ESG – hva i huleste er det?

Er du opptatt av ESG? Eller er ordene bare nok en EU-greie som din bedrift må finne en enklest mulig måte å hake av, uten for mye bry?

ESG står for Environmental-Social-Governance og du kan like gjerne venne deg til uttrykket først som sist. For – bedrifter som unnlater eller er sene i sine ESG-tilpasninger vil på sikt oppleve at de er mindre attraktive i markedet. Fordi kundene gradvis forlater dem, er resultatet stagnasjon, tilbakegang, og i verste fall konkurs.

Tor Wallin Andreassen som er professor ved Institutt for strategi og ledelse ved NHH reiste temaet i en kronikk i Dagens Perspektiv i januar. Der framgår det at kundene i økende grad er opptatt av miljøeffektene av de varene og tjenestene de kjøper og forbruker. Eksempelvis steg omsetningen av bærekraftige produkter med 30 prosent i perioden 2013 til 2018.

Bærekraft
EUs forordning (EU) 2019/2088 er en forskrift om bærekraftrapportering i finanssektoren. Forskriften pålegger en rekke aktører som tilbyr finansielle tjenester, å være åpne om hvordan de tar hensyn til bærekraftrisiko i sine vurderinger.

Men det er ikke bare finanssektoren som går over til å rapportere mer enn bare fortjeneste i sine årsrapporter. I økende grad forventes det at bedrifter (i første omgang børsnoterte) rapporterer om virksomhetens effekt på mennesker og miljø. I tillegg ønsker EU å styre de store kapitalkreftene i bærekraftig retning. Ideen er å gjøre det lønnsomt for selskapene å være bærekraftige. Budskapet er klart: Selskaper som ønsker nye kunder og trenger kapital for å vokse, må forholde seg til bærekraftmålene fordi kundene, myndighetene, långivere og investorer krever eller forventer det.

Konkurransefortrinn
Å skape mer bærekraftige forretningsmodeller ser nå ut til å kunne bli et reelt konkurransefortrinn – både for store og små bedrifter. Det er gode nyheter for samfunnet vårt. Investeringer i sosial og miljømessig forretningsutvikling er viktig – det både trekker nye kunder til bedriftene og øker lojaliteten hos eksisterende kundemasse. En bevisst ESG-strategi er med andre ord en vinn-vinn-vinn-situasjon for bedriftene, kundene, og samfunnet.

Man hva betyr det i praksis? I Lysekonsernet startet vi arbeidet med bærekraftrapportering med en tydelig forankring i konsernets strategi. Dette utgangspunktet er sentralt for å lykkes med arbeid med bærekraft – at det er en integrert del av selskapets væremåte og ikke bare noe som ligger på siden. 

Tre akser
I Lyse jobber vi langs tre akser:

Etterlevelse eller såkalt «do no harm» der fokus er regulatorisk etterlevelse.

Forbedring eller «do it better» – der fokus er kostnadsbesparelser, krav i leverandørkjeden og ansattes engasjement.

Ledelse – der vi blant annet ser på hvordan nye forretningsmodeller og markedsmuligheter kan bidra til å nå bærekraftmålene.

Lyse har valgt å rapportere i henhold til Global Reporting Initiative Core. Vi brukte kun interne ressurser i utarbeidelsen, og involverte personer fra alle selskapene i konsernet. Disse utgjør nå bærekraftsnettverket i konsernet – som støtte for kontinuerlig bærekraftsarbeid i alle deler av organisasjonen. Vi har valgt å gjøre bærekraftsarbeidet enkelt og operativt – ingen tung struktur på konsernnivå, men integrert i virksomheten dag for dag som en vanlig del av jobben.

Vesentlig
Under GRI Core rapporterer Lyse i fire kategorier der vesentlige tema tas opp:

Organisasjon, helse, miljø og sikkerhet berører medarbeiderforhold, HMS, likestilling/diskriminering, opplæring og kompetanseutvikling.

Forretningsetikk omfatter personvern, overholdelse av lover og regler samt anti-korrupsjon.

Miljøpåvirkning relaterer til klimautslipp og annen påvirkning av det ytre miljø.

Påvirkning av lokalsamfunnet ser på verdiskaping (utbytte, skatt), leveringssikkerhet for produkter og tjenester, sponsorvirksomhet og arbeidsplasser.

Bærekraft skal gjennomsyre all ledelse og styring: Start med det nære, det mest praktiske – for å bli kjent med hvordan ESG-rapportering gir mening for din bedrift. Og la det ikke bli en pliktøvelse. Walk the talk. Kravene og forventningene rundt bærekraft kommer ikke til å forsvinne, men heller intensiveres. Fordi: Kundene, dine ansatte, myndighetene, långivere og investorer krever eller forventer det.

Klarer vi bare 10 prosent reduksjon i klimagassutslipp innen 2030?

