vil gå med til slike linjer. Kraftlinjer krever også konsesjonsbehandling, og dette tar erfaringsmessig flere år.

Koronaviruspandemien har ført til en ytterligere økning i global databruk og et allerede stort behov for flere datasentre har blitt enda større. Det betyr at vi nå er inne i et knapt tidsvindu der investeringsbeslutninger skal tas.

Tilgang på overskuddsvarme fra datasentre gir også spennende muligheter for landbruket til å både øke matproduksjonen, redusere klimagassutslipp og skape nye innovative næringer. Når vi vet at jordbruket i dag står for 28 prosent av de samlede klimagassutslippene i Sør-Rogaland, er det spennende å se hvordan vi kan kombinere mulighetene og bidra til å løse en av vår tids største utfordringer. Lokale innovatører og næringslivsledere er framsynte nok til å innse at regionen har behov for nye grønne arbeidsplasser og legger derfor 10 millioner kroner inn i et næringsfond for å se på mulighetene som vil oppstå dersom en får til en datasenteretablering.

Under en sjettedel av de 1881 dekarene som er under utredning på Kvernaland er dyrket mark. Det meste er skog, myr og beitemark. Flere av grunneierne uttaler at det ikke nytter å dyrke noe i dette såkalte «dyrkbare arealet». Det er faktisk bedre for norsk matproduksjon og forsyningssikkerhet om man ved å bygge datasentre på noe av dagens uproduktive arealer på Kalberg kan få tilgang på spillvarme. Denne spillvarmen kan igjen brukes inn i produksjon av biogass og dermed redusere behov for spreieareal og være et viktig virkemiddel for å redusere regionens CO2-utslipp, bidra til økt matproduksjon gjennom moderne veksthusnæring, eksempelvis etter modell i Kviamarka, eller muliggjøre fiske-/skalldyroppdrett på land.

Dette er langsiktig og ansvarsfull tankegang som tar innover seg at regionen vår har behov for både nye arbeidsplasser og grønn omstilling.

Norge trenger både fiber og 5G

God konkurranse i telekommarkedet har gitt nordmenn tilgang til et av de best utbygde bredbåndsnettene i verden. Dette er et resultat av en vellykket politikk som har gitt store investeringer i utbygging av både fiber og mobilnett, med relativt liten bruk av statlige midler. Når målet nå er å sikre raskt internett til alle – også i grisgrendte strøk – bør dagens modell hvor infrastrukturselskapene selv velger teknologi videreføres. Kun slik sikrer vi investering i teknologi som står seg over tid.

Distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland uttalte nylig til Adressa at hun ønsker å forkaste fiber i spredt bebygde strøk og kun satse på 5G for å spare offentlige midler. Vi håper at dette beror på en misforståelse, men ser at det dessverre har blitt en nokså vanlig oppfatning. Slik vi ser det er det ikke et spørsmål om fiber eller 5G. Vi må ha begge deler. Fiber er den digitale grunnmuren for alle bredbåndsløsninger – også de trådløse – og vil være forutsetning for alle kommende generasjoner mobilnett.

Fiberteknologi – en forutsetning for 5G

Fiberbredbånd er, enkelt forklart, internett med uendelig kapasitet. Signalene sendes med lysets hastighet så du kan laste både opp og ned like raskt, uavhengig av hvor mange som bruker nettet samtidig. Med fiberbredbånd kan du i dag få hastigheter helt opp i 1000 megabit per sekund (Mbps). Til sammenligning vil femte generasjons mobilnett (5G) få hastigheter som kan komme godt over 100 Mbps når det er bygget ut. Teknologien forutsetter likevel basestasjoner med fibertilknytning som må plasseres tettere enn dagens 4G-master for å levere tilsvarende rekkevidde.

I praksis betyr dette at utbyggingen av fiber må fortsette sammen med 5G. Videreutvikling av fibernettene vil sikre data til basestasjoner, og avlaste nettet etter hvert som datamengdene øker. 5G vil da være en god løsning for virksomheter og husstander der det ikke er praktisk eller økonomisk gjennomførbart å bygge ut fibernett. Når ministeren sammenligner kostnader ved bredbåndsutbygging må hun derfor gå ut fra at investeringsbehovet vil ligge et sted mellom de estimerte kostnadene for full fiberdekning og tilsvarende anslag for full mobilbasert dekning. Bare slik kan vi videreføre en robust infrastruktur som legger til rette for framtidig kapasitetsbehov.

