Kompetanse er bedriftenes alvorligste sikkerhetsbrist

Hvor lenge vil din bedrift klare seg uten tilgang til datasystemene som daglig er i bruk i virksomheten?

Etter hvert som alt digitaliseres – digitaliseres også de kriminelle miljøene. De vokser, opererer på tvers av landegrenser og består av svært kompetente personer. Hackere kommer seg inn i din bedrifts IT-systemer ved å bruke tekniske sårbarheter, identitetstyverier og andre metoder – og er eksperter på å utnytte folks uoppmerksomhet. Det er ofte summen av menneskelig svikt og svakhet i systemer som gir suksess for inntrengerne.

Kraftig økende trend

Det skrives mye om at koronapandemien har forsterket digitaliseringen og endret arbeidsformene våre. Vel, den har også forsterket den digitale kriminaliteten og endret disse skurkenes arbeidsform. Cyberangrep tiltar både i frekvens og omfang, noe både Toten kommune og Akva Group har fått erfare i 2021. Det er nok ennå ukjent hva kostnadene på disse hendelsene blir, men cyberangrepet som rammet Hydro i 2019 kostet ifølge selskapet tett opp mot en halv milliard kroner.

Og statistikken bekrefter at trenden er økende. Internett-tilbyderen fra vår egen region, Lyse-selskapet Altibox, håndterer normalt opp mot 1000 tjenestenektangrep (mer kjent under betegnelsen DDoS-angrep) og 150 misbrukte kontoer hver måned.

Ved starten av koronapandemien i 2020 registrerte vi nær en dobling av forskjellige typer angrep mot sluttkunder.

Så hva kan bedriftene gjøre?

Kultur og kompetanse

Sikkerhet handler først og fremst om kultur og bevissthet. Tilstrekkelig sikkerhet, kontinuerlig oppfølging, beredskaps og backup-planer og sikkerhetskultur i både ledelse, beslutningsprosesser og drift er et premiss for å lykkes med IT og digitalisering.
Men for å gjennomføre sikkerhetstiltak kreves kompetanse. Som styreleder i bransjeorganisasjonen IKT Norge ser jeg at svært mange av våre medlemmer opplever at dette ikke er helt rett fram. De tydelige tilbakemeldinger fra bransjen er at det er et gjennomgående problem med for lav kunnskap – i tillegg til utfordringer med for lav vilje til å investere og til å gi sikkerhet tilstrekkelig oppmerksomhet på rett tid i prosjekter.

Nær halvparten av næringslivsledere oppgir at mangel på kompetanse er det viktigste hinderet for digitalisering. Tallene er hentet fra en ny rapport utført av KPMG, på vegne av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Norge er avhengig av en omfattende digitalisering for løse de store utfordringene rundt klima, eldrebølge eller overgangen til et bærekraftig samfunn.

Mangelen på spisskompetanse om IT-sikkerhet og IT-arkitektur er stor. Dette er kunnskap som man dels opparbeider seg gjennom utdanning og dels fra arbeidserfaring.

Mangel på kompetanse fører til at vi ikke klarer beskytte våre kritiske systemer og data mot cyberangrep fra kriminelle
og fremmede makter som ønsker å skade virksomheten. Dette truer både liv og
helse, økonomi og omdømme, og det kan undergrave kunders tillit til virksomheten – og ansattes engasjement for den nødvendige digitaliseringen.

Samarbeid sentralt

I mange år har utfordringen vært å få nødvendig fokus på sikkerhet. Omfanget av hendelser gjør at fokuset nå er der – men det må omsettes i konkrete og hensiktsmessige tiltak i balanse med blant annet personvern og brukerforståelse. Det koster – og det krever kunnskap. Da er det viktig å stå sammen.

Det er naturligvis ingen raske løsninger som sikrer bedrifter tilgang på kompetanse eller garanterer beskyttelse mot cyber-kriminalitet. Men samarbeid er nøkkelen. IT-bransjen jobber aktivt gjennom bransjeorganisasjoner som IKT Norge for økt fokus på sikkerhet i mange ledd, enten det er kunnskap hos brukeren, i innkjøpsprosessen, den brukernære teknologien eller infrastruktur. Det er stor innsikt og kompetanse i IKT-næringen både på digital sikkerhet generelt og nisjekunnskap innen kunstig Intelligens.

Det er på ingen måte bare gjennom samarbeid med IT-bedrifter at virksom- heter kan styrke sin sikkerhetskultur. I energihovedstaden har vi sterke miljøer å se til. Ja – jeg tenker selvsagt på oljå, hvor Norge siden 70-tallet har utviklet seg fra en cowboy-kultur til nå å bli sett på internasjonalt som en av de beste i klassen.