Rogaland har fortsatt en lang vei å gå dersom vi skal nå politikernes ambisiøse mål om betydelige kutt i klimagassutslippene allerede i 2030. Fortsetter vi med dagens planer og tiltak, vil fylkets utslipp kun bli redusert med 10 prosent når kvotepliktig sektor er inkludert. Dette viser en oppdatert klimarapport som Thema Consulting Group har laget på oppdrag av Lyse og Haugaland Kraft.

For første gang omfatter rapporten hele Rogaland, og forskjellene er ganske store mellom Haugalandet og Sør-Rogaland. Hovedforskjellene er at nordfylket har betydelige utslipp fra storindustrien, mens det i sør er større utslipp fra landbrukssektoren. Fellesutfordringene er imidlertid mange, og er først og fremst knyttet til transport, både på land og til sjøs.

Rapporten viser at utslippene totalt sett går sakte nedover – for sakte til å nå ambisiøse mål. Selv om vi skulle klare å gjennomføre alle de svært ambisiøse tiltakene som myndighetene har foreslått i «Klimakur 2030», vil Rogaland bare klare å kutte utslippene med 31 prosent innen 2030.

Det er derfor mye hardt og kostbart arbeid som ligger foran oss. Vi må i fellesskap prioritere de tiltakene som gir størst reduksjon i utslippene til lavest kostnad først. Rapporten viser hvilke, og det er ingen stor overraskelse at elektrifisering av sjø- og landtransport kommer høyt opp på listen.

Både Lyse og Haugaland Kraft er allerede sentrale i arbeidet med å muliggjøre det grønne skiftet gjennom vårt kontinuerlige arbeid med elektrifisering og digitalisering.

Haugaland Kraft investerer nå 160 millioner kroner i oppgradering av strømnettet i Haugesund sentrum, som blant annet vil styrke kraftforsyningen til Aibel-verftet og til Karmsund Havn. Sammen med sistnevnte har Haugaland Kraft etablert Havnekraft AS, for å bidra til et av Europas største landstrømanlegg for cruiseskip. Nye løsninger for fremtidens fornybarsamfunn er også under utprøving på Utsira. Utvikling av smarte strømnett med lokal produksjon og lagring av strøm er noe av det som testes ut på øya.

Lyse er også i gang med storstilt oppgradering av strømnettet i Sør-Rogaland for å kunne levere nok kraft til elektrifiseringen av samfunnet. I samarbeid med Stavangerregionen Havn og Kolumbus planlegges ladeløsninger for hurtigbåter, og deretter landstrøm til cruiseskip. Det ses på muligheter for økt biogassproduksjon fra husdyrgjødsel sammen med blant annet Felleskjøpet og IVAR, og sammen med IVAR vurderes også karbonfangst ved avfallsforbrenningsanlegget på Forus.

Rogaland har gode forutsetninger for å være en drivkraft i det grønne skiftet. Vi har innovative miljø som utvikler nye teknologiske løsninger, god tilgang på fornybar energi og en digital infrastruktur i global toppklasse.

Utfordringen er å samarbeide på tvers av kommuner og bedrifter, samt at vi sammen klarer å prioritere de beste prosjektene først. Det er dessuten viktig at staten ser de mulighetene som ligger i Rogaland og bidrar til å finne løsninger der regionale tiltak ikke er tilstrekkelige. Dette gjelder både innenfor industri, transport, jordbruk og ikke minst karbonfangst og -lagring.

Med rapporten ønsker vi å bringe fakta inn i arbeidet om å få ned klimautslippene i fylket.

Av: Olav Linga, konsernsjef i Haugaland Kraft
Eimund Nygaard, konsernsjef i Lyse

Lei av å være melkeku for staten

Av Kari Nessa Nordtun, ordfører Stavanger (Ap), Ida Stuberg, ordfører Inderøy (Sp), Dag Olav Tennfjord, fylkesleder Møre og Romsdal Høyre

Hvert eneste år melker staten norske kommuner for millioner. I Stavanger-regionen alene har kommunene i en tiårsperiode gått glipp av 700 millioner kroner som kunne gått til velferdsproduksjon. Kommunale vannkrafteiere er offer for en skattepolitikk som overfører stadig større verdier fra eierkommuner til statskassen.

Ifølge beregninger THEMA Consulting Group har gjort er nettoøkningen i skatteprovenyet til staten fra vannkraftproduksjon på ca 14 milliarder kroner i perioden 2007-2019.

Energiselskapet Lyse sine eiere er derfor ikke alene om å se en stadig større del av verdiskapingen bli sluset inn i statskassen. Kommunale eiere av vannkraftproduksjon i Troms og Finnmark, Nordland, Trøndelag, Innlandet, Møre og Romsdal, Vestland, Viken, Agder og Vestfold og Telemark er del av den samme utviklingen.