Behovet for kapasitet øker

Allerede 3. kvartal i 2019 viste internettmålingen fra SSB at gjennomsnittshastigheten i norske husholdninger lå på 150,3 Mbps, og datatrafikken i fiberkablene våre bare øker. Da koronaviruset stengte ned Norge i mars, fikk vi demonstrert hvor avgjørende moderne bredbånd er for samfunnet. I en situasjon hvor både undervisning og arbeid foregikk innenfor hjemmets fire vegger, ble skillet mellom de som har og de som ikke har stabilt og raskt internett, enda tydeligere.

Digitalt klasseskille

Økningen i datatrafikken de siste årene har vært eksplosiv, og Norge har den høyeste internettbruken i befolkningen blant alle landene i Europa. Likevel har vi et digitalt klasseskille i dagens Norge. 360 000 husstander, hovedsakelig beliggende i spredt bebygde strøk, mangler bredbånd. Det har store konsekvenser for den enkelte, men også for næringslivet og verdiskapingen.

De siste årene har stadig flere fått tilgang på fiberbredbånd. I 2019 økte antallet abonnement med 154 000 på landsbasis. Samtidig kjøper stadig flere internett med høyere hastighet. Tall fra NKOM viser at 43 prosent av alle private bredbåndsabonnement ved utgangen av 2019 var abonnement på 100 Mbps eller mer.

Behov for raskt og stabilt fiberbredbånd

Digitaliseringen av Norge verken bør eller kan stoppes. Hverdagen vår blir stadig mer digitalisert. Regjeringen har et uttalt mål om at alle innbyggere, næringsdrivende og frivillige organisasjoner som har evne til det, skal kommunisere digitalt med offentlig sektor innen 2025. Da må de settes i stand til det.

Skal vi lykkes med den videre digitaliseringen av blant annet helsevesenet og utdanningssektoren, trenger vi internettløsninger som kan håndtere kravene til hastighet og stabilitet. Med fiber som vår digitale grunnmur vil vi være forberedt på utviklingen som vi vet kommer.

Vi mener derfor at regjeringen bør fortsette å la oss som bygger ut infrastruktur selv vurdere hvilken teknologi som er best egnet. Vi tror at det fortsatt må satses på fiberutbygging i parallell med 5G.

Altibox-partnerskapet, hvor NTE, Eidsiva og Lyse er blant 30 lokale fiberutbyggere, leverer i dag fiber til 650 000 kunder over hele landet, og er Norges største fiberaktør. De siste 15 årene har vi bidratt med rundt 16 milliarder kroner i utbygging av høyhastighetsbredbånd. Vi er forberedt på å gjøre vårt for å bygge ned dagens digitale klasseskille. Vi vil gjerne invitere ministeren til videre samtaler om hvordan vi sammen kan bli best mulig rustet for en stadig mer digital hverdag.

Toril Nag, konserndirektør tele i Lyse
Trond Skjellerud, administrerende direktør i Eidsiva Bredbånd
Svein Olav Munkeby, konserndirektør fiber i NTE

Korona-boom for digitaliseringen

De siste årene har teknologer og trendforskere i hele verden under overskriften «eksponentielle teknologier» pekt på at en håndfull teknologier er i ferd med å endre samfunnet i rekordfart. Alle vi som jobber i de digitale næringene har snakket hyppig om viktigheten av å forstå de nye teknologiene for å henge med. For effektivisering, for innovasjon, for å skape arbeidsplasser og for å få til det grønne skiftet. Ordet pandemi var det ingen som tenkte på eller snakket om. Men åtte uker med nedstengning av landet har ført til en teknologisk revolusjon både hjemme og på jobb. På noen korte uker har et nytt virus gitt digitaliseringen en real dytt – og skapt en modning hos bedrifter og forbrukere som konsulenter og endringsagenter ville trengt år – kanskje tiår – for å få til.