Men det er ikke bare fra oljebransjen vi kan hente kompetanse og inspirasjon til en bedre sikkerhetskultur. Også andre deler av energisektoren utmerker seg. Altibox har en arv fra energisiden i morselskapet Lyse, hvor sikkerhet, tilgjengelighet og samfunnsansvar har stått sentralt i over 100 år. Kombinert med en kultur for samarbeid og erfaringsdeling har dette gjort oss i stand til å levere stabile og trygge bredbåndstjenester i snart 20 år.

Når digitale tjenester er blitt en naturlig del av hverdagen, må og skal alle virksomheter ha et bevisst forhold til bedriftens avhengighet av IT-systemer.

Å iverksette nødvendige risikodempende tiltak er ikke bare en utgift. Det er også en investering som kan være nødvendig for å sikre bedriftens overlevelse – og i ytterste konsekvens ha innvirkning på liv og helse.

Datalagringsindustrien gir lokale arbeidsplasser og verdiskapning

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhra har i en kommentar i Dagsavisen gjort et kjapt søk i Nasjonalbibliotekets avisarkiv og har på denne måten plutselig blitt ekspert på datalagring. Ved anekdotisk bevisføring henviser Sira Myhre til Nasjonalbibliotekets eget lille datalagringssenter og kaller det noe av det minst arbeidsintensive de gjør. Argumentasjonen er på nivå med dem som har sett et bilde av en glissen parkeringsplass utenfor et datasenter og derfor hevder at datalagring ikke medfører arbeidsplasser. Regjeringen har imidlertid gått mer grundig og empirisk til verks, og forrige måned kom ringvirkningsanalysen av gjennomførte og potensielle datasenteretableringer i Norge. Den viser at bransjen i dag bidrar med 2376 arbeidsplasser i norsk næringsliv og at datalagring er en industri med kraftig vekst.

Dersom denne vekstraten fortsetter, og man i tillegg greier å legge til rette for den største typen datasentre, vil datasenterindustrien i Norge totalt kunne understøtte 11.100 ansatte i 2025 og 24.900 ansatte i 2030. BNP-bidraget vil være på 14 milliarder i 2025, 30,9 milliarder i 2030.

Sira Myhre tar altså helt feil når han hevder at datalagringsindustrien verken skaper arbeidsplasser eller betaler skatt. Rørleggerne, elektrikerne, sikkerhetsvaktene, serviceteknikerne, bygningsarbeiderne, montørene og alle de andre som får sitt arbeid i forbindelse med datalagringsindustrien, betaler skatt lokalt der de bor, det samme gjør de lokale selskapene de som regel er ansatt i. (Cirka 90% av arbeidsplassene er i leverandørindustrien og er altså ikke direkte ansatte i datasenterselskapene).

På samme måte tar Sira Myhre helt feil når han skriver at lokale krefter på Kalberg i Rogaland vil «gi bort over seks tusen dekar av den beste landbruksjorda vi har i landet». Området det er snakk om å regulere til kraftkrevende industri på Kalberg er på 1788 dekar hvorav over halvparten er skog og åpen fastmark. Det meste av området ligger i dag brakk. Og i reguleringsarbeidet som nå gjøres, settes rammene som gjør at det blant annet ikke skal åpnes for utvinning av kryptovaluta slik Sira Myhre er bekymret for.

Snarere skal datalagringen benyttes til digitalisering og samfunnsnyttige tjenester som vi alle er avhengige av. Autonome kjøretøy og digitale helsetjenester er bare to eksempler på svært samfunnsnyttige tjenester som vil kreve stor databehandlingskapasitet og nærhet til lagringsstedet for å fungere optimalt. Og selv om Sira Myhre synes å tro at det ikke er behov for «hundrevis av serverparker», så er det et faktum at verden trenger å øke datasenterkapasiteten i tråd med den økende digitaliseringen av samfunnet.

Digitale teknologier er ifølge Europakommisjonen også avgjørende for å oppnå klimanøytralitet og kan ifølge Exponential Roadmap bidra til å kutte globale utslipp med 15 prosent innen 2030. For å oppnå en slik utslippsreduksjon er det viktig at datasentrene blir så bærekraftige som mulig. Og det har vi alle muligheter for å få til i Norge, med vår tilgang til ren, fornybar kraft. Her finnes også store innovasjonsmuligheter innen utvikling av tilhørende industrier som kan bruke spillvarme fra datasentre for eksempel til veksthus, fiske/skalldyropprett eller biogassproduksjon. Aslak Sira Myhra er nok også fullstendig klar over at mange store internasjonale oljeselskaper og -serviceselskaper over flere tiår har bidratt til arbeidsplasser og investeringer i Norge gjennom utvinning av våre naturressurser. Vi vet imidlertid at antall arbeidsplasser innen petroleumsindustrien vil gå ned. Vi trenger derfor sårt å skape gode vilkår for industri basert på fornybare energikilder som kan gi arbeidsplasser og bidra til norsk økonomi.