Rettferdig fordeling

Kommunale eiere av norsk vannkraftproduksjon sitter på det mange snakker om som arvesølvet. Kommunene har eierskap til store verdier som skulle gått til velferdsproduksjon lokalt, men sitter igjen med en stadig mindre del av kaken. Kun en tredjedel av verdiskapingen fra norsk vannkraftproduksjon blir igjen hos lokale eier- og vertskommuner. Resten tar staten.

Den viktigste årsaken til at staten har kunnet stikke hånden stadig dypere ned i honningkrukken er manglende organisering. Mens andre interessenter er godt organisert har kommunale eiere av vannkraft gått alenegang og vært enkle å spille utover sidelinjen. Dette ønsker nettverket for kommunale vannkrafteiere å gjøre noe med. Vi vil samle lokalpolitikere fra hele landet i kampen for en mer rettferdig fordeling av verdiskapingen – til det beste for lokalsamfunnene våre.

Lei av å være melkeku

Vannkraften er nøkkelen til det norske fornybarsamfunnet. Det var utbyggingen av vannkraften som gjorde Norge til en industrinasjon og la grunnlaget for den norske velferdsstaten for godt over 100 år siden. Og det er vannkraften som fortsatt vil være ryggraden i kraftsystemet og bringe oss over i fornybarsamfunnet. Eierkommunene er derfor en del av løsningen på elektrifiseringen av samfunnet, og bør ikke lengre finne seg i å bare bli behandlet som en melkeku for staten.

Norge har ca 1 500 vannkraftverk med en samlet årsproduksjon på rundt 135 TWh. Mange av vannkraftverkene ble bygget på 1960-tallet og nærmer seg teknisk levealder. Derfor er det stort behov for rehabiliteringer for å opprettholde dagens produksjon, samtidig som det for mange av anleggene vil være mulig å øke produksjonen gjennom en oppgradering.

Ikke godt nok

Skattesystemet har i en årrekke vært en barriere for viktige investeringer i regulerbar vannkraft.

I mange tilfeller har kun strengt nødvendige investeringer blitt gjennomført og potensialet i vannkraften har ikke blitt hentet ut. Insentivene for å investere i regulerbar vannkraft er blitt bedre etter at Stortinget ved behandling av statsbudsjettet for 2021 vedtok at grunnrenteskatten fra og med i år skal utformes som en kontantstrømskatt. Dette vil gjøre det mer attraktivt å investere i opprusting og utvidelser av gamle kraftverk.

Men dessverre ble det ikke vedtatt endringer i grunnrenteskattemodellen for investeringer som er gjennomført før 2021. Dermed kommer heller ikke stortingsflertallets vedtak kommunale eier- og vertskommuner til gode. Grunnrenteskatten vil fortsatt i sin helhet tilfalle staten på bekostning av velferdsproduksjon i kommunene.

Grunnrenteskatten er uttrykk for den meravkastningen som teoretisk sett oppstår ved utnyttelsen av en knapp naturressurs som utbyggbare vannfall i Norge utgjør. Da grunnrenteskatten ble innført i 1997 var skattesatsen 27 %. I 2019 var skattesatsen økt til 37 %.

Lokal velferdsproduksjon

Det er skiftende regjeringer som de siste tiårene har funnet det betimelig å innrette grunnrenteskatten på en måte som i stadig større grad overfører verdier fra kommunene til staten. For vertskommuner har det gjort at grunnlaget for å beregne formuesverdi og eiendomsskatt av vannkraftproduksjonen er blitt redusert, noe som igjen fører til lavere skatteinntekter. Mens eierkommunene har måttet finne seg i at innretningen på grunnrenteskatten har ført til lavere utbytter.

Beregninger THEMA Consulting Group har gjort for Lyse viser at grunnrenteskatten økte med 800 millioner kroner i perioden 2007 til 2017. Selskapsskatten er riktignok redusert i samme periode, men skattebelastningen har totalt sett økt med 700 millioner kroner. Dette er penger eierne har gått glipp av, og som kunne blitt brukt til mer velferdsproduksjon i kommunene – som skole, barnehager og eldreomsorg.

Tilsvarende tap har andre kommuner med eierskap i vannkraftselskap blitt påført. Nettverk for kommunale vannkrafteiere vil ha endringer i innretningen av grunnrenteskatten slik at en større del av verdiskapingen blir igjen hos eier- og vertskommuner.

Artikkelen stod første gang publisert i Stavanger Aftenblad 5. mai 2021

Kompetanse er bedriftenes alvorligste sikkerhetsbrist

Hvor lenge vil din bedrift klare seg uten tilgang til datasystemene som daglig er i bruk i virksomheten?