Vi har alle hørt om det lenge; om hvordan verden på grunn av teknologi vil endre seg «eksponentielt». Et litt fremmed ord for mange – men pandemien har satt statistikerne i medienes aller klareste søkelys, og vi har lyttet med andakt til deres hypoteser og lært oss at dette viruset kan spre seg eksponentielt – og hva det betyr for mulig spredning av en farlig sykdom.

Plutselig kjenner nesten alle til den gode gamle illustrasjonen med riskorn på et sjakkbrett, der du legger ETT riskorn i en rute i hjørnet på brettet, og dobler for hver rute. Og så viser det seg at det er ganske så enorme mengder ris som skal inn på siste ruten.

Det var ikke samfunnets begeistring for teknologi som gjorde begrepet «eksponentielt» virkelig kjent og forstått; det var et virus. Og det var heller ikke samfunnets begeistring over ny teknologi som VIRKELIG satte fart i digitaliseringen – det var frykt og nødvendig distansering.

Krise betyr trussel – og mulighet. Og selv om pandemien framfor alt er en krise – er det som i alle krevende situasjoner også noen nye muligheter som dukker opp. Pandemien har satt fart på teknologiutbredelse og tatt oss et sjumilssteg nærmere et heldigitalt samfunn. Vi teknologer har alltid jobbet med hvordan og hvorfor teknologien muliggjør et helt nytt samfunn. Men vi har også tenkt at det har tatt tid. Lang tid. Det er for eksempel over tjue år siden jeg programmerte min første robot som både kunne se, høre og lære.

Det er først de siste par årene dette er blitt teknologier som også ikke-teknologene er opptatt av: Robotisering og kunstig intelligens i kombinasjon med blant annet skytjenester, delingsøkonomi, tingenes internett og virtuell realitet. Dette bekrefter den såkalte Amaras lov, som sier at vi konsekvent overvurderer betydningen av teknologi på kort sikt – og undervurderer den på lang sikt.

En annen måte å si akkurat det på, er at teknologinytten tar av eksponentielt. Altså langsomt først, før det plutselig virkelig begynner å svinge. Litt som å klemme hardt på en ketsjupflaske. Og sjelden har verden sett en kraftigere ketsjupeffekt enn nettopp koronaviruset når det gjelder vår bruk av teknologi i det daglige. Lærere ble på rekordtid heldigitale, hjemmekontor i hver krok i hjemmet dukket opp over natten, legebesøk ble digitale, OBOS tillot generalforsamlinger i borettslag digitalt – og styremøter og andre møter gled med den største letthet over i de digitale møterommene og gjorde mange av møtene vel så gode og effektive som tidligere.

Det er lett å peke på enkelte av de gode sidene ved dette. Alle virksomheter har for lengst konkludert med at en del av tidligere reiser var aldeles unødvendige. Det er godt nytt for miljøet og for kostnadsnivået hos virksomhetene. Men det er samtidig dramatisk for flyselskapene og for mange andre virksomheter som har levd og vokst på våre reisevaner både på jobb og privat.

Hva skjer når vanene våre endres totalt? Forskning fra både Handelshøyskolen BI og fra flere utenlandske studier viser at vi som samfunn diskuterer for lite teknologi og hva teknologiutviklingen kan bety for samfunnet. Det blir tvingende nødvendig at vi gjør mer av det dersom vi skal klare å utnytte de enorme mulighetene teknologien gir – uten å øke de allerede store forskjellene i samfunnet. Teknologien kan gi økt levestandard, redde liv, redde klimaet og kloden. Men den kan også forsterke ulikheter mellom folkegrupper. For eksempel mellom de som har tilgang til god digital infrastruktur, og de som ikke har.

Det er nemlig ikke alle som er klare til å ta del i en mer digital tilværelse. En ny analyse fra UNCTAD – FN-konferansen om handel og utvikling, har sett på hvordan det digitale landskapet har endret seg siden den siste globale krisen – finanskrisen i 2008/2009. Den viser at en digital verden fungerer bra for mange – men slett ikke alle. Analysen dokumenterer det store gapet mellom de som har tilgang til digital infrastruktur – og de som ikke har – og peker på hvor utrolig langt bakpå en rekke regioner er for å kunne få et digitalt samfunn.