Datasenter kan ikke bygges hvor som helst

Debatten om en mulig tilrettelegging for datasenterindustri på Kvernaland i Time kommune pågår for fullt. Ett av de vanligste argumentene vi hører fra dem som er motstandere av en slik etablering, er at det bare er å bygge datasentre andre steder. En slik argumentasjon vitner om at en ikke har fått med seg helt avgjørende kriterier som ligger til grunn når datasenteraktører avgjør hvor de kan lokalisere seg.

Få steder i landet kan måle seg med Kalberg på Kvernaland når det gjelder attraktivitet for datasenteraktørene. Årsaken er at det nettopp er her på Fagrafjell at Statnett har valgt å plassere transformatorstasjonen som vil gi tre uavhengige forsyningslinjer med strøm. Og det er ikke hvilken som helst kraft, men regulerbar vannkraft med høy leveringssikkerhet. Det er dette unike fortrinnet som er avgjørende for datasenteraktørene. I tillegg oppfyller Kalberg behovet om nærhet til flyplass, kompetansemiljø og universitet.  

Å forflytte store mengder kraft langt av sted fra Statnetts nye transformatorstasjon på Fagrafjell for å bygge datasenter på andre typer areal, vil ha en enormt høy investeringskostnad og i tillegg føre til unødvendig ekstra beslag av areal som vil gå med til slike linjer. Kraftlinjer krever også konsesjonsbehandling, og dette tar erfaringsmessig flere år.

Koronaviruspandemien har ført til en ytterligere økning i global databruk og et allerede stort behov for flere datasentre har blitt enda større. Det betyr at vi nå er inne i et knapt tidsvindu der investeringsbeslutninger skal tas.

Tilgang på overskuddsvarme fra datasentre gir også spennende muligheter for landbruket til å både øke matproduksjonen, redusere klimagassutslipp og skape nye innovative næringer. Når vi vet at jordbruket i dag står for 28 prosent av de samlede klimagassutslippene i Sør-Rogaland, er det spennende å se hvordan vi kan kombinere mulighetene og bidra til å løse en av vår tids største utfordringer. Lokale innovatører og næringslivsledere er framsynte nok til å innse at regionen har behov for nye grønne arbeidsplasser og legger derfor 10 millioner kroner inn i et næringsfond for å se på mulighetene som vil oppstå dersom en får til en datasenteretablering.

Under en sjettedel av de 1881 dekarene som er under utredning på Kvernaland er dyrket mark. Det meste er skog, myr og beitemark. Flere av grunneierne uttaler at det ikke nytter å dyrke noe i dette såkalte «dyrkbare arealet». Det er faktisk bedre for norsk matproduksjon og forsyningssikkerhet om man ved å bygge datasentre på noe av dagens uproduktive arealer på Kalberg kan få tilgang på spillvarme. Denne spillvarmen kan igjen brukes inn i produksjon av biogass og dermed redusere behov for spreieareal og være et viktig virkemiddel for å redusere regionens CO2-utslipp, bidra til økt matproduksjon gjennom moderne veksthusnæring, eksempelvis etter modell i Kviamarka, eller muliggjøre fiske-/skalldyroppdrett på land.

Dette er langsiktig og ansvarsfull tankegang som tar innover seg at regionen vår har behov for både nye arbeidsplasser og grønn omstilling.

Hva vil eierne med Lyse?

Lyse eies av 14 kommuner. Mot slutten av året skal de fornye eierstrategien sin. Hovedspørsmålet er dette: Hvorfor eie Lyse?

Den svenske statsministeren Olof Palme, som ble skutt og drept på åpen gate i 1986, gjentok mange ganger sitt mantra om at «politik er att vilja».

Utsagnet har senere blitt omskrevet til å passe for bedrifter: «Å eie er å ville».

Så hva vil Lyses eiere?

Siden etableringen i 1998 har Lyses eiere sett på selskapet som en viktig del av den regionale ryggraden.

I Lyse kombineres offentlig, industrielt eierskap med regional handlefrihet som bygger samfunnet. Lyse overfører kjærkomne kontanter til kommunekassene.