Etter hvert som alt digitaliseres – digitaliseres også de kriminelle miljøene. De vokser, opererer på tvers av landegrenser og består av svært kompetente personer. Hackere kommer seg inn i din bedrifts IT-systemer ved å bruke tekniske sårbarheter, identitetstyverier og andre metoder – og er eksperter på å utnytte folks uoppmerksomhet. Det er ofte summen av menneskelig svikt og svakhet i systemer som gir suksess for inntrengerne.

Kraftig økende trend

Det skrives mye om at koronapandemien har forsterket digitaliseringen og endret arbeidsformene våre. Vel, den har også forsterket den digitale kriminaliteten og endret disse skurkenes arbeidsform. Cyberangrep tiltar både i frekvens og omfang, noe både Toten kommune og Akva Group har fått erfare i 2021. Det er nok ennå ukjent hva kostnadene på disse hendelsene blir, men cyberangrepet som rammet Hydro i 2019 kostet ifølge selskapet tett opp mot en halv milliard kroner.

Og statistikken bekrefter at trenden er økende. Internett-tilbyderen fra vår egen region, Lyse-selskapet Altibox, håndterer normalt opp mot 1000 tjenestenektangrep (mer kjent under betegnelsen DDoS-angrep) og 150 misbrukte kontoer hver måned.

Ved starten av koronapandemien i 2020 registrerte vi nær en dobling av forskjellige typer angrep mot sluttkunder.

Så hva kan bedriftene gjøre?

Kultur og kompetanse

Sikkerhet handler først og fremst om kultur og bevissthet. Tilstrekkelig sikkerhet, kontinuerlig oppfølging, beredskaps og backup-planer og sikkerhetskultur i både ledelse, beslutningsprosesser og drift er et premiss for å lykkes med IT og digitalisering.
Men for å gjennomføre sikkerhetstiltak kreves kompetanse. Som styreleder i bransjeorganisasjonen IKT Norge ser jeg at svært mange av våre medlemmer opplever at dette ikke er helt rett fram. De tydelige tilbakemeldinger fra bransjen er at det er et gjennomgående problem med for lav kunnskap – i tillegg til utfordringer med for lav vilje til å investere og til å gi sikkerhet tilstrekkelig oppmerksomhet på rett tid i prosjekter.

Nær halvparten av næringslivsledere oppgir at mangel på kompetanse er det viktigste hinderet for digitalisering. Tallene er hentet fra en ny rapport utført av KPMG, på vegne av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Norge er avhengig av en omfattende digitalisering for løse de store utfordringene rundt klima, eldrebølge eller overgangen til et bærekraftig samfunn.

Mangelen på spisskompetanse om IT-sikkerhet og IT-arkitektur er stor. Dette er kunnskap som man dels opparbeider seg gjennom utdanning og dels fra arbeidserfaring.

Mangel på kompetanse fører til at vi ikke klarer beskytte våre kritiske systemer og data mot cyberangrep fra kriminelle
og fremmede makter som ønsker å skade virksomheten. Dette truer både liv og
helse, økonomi og omdømme, og det kan undergrave kunders tillit til virksomheten – og ansattes engasjement for den nødvendige digitaliseringen.

Samarbeid sentralt

I mange år har utfordringen vært å få nødvendig fokus på sikkerhet. Omfanget av hendelser gjør at fokuset nå er der – men det må omsettes i konkrete og hensiktsmessige tiltak i balanse med blant annet personvern og brukerforståelse. Det koster – og det krever kunnskap. Da er det viktig å stå sammen.

Det er naturligvis ingen raske løsninger som sikrer bedrifter tilgang på kompetanse eller garanterer beskyttelse mot cyber-kriminalitet. Men samarbeid er nøkkelen. IT-bransjen jobber aktivt gjennom bransjeorganisasjoner som IKT Norge for økt fokus på sikkerhet i mange ledd, enten det er kunnskap hos brukeren, i innkjøpsprosessen, den brukernære teknologien eller infrastruktur. Det er stor innsikt og kompetanse i IKT-næringen både på digital sikkerhet generelt og nisjekunnskap innen kunstig Intelligens.

Det er på ingen måte bare gjennom samarbeid med IT-bedrifter at virksom- heter kan styrke sin sikkerhetskultur. I energihovedstaden har vi sterke miljøer å se til. Ja – jeg tenker selvsagt på oljå, hvor Norge siden 70-tallet har utviklet seg fra en cowboy-kultur til nå å bli sett på internasjonalt som en av de beste i klassen.

Men det er ikke bare fra oljebransjen vi kan hente kompetanse og inspirasjon til en bedre sikkerhetskultur. Også andre deler av energisektoren utmerker seg. Altibox har en arv fra energisiden i morselskapet Lyse, hvor sikkerhet, tilgjengelighet og samfunnsansvar har stått sentralt i over 100 år. Kombinert med en kultur for samarbeid og erfaringsdeling har dette gjort oss i stand til å levere stabile og trygge bredbåndstjenester i snart 20 år.