Bredbånd er nasjonal beredskap

Av: Per Morten Hoff

Beredskap er blitt et hett tema. Når det diskuteres og skrives om beredskap, er det først og fremst akuttplasser, respiratorer, smittevernutstyr som nevnes. Mens veldig mange av oss, som fortsatt har en jobb, nå sitter på hjemmekontor er det en viktig faktor som synes glemt – bredbånd. Det hadde ikke vært mulig å gjennomføre titusener av videokonferanser og håndtere store datamengder uten et godt bredbåndsnett. Det er helt vesentlig for at bedrifter skal overleve og offentlig sektor fungere best mulig.

Takket være milliardinvesteringer kan svært mange jobbe hjemmefra og holde hjulene i gang. I fjor investerte private aktører over fem milliarder i fiber. De siste ti årene er det investert 50 milliarder i samfunnskritisk fiberinfrastruktur.

Hvordan hadde situasjonen nå sett ut om vi ikke hadde god bredbåndsdekning, når mor sitter i en videosamtale med jobben, far fører regnskap i skyen, og barna sender inn oppgavene til skolen, eller streamer en serie?

Bredbåndslinjer er definert som samfunnskritisk infrastruktur. Men hvorfor ønsker regjeringen i en forskrift å se bort ifra dette?

Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) sendte 27. september ut et høringsdokument som kan få dramatiske konsekvenser for vår digitale sikkerhet og sårbarhet. Forskriften det gjelder er «Ledningsforskriften.» Regjeringen legger opp til et nytt regime for påvisning av kabler i bakken i forbindelse med graving. Endringen kan med stor sikkerhet medføre at vi får en sterk øking av skader på samfunnskritisk infrastruktur.

Hvor mye hadde du fått gjort på hjemmekontoret i dag, om du ikke kom deg på nett?

Ingen ønsker flere graveskader, men det vil bli konsekvensen om regjeringens forslag blir stående.

Hvordan kan fire departementer, deriblant Justis- og beredskapsdepartementet og KMD, se helt bort fra tidligere Stortingsmeldinger og utredninger om digital sikkerhet og sårbarhet? På regjeringens hjemmeside kan vi lese: «Digital sikkerhet er et viktig satsingsområde og det arbeides for at IKT-sikkerheten skal styrkes i hele samfunnet …»

«Graveskader hvor samfunnets nervetråder kuttes er en betydelig trussel for rikets sårbarhet», står det i NOU 2015:13 Digital sårbarhet – Sikkert Samfunn.

Tre Stortingsmeldinger, tre proposisjoner og to rapporter er skrevet av regjeringen om dette tema i perioden 2015–2019. Men hva hjelper det når en ny forskrift truer med å undergrave tidligere beslutninger? Vi snakker i aller høyeste grad om nasjonal beredskap.

Forskriften legger opp til å endre en modell som har redusert graveskader hvert år, siden dagens modell for påvisning av ledninger i grunnen ble innført i 2015. Antall graveskader på kritisk infrastruktur er blitt redusert med 40 prosent ved at private selskaper fysisk har påvist hvor ledningene ligger i bakken.

Nå foreslås en modell som innebærer at fysisk påvisning erstattes med utlevering av kart til graveentreprenøren. Risikoen for graveskader vil øke betydelig. Er regjeringen, etter det vi nå opplever villig til å ta den risikoen?

Hva er viktigst at tiltakshaver må betale i gjennomsnitt 1200 kr for nøyaktig påvisning, eller at vi får vesentlig flere graveskader med påfølgende nedetid?

Når en strømkabel eller fiberlinje graves over får det dramatiske konsekvenser for næringslivet, offentlig sektor og den enkelte borger. Regjeringen har mistet overblikket og latt seg fange i detaljer omkring betalingsmodeller fremfor å ivareta nasjonal beredskap.

Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 21. april 2020.

Per Morten Hoff er tidligere generalsekretær i IKT Norge.