Aksjonærene vil i den reviderte strategien fortsatt legge vekt på et kortreist og kompetent eierskap. De vil at utviklingen av Lyse skjer i et godt samarbeid mellom eierne og selskapet.

Eierstrategien vil si noe om de overordnende forventningene aksjonærene har til Lyse. Tema er utbyttepolitikk, forretningsutvikling, eierstyring og virksomhetsledelse, bidrag til det grønne skiftet og bygging av samfunns- og husholdningskritisk infrastruktur: strømnett og fiber – en digital grunnmur som vi virkelig ser nytten av i pandemiperioden.

Politikerne i eierkommunene vil nå som før vektlegge at hovedkontoret til konsernet skal være fast forankret i regionen. Det gir nærhet til strategiske beslutninger som har stor betydning for investeringer, arbeidsplasser, innovasjon og kunnskapsutvikling.

Økonomiske grunner til å eie? Selvsagt!

Konsernet har vokst – fra snaut 500 ansatte i 1998 til 1300 i dag. Driftsinntektene har økt fra 1,8 milliarder kroner første driftsår til dagens nivå opp mot 10 milliarder kroner.

Siden 1998 har kommunene mottatt nærmere 12 milliarder kroner i rede penger fra Lyse. Pengene skriver seg fra utbytte fra forretningsdriften samt renter og avdrag på ansvarlig lån. Kontantene veksles inn i skoler og sykehjem. Kommunefabrikkene produserer velferd for Lyse-pengene.

Fornøyde kunder er basis for all forretningsdrift. Det er ikke vanskelig å spå at både administrasjon og politikere i eierkommunene i sin strategi vil fastholde at Lyse fortsatt skal være konkurransedyktig og yte god service:

Fornøyde kunder er den viktigste forutsetningen for å lykkes med å skape verdier for eierne også i framtiden.

Ove Jølbo
Direktør, eier- og myndighetskontakt

Datasenter: Ja takk!

Å legge til rette for etablering av datasentre i vår region vil skape nye arbeidsplasser, bidra til økt verdiskaping og redusere klimagassutslippene.

Hvorfor Kalberg?

Det er kun noen få steder i Norge de såkalte «hyper scale» datasentrene kan ligge, nemlig i umiddelbar nærhet av kraftig strømforsyning. Statnett har akkurat startet bygging av Fagrafjell transformatorstasjon på Kalberg, og området vil være optimalt for denne type industri. Norge og Kalberg er ypperlig plassert: Vi har overskudd av fornybar vannkraft i tillegg til at vi har kjølig klima og stabilt styresett. Samtidig bygger Lyse og samarbeidspartnere førsteklasses digital fiberinfrastruktur som binder oss sammen med resten av Europa gjennom undersjøiske fiberkabler til både England og Danmark. Kalberg er rett og slett perfekt for datasenteretableringer.

Økonomiske forhold

Det er en rekke eksempler i Norden på datasenteretableringer som gir store ringvirkninger. Facebooks datasenter i Luleå har fra 2011 til 2018 generert investeringer på til sammen 1,2 milliarder euro. Beregningene (Sweco Society ASB 2017 og IHS Markit 2019) viser samtidig at etablering av datasenteret har skapt i snitt 1460 årsverk hvert år i samme periode, hvorav halvparten kommer direkte fra datasenteraktiviteten. Etableringene bidrar til en enorm verdiskaping både gjennom kjøp av varer og tjenester, samt gjennom arbeidsplasser som igjen gir økte skatteinntekter til kommunene.

Arealer

Det normale er at de store datasenteraktørene bygger i trinn på 20 til 70 mål. Facebooks anlegg i Luleå er i dag litt over 100 mål med tre byggetrinn ferdigstilt. Google har i Skien en avtale på ca. 200 mål, men med en framtidig opsjon på opptil 2000 mål til sammen. Når Time kommune nå vurderer hvor mye som skal reguleres til industriformål, vil jeg både håpe og anta at det prioriteres å ta vare på dyrket mark. Det totale arealet som skal reguleres på Kalberg er på over 6000 mål hvorav rundt 1000 mål er fulldyrka jord. 2000 mål er innmarksbeite og 1500 mål er fast utmark. I tillegg kommer rundt 1000 mål skog og 350 mål med myr og vatn. Ca 100 mål er bebygd med veier og hus. Selv med en stor satsing og mange nye datasentre, er det ikke snakk om å benytte så mye som 6000 mål på Kalberg. Trolig er det mer enn tilstrekkelig med en tredjedel og det er selvsagt at det må tas hensyn til landbruksinteresser når området reguleres. Sammen må vi få til gode løsninger som kan gagne både landbruket og det øvrige næringslivet.