Når digitale tjenester er blitt en naturlig del av hverdagen, må og skal alle virksomheter ha et bevisst forhold til bedriftens avhengighet av IT-systemer.

Å iverksette nødvendige risikodempende tiltak er ikke bare en utgift. Det er også en investering som kan være nødvendig for å sikre bedriftens overlevelse – og i ytterste konsekvens ha innvirkning på liv og helse.

Datalagringsindustrien gir lokale arbeidsplasser og verdiskapning

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhra har i en kommentar i Dagsavisen gjort et kjapt søk i Nasjonalbibliotekets avisarkiv og har på denne måten plutselig blitt ekspert på datalagring. Ved anekdotisk bevisføring henviser Sira Myhre til Nasjonalbibliotekets eget lille datalagringssenter og kaller det noe av det minst arbeidsintensive de gjør. Argumentasjonen er på nivå med dem som har sett et bilde av en glissen parkeringsplass utenfor et datasenter og derfor hevder at datalagring ikke medfører arbeidsplasser. Regjeringen har imidlertid gått mer grundig og empirisk til verks, og forrige måned kom ringvirkningsanalysen av gjennomførte og potensielle datasenteretableringer i Norge. Den viser at bransjen i dag bidrar med 2376 arbeidsplasser i norsk næringsliv og at datalagring er en industri med kraftig vekst.

Dersom denne vekstraten fortsetter, og man i tillegg greier å legge til rette for den største typen datasentre, vil datasenterindustrien i Norge totalt kunne understøtte 11.100 ansatte i 2025 og 24.900 ansatte i 2030. BNP-bidraget vil være på 14 milliarder i 2025, 30,9 milliarder i 2030.

Sira Myhre tar altså helt feil når han hevder at datalagringsindustrien verken skaper arbeidsplasser eller betaler skatt. Rørleggerne, elektrikerne, sikkerhetsvaktene, serviceteknikerne, bygningsarbeiderne, montørene og alle de andre som får sitt arbeid i forbindelse med datalagringsindustrien, betaler skatt lokalt der de bor, det samme gjør de lokale selskapene de som regel er ansatt i. (Cirka 90% av arbeidsplassene er i leverandørindustrien og er altså ikke direkte ansatte i datasenterselskapene).

På samme måte tar Sira Myhre helt feil når han skriver at lokale krefter på Kalberg i Rogaland vil «gi bort over seks tusen dekar av den beste landbruksjorda vi har i landet». Området det er snakk om å regulere til kraftkrevende industri på Kalberg er på 1788 dekar hvorav over halvparten er skog og åpen fastmark. Det meste av området ligger i dag brakk. Og i reguleringsarbeidet som nå gjøres, settes rammene som gjør at det blant annet ikke skal åpnes for utvinning av kryptovaluta slik Sira Myhre er bekymret for.

Snarere skal datalagringen benyttes til digitalisering og samfunnsnyttige tjenester som vi alle er avhengige av. Autonome kjøretøy og digitale helsetjenester er bare to eksempler på svært samfunnsnyttige tjenester som vil kreve stor databehandlingskapasitet og nærhet til lagringsstedet for å fungere optimalt. Og selv om Sira Myhre synes å tro at det ikke er behov for «hundrevis av serverparker», så er det et faktum at verden trenger å øke datasenterkapasiteten i tråd med den økende digitaliseringen av samfunnet.

Digitale teknologier er ifølge Europakommisjonen også avgjørende for å oppnå klimanøytralitet og kan ifølge Exponential Roadmap bidra til å kutte globale utslipp med 15 prosent innen 2030. For å oppnå en slik utslippsreduksjon er det viktig at datasentrene blir så bærekraftige som mulig. Og det har vi alle muligheter for å få til i Norge, med vår tilgang til ren, fornybar kraft. Her finnes også store innovasjonsmuligheter innen utvikling av tilhørende industrier som kan bruke spillvarme fra datasentre for eksempel til veksthus, fiske/skalldyropprett eller biogassproduksjon. Aslak Sira Myhra er nok også fullstendig klar over at mange store internasjonale oljeselskaper og -serviceselskaper over flere tiår har bidratt til arbeidsplasser og investeringer i Norge gjennom utvinning av våre naturressurser. Vi vet imidlertid at antall arbeidsplasser innen petroleumsindustrien vil gå ned. Vi trenger derfor sårt å skape gode vilkår for industri basert på fornybare energikilder som kan gi arbeidsplasser og bidra til norsk økonomi.

Datasenter kan ikke bygges hvor som helst

Debatten om en mulig tilrettelegging for datasenterindustri på Kvernaland i Time kommune pågår for fullt. Ett av de vanligste argumentene vi hører fra dem som er motstandere av en slik etablering, er at det bare er å bygge datasentre andre steder. En slik argumentasjon vitner om at en ikke har fått med seg helt avgjørende kriterier som ligger til grunn når datasenteraktører avgjør hvor de kan lokalisere seg.