Forberedt på å fibre Norge ferdig

Altibox-partnerskapet var blant de første i Europa til å levere fiber helt hjem til privatpersoner. Nå er vi klare for å gå «den siste milen».

Energi- og telekonsernet Lyse startet sin satsing på fiber i 2002. Da begynte selskapet å utvikle måter å bygge ut fiber på i samarbeid med innbyggerne i Sør-Rogaland. I dag, 17 år senere, ligger Norge på tredjeplass i Europa på statistikken over fiberdekning – noe som er imponerende når vi ser på hvilken natur vi må hanskes med for å gjøre jobben. Kun Spania og Portugal ligger foran Norge på denne statistikken, som utarbeides årlig av FTTH Council Europe. Samtidig viser siste statistikk fra Norge at fiber er blitt den dominerende teknologien for å gi folk tilgang til tv og annen underholdning.

Bilde av Tore Kristoffersen — Tore Kristoffersen

Dette er vi stolte over, og ydmyke, fordi det ikke hadde vært mulig uten drivkraften og drahjelpen fra innbyggerne i områdene hvor Altibox-partnerne har bygget ut. Sammen formet vi en måte å gjøre det på, som er markedsledende i Norge, og som fortsatt i aller høyeste grad gjør seg bemerket i europeisk sammenheng. Vi solgte i forsamlinger hvor alle innbyggerne ble engasjert – alle var med å skape entusiasme for å få fiber – eller «få Lyse» som det het i denne regionen. Vi kom med reell konkurranse inn i bredbåndsmarkedet, og det norske folk grep sjansen. Vi fant opp egeninnsats-modellen sammen, eller «Ikea-modellen for bredbånd», om du vil. Da strakk nemlig investeringskronene lenger, og familiekassa sparte penger – svært mange har vært i garasjen og hentet ned spada fra veggen for å ta i et tak.

Nå har vi kommet så langt i fiberutbyggingen at de som eier det gamle kobbernettet varsler at de kommer til å legge dette ned i løpet av få år. Altibox-partnerskapet er klar for å gå «den siste milen» i denne sammenhengen. Vi arbeider med mange forskjellige modeller for å kunne tilby fiber til alle, også de som har valgt å bo landlig. I 2018 var faktisk så mange som 25 prosent av Altibox sine 43.000 nye kunder bosatt i landlige strøk. Vi fortsetter arbeidet med fiberutbygging i full styrke med den samme ideen vi startet med – sammen med folk flest!

Vi fortsetter arbeidet med fiberutbygging i full styrke med den samme ideen vi startet med – sammen med folk flest!

Samtidig visste vi at det ikke var fiberkabelen i seg selv som lokket, men alt det spennende innholdet et skikkelig godt bredbånd kan gi folk. Altibox har alltid strebet etter å gi kunden det de vil ha. Fra tilbud om fire Megabit per sekund i 2002, til 500 og 1000 Megabit per sekund i dag – like raskt begge veier – har vi sammen med kundene satt standarder som hele Europa higer etter. Vi har laget tv- og video-løsninger over bredbåndet helt fra oppstarten – og lenge før det var noe som het «strømming». Vi har fått titusenvis av tilbakemeldinger av kundene. Feil har vi naturligvis også hatt. På en type fjernkontroll måtte du omtrent «være på landslaget” for å klare å skifte kanal. Kundene våre har alltid hjulpet oss til å finne veien tilbake igjen. Nå leveres underholdningsløsningen sømløst fra datasenteret rett til den skjermen kunden vil ha det på over det ekstremt kraftige fibernettet.

Vi forsøker å gi kundene reell valgfrihet hver eneste dag til å ta de små verdivalgene. Film eller sport, norsk eller amerikansk, smalt eller bredt – nettet funker uansett. Vi kaller dette å «sette kunden i sjefsstolen». Når vi beskriver den norske fibermodellen til våre europeiske venner, sier vi at det er en «kunde-drevet» modell. Det er det ikke alle som forstår.

Men det gjør vi.

Av Tore Kristoffersen,
Prosjektdirektør i Lyse Fiberinvest