Få steder i landet kan måle seg med Kalberg på Kvernaland når det gjelder attraktivitet for datasenteraktørene. Årsaken er at det nettopp er her på Fagrafjell at Statnett har valgt å plassere transformatorstasjonen som vil gi tre uavhengige forsyningslinjer med strøm. Og det er ikke hvilken som helst kraft, men regulerbar vannkraft med høy leveringssikkerhet. Det er dette unike fortrinnet som er avgjørende for datasenteraktørene. I tillegg oppfyller Kalberg behovet om nærhet til flyplass, kompetansemiljø og universitet.  

Å forflytte store mengder kraft langt av sted fra Statnetts nye transformatorstasjon på Fagrafjell for å bygge datasenter på andre typer areal, vil ha en enormt høy investeringskostnad og i tillegg føre til unødvendig ekstra beslag av areal som vil gå med til slike linjer. Kraftlinjer krever også konsesjonsbehandling, og dette tar erfaringsmessig flere år.

Koronaviruspandemien har ført til en ytterligere økning i global databruk og et allerede stort behov for flere datasentre har blitt enda større. Det betyr at vi nå er inne i et knapt tidsvindu der investeringsbeslutninger skal tas.

Tilgang på overskuddsvarme fra datasentre gir også spennende muligheter for landbruket til å både øke matproduksjonen, redusere klimagassutslipp og skape nye innovative næringer. Når vi vet at jordbruket i dag står for 28 prosent av de samlede klimagassutslippene i Sør-Rogaland, er det spennende å se hvordan vi kan kombinere mulighetene og bidra til å løse en av vår tids største utfordringer. Lokale innovatører og næringslivsledere er framsynte nok til å innse at regionen har behov for nye grønne arbeidsplasser og legger derfor 10 millioner kroner inn i et næringsfond for å se på mulighetene som vil oppstå dersom en får til en datasenteretablering.

Under en sjettedel av de 1881 dekarene som er under utredning på Kvernaland er dyrket mark. Det meste er skog, myr og beitemark. Flere av grunneierne uttaler at det ikke nytter å dyrke noe i dette såkalte «dyrkbare arealet». Det er faktisk bedre for norsk matproduksjon og forsyningssikkerhet om man ved å bygge datasentre på noe av dagens uproduktive arealer på Kalberg kan få tilgang på spillvarme. Denne spillvarmen kan igjen brukes inn i produksjon av biogass og dermed redusere behov for spreieareal og være et viktig virkemiddel for å redusere regionens CO2-utslipp, bidra til økt matproduksjon gjennom moderne veksthusnæring, eksempelvis etter modell i Kviamarka, eller muliggjøre fiske-/skalldyroppdrett på land.

Dette er langsiktig og ansvarsfull tankegang som tar innover seg at regionen vår har behov for både nye arbeidsplasser og grønn omstilling.

Hva vil eierne med Lyse?

Lyse eies av 14 kommuner. Mot slutten av året skal de fornye eierstrategien sin. Hovedspørsmålet er dette: Hvorfor eie Lyse?

Den svenske statsministeren Olof Palme, som ble skutt og drept på åpen gate i 1986, gjentok mange ganger sitt mantra om at «politik er att vilja».

Utsagnet har senere blitt omskrevet til å passe for bedrifter: «Å eie er å ville».

Så hva vil Lyses eiere?

Siden etableringen i 1998 har Lyses eiere sett på selskapet som en viktig del av den regionale ryggraden.

I Lyse kombineres offentlig, industrielt eierskap med regional handlefrihet som bygger samfunnet. Lyse overfører kjærkomne kontanter til kommunekassene.

Aksjonærene vil i den reviderte strategien fortsatt legge vekt på et kortreist og kompetent eierskap. De vil at utviklingen av Lyse skjer i et godt samarbeid mellom eierne og selskapet.

Eierstrategien vil si noe om de overordnende forventningene aksjonærene har til Lyse. Tema er utbyttepolitikk, forretningsutvikling, eierstyring og virksomhetsledelse, bidrag til det grønne skiftet og bygging av samfunns- og husholdningskritisk infrastruktur: strømnett og fiber – en digital grunnmur som vi virkelig ser nytten av i pandemiperioden.

Politikerne i eierkommunene vil nå som før vektlegge at hovedkontoret til konsernet skal være fast forankret i regionen. Det gir nærhet til strategiske beslutninger som har stor betydning for investeringer, arbeidsplasser, innovasjon og kunnskapsutvikling.

Økonomiske grunner til å eie? Selvsagt!

Konsernet har vokst – fra snaut 500 ansatte i 1998 til 1300 i dag. Driftsinntektene har økt fra 1,8 milliarder kroner første driftsår til dagens nivå opp mot 10 milliarder kroner.

Siden 1998 har kommunene mottatt nærmere 12 milliarder kroner i rede penger fra Lyse. Pengene skriver seg fra utbytte fra forretningsdriften samt renter og avdrag på ansvarlig lån. Kontantene veksles inn i skoler og sykehjem. Kommunefabrikkene produserer velferd for Lyse-pengene.

Fornøyde kunder er basis for all forretningsdrift. Det er ikke vanskelig å spå at både administrasjon og politikere i eierkommunene i sin strategi vil fastholde at Lyse fortsatt skal være konkurransedyktig og yte god service:

Fornøyde kunder er den viktigste forutsetningen for å lykkes med å skape verdier for eierne også i framtiden.

Ove Jølbo
Direktør, eier- og myndighetskontakt

Datasenter: Ja takk!

Å legge til rette for etablering av datasentre i vår region vil skape nye arbeidsplasser, bidra til økt verdiskaping og redusere klimagassutslippene.

Hvorfor Kalberg?

Det er kun noen få steder i Norge de såkalte «hyper scale» datasentrene kan ligge, nemlig i umiddelbar nærhet av kraftig strømforsyning. Statnett har akkurat startet bygging av Fagrafjell transformatorstasjon på Kalberg, og området vil være optimalt for denne type industri. Norge og Kalberg er ypperlig plassert: Vi har overskudd av fornybar vannkraft i tillegg til at vi har kjølig klima og stabilt styresett. Samtidig bygger Lyse og samarbeidspartnere førsteklasses digital fiberinfrastruktur som binder oss sammen med resten av Europa gjennom undersjøiske fiberkabler til både England og Danmark. Kalberg er rett og slett perfekt for datasenteretableringer.

Økonomiske forhold

Det er en rekke eksempler i Norden på datasenteretableringer som gir store ringvirkninger. Facebooks datasenter i Luleå har fra 2011 til 2018 generert investeringer på til sammen 1,2 milliarder euro. Beregningene (Sweco Society ASB 2017 og IHS Markit 2019) viser samtidig at etablering av datasenteret har skapt i snitt 1460 årsverk hvert år i samme periode, hvorav halvparten kommer direkte fra datasenteraktiviteten. Etableringene bidrar til en enorm verdiskaping både gjennom kjøp av varer og tjenester, samt gjennom arbeidsplasser som igjen gir økte skatteinntekter til kommunene.

Arealer

Det normale er at de store datasenteraktørene bygger i trinn på 20 til 70 mål. Facebooks anlegg i Luleå er i dag litt over 100 mål med tre byggetrinn ferdigstilt. Google har i Skien en avtale på ca. 200 mål, men med en framtidig opsjon på opptil 2000 mål til sammen. Når Time kommune nå vurderer hvor mye som skal reguleres til industriformål, vil jeg både håpe og anta at det prioriteres å ta vare på dyrket mark. Det totale arealet som skal reguleres på Kalberg er på over 6000 mål hvorav rundt 1000 mål er fulldyrka jord. 2000 mål er innmarksbeite og 1500 mål er fast utmark. I tillegg kommer rundt 1000 mål skog og 350 mål med myr og vatn. Ca 100 mål er bebygd med veier og hus. Selv med en stor satsing og mange nye datasentre, er det ikke snakk om å benytte så mye som 6000 mål på Kalberg. Trolig er det mer enn tilstrekkelig med en tredjedel og det er selvsagt at det må tas hensyn til landbruksinteresser når området reguleres. Sammen må vi få til gode løsninger som kan gagne både landbruket og det øvrige næringslivet.

Jordbruk

Å få til en etablering av datasenterindustri på Kalberg i Time kommune vil nemlig ikke bare gi sårt tiltrengte arbeidsplasser etter det grønne skiftet. Vår region er nemlig det perfekte utgangspunktet for nye innovative løsninger som kan gi en skikkelig klimagevinst, økt spredeareal og muligheter for økt jordbruksproduksjon. Datasentre genererer nemlig store mengder spillvarme som kan benyttes til flere formål som kan ha stor betydning for Jærens posisjon som tyngdepunkt i matproduksjon i Norge.

Biogass gir klimagevinst

28% av klimagassutslippene i Sør-Rogaland kommer fra jordbruket. Det er overskudd på husdyrgjødsel i regionen sett opp mot spredeareal. Et biogassanlegg på Kalberg som tar imot husdyrgjødsel, vil kunne produsere klimavennlig biogass mens restproduktet CO2 kan brukes til neste generasjons drivhusbasert grønnsaksproduksjon. Dette kan gjøres gjennom f.eks. vertikale drivhus som krever så lite som 1 % av jordbruksarealet sammenlignet med konvensjonell produksjon. Datasentre kan dermed danne grunnlaget som gir oss mulighet til å dyrke grønnsaker året rundt, både til egenproduksjon og kanskje eksport.

Tiltak foran tall

Av Elin SchancheElin Schanche

De fleste av oss er enige om at vi må gjøre noe raskt for at ikke klimaendringene skal ødelegge livsgrunnlaget og kloden vår. Både nasjonalt, regionalt og lokalt settes det nå mål for å redusere klimautslipp, men mål alene er ikke nok. Vi trenger tiltak som virker. Ellers blir mål bare tall.

Norge skal nå redusere klimagassutslippene med 50% innen 2030. Stavanger har mål om 80% reduksjon og i Sandnes er de i ferd med å lage en plan som øker ambisjonene fra 30% i dag. Rogaland fylke skal i gang med en oppdatering av sin klimaplan, og har varslet en økning fra dagens mål på ca 16%. Når målene spriker såpass mellom kommunene i en liten region, er det ikke rart enkelte stiller seg spørsmål om hvor måltallene kommer fra. Er det forskningsbasert eller trekker man et tall opp av hatten? Det er en hårfin linje mellom ambisiøse og urealistiske mål. Her har beslutningstakerne et ansvar.

For å nå målene er vi helt avhengig av at den enkelte er villig til å legge om livsstilen sin, og mest sannsynlig godta økte skatter og reduserte tjenester. Å redusere utslipp er kostbart og begrensede ressurser må prioriteres bort fra andre gode formål. Når det offentlige må bruke mer penger på klimatiltak må politikerne også være ærlige på hvilke velferdstjenester som reduseres, og ikke bidra til stadig økte forventninger hos innbyggerne.

Vi trenger en harmonisering av måltall, og mest sannsynlig en felles klima- og miljøplan for storbyområdet. At staten, fylket og nabokommuner skal ha helt ulike mål reduserer innbyggernes vilje til å bidra. Det er ingen tvil om at det krever store endringer og at det blir kostbart å redusere klimagassutslippene drastisk på kort tid. At innbyggerne i én kommune skal ta en større del av regningen enn naboen, kan bli vanskelig å akseptere.

Ressursene må brukes på de tiltakene som gir best effekt. Vi vet at utfordringene og tiltak knyttet til miljø og klimaendringer er sammensatte. Det trengs derfor kunnskap om hvordan ulike tiltak virker og effekten målt mot kostnadene for de enkelte tiltakene. Vi må også være rasjonelle i møte med kunnskapen og være åpne for å justere målsettingene.

Lyse har lagt fram en rapport fra THEMA Consulting Group. Rapporten ser på klimagassutslipp i kommunene i Sør-Rogaland og gir en oversikt over hva som er kilder til utslipp, en oversikt over tiltak som er aktuelle for å redusere utslippene og hva disse vil koste oss å gjennomføre. Den ubehagelige sannheten er at basert på nasjonale virkemidler og klimatiltak, samt kjente tiltak som planlegges i regionen, blir utslippene i Sør-Rogaland kun redusert med 26% innen 2030.

Mer bruk av biogass vil ha stor effekt på reduserte utslipp, men det er kostbart å etablere verdikjeden som trengs. Å etablere utenlandskabelen North Connect vil monne, men vil føre til noen øre mer pr. kWt. Reduksjon i biltrafikken må reduseres enda mer enn målene i byvekstavtalen legger opp til. Det blir altså den enkelte av oss som må legge om reisevaner og betale mer både for strøm og alternativt brennstoff. Er vi villige til å gjøre dette frivillig? Så langt virker det ikke slik. Protestene om bompenger og økt pris på strøm har vært store. Det tar lang tid å endre folks reisevaner og krever omfattende tiltak for at den enkelte av oss gjør endringer. Det er også en utfordring at klimatiltak slår hardere ut for de som har dårlig råd.

Stavanger har ennå til gode å legge frem en realistisk tiltaksplan for å nå 80% reduksjon. Vi er både spent og bekymret for resultatet. Det er en hårfin linje mellom ambisiøse og urealistiske mål. Ambisiøse mål kan man strekke seg etter, urealistiske mål mister folkelig oppslutning. Beslutningstakerne må være villige å ta tak i utfordringene og tørre å gjøre upopulære tiltak, men tøyer man strikken for langt så risikerer vi at den ryker. Derfor er det avgjørende at kommunene og fylkeskommunen lykkes med å sette noen felles målsettinger og tiltak til regionens beste.

Kronikken stod først på trykk i Rogalands Avis 25. februar 2020.

Elin Schanche er daglig leder av Grønn By og lokalpolitiker i Stavanger Høyre.

Storstilt samarbeid må til for å få ned klimagassutslippene

Lyse har, som en sentral aktør i regionen, fått mange henvendelser fra politikere i eierkommunene, og andre, om hva som kan gjøres for å bidra til reduksjon av klimagassutslippene. Fortsett å lese Storstilt samarbeid må til for å få ned klimagassutslippene