Jordbruk

Å få til en etablering av datasenterindustri på Kalberg i Time kommune vil nemlig ikke bare gi sårt tiltrengte arbeidsplasser etter det grønne skiftet. Vår region er nemlig det perfekte utgangspunktet for nye innovative løsninger som kan gi en skikkelig klimagevinst, økt spredeareal og muligheter for økt jordbruksproduksjon. Datasentre genererer nemlig store mengder spillvarme som kan benyttes til flere formål som kan ha stor betydning for Jærens posisjon som tyngdepunkt i matproduksjon i Norge.

Biogass gir klimagevinst

28% av klimagassutslippene i Sør-Rogaland kommer fra jordbruket. Det er overskudd på husdyrgjødsel i regionen sett opp mot spredeareal. Et biogassanlegg på Kalberg som tar imot husdyrgjødsel, vil kunne produsere klimavennlig biogass mens restproduktet CO2 kan brukes til neste generasjons drivhusbasert grønnsaksproduksjon. Dette kan gjøres gjennom f.eks. vertikale drivhus som krever så lite som 1 % av jordbruksarealet sammenlignet med konvensjonell produksjon. Datasentre kan dermed danne grunnlaget som gir oss mulighet til å dyrke grønnsaker året rundt, både til egenproduksjon og kanskje eksport.

Tiltak foran tall

Av Elin SchancheElin Schanche

De fleste av oss er enige om at vi må gjøre noe raskt for at ikke klimaendringene skal ødelegge livsgrunnlaget og kloden vår. Både nasjonalt, regionalt og lokalt settes det nå mål for å redusere klimautslipp, men mål alene er ikke nok. Vi trenger tiltak som virker. Ellers blir mål bare tall.

Norge skal nå redusere klimagassutslippene med 50% innen 2030. Stavanger har mål om 80% reduksjon og i Sandnes er de i ferd med å lage en plan som øker ambisjonene fra 30% i dag. Rogaland fylke skal i gang med en oppdatering av sin klimaplan, og har varslet en økning fra dagens mål på ca 16%. Når målene spriker såpass mellom kommunene i en liten region, er det ikke rart enkelte stiller seg spørsmål om hvor måltallene kommer fra. Er det forskningsbasert eller trekker man et tall opp av hatten? Det er en hårfin linje mellom ambisiøse og urealistiske mål. Her har beslutningstakerne et ansvar.

For å nå målene er vi helt avhengig av at den enkelte er villig til å legge om livsstilen sin, og mest sannsynlig godta økte skatter og reduserte tjenester. Å redusere utslipp er kostbart og begrensede ressurser må prioriteres bort fra andre gode formål. Når det offentlige må bruke mer penger på klimatiltak må politikerne også være ærlige på hvilke velferdstjenester som reduseres, og ikke bidra til stadig økte forventninger hos innbyggerne.

Vi trenger en harmonisering av måltall, og mest sannsynlig en felles klima- og miljøplan for storbyområdet. At staten, fylket og nabokommuner skal ha helt ulike mål reduserer innbyggernes vilje til å bidra. Det er ingen tvil om at det krever store endringer og at det blir kostbart å redusere klimagassutslippene drastisk på kort tid. At innbyggerne i én kommune skal ta en større del av regningen enn naboen, kan bli vanskelig å akseptere.

Ressursene må brukes på de tiltakene som gir best effekt. Vi vet at utfordringene og tiltak knyttet til miljø og klimaendringer er sammensatte. Det trengs derfor kunnskap om hvordan ulike tiltak virker og effekten målt mot kostnadene for de enkelte tiltakene. Vi må også være rasjonelle i møte med kunnskapen og være åpne for å justere målsettingene.

Lyse har lagt fram en rapport fra THEMA Consulting Group. Rapporten ser på klimagassutslipp i kommunene i Sør-Rogaland og gir en oversikt over hva som er kilder til utslipp, en oversikt over tiltak som er aktuelle for å redusere utslippene og hva disse vil koste oss å gjennomføre. Den ubehagelige sannheten er at basert på nasjonale virkemidler og klimatiltak, samt kjente tiltak som planlegges i regionen, blir utslippene i Sør-Rogaland kun redusert med 26% innen 2030.

Mer bruk av biogass vil ha stor effekt på reduserte utslipp, men det er kostbart å etablere verdikjeden som trengs. Å etablere utenlandskabelen North Connect vil monne, men vil føre til noen øre mer pr. kWt. Reduksjon i biltrafikken må reduseres enda mer enn målene i byvekstavtalen legger opp til. Det blir altså den enkelte av oss som må legge om reisevaner og betale mer både for strøm og alternativt brennstoff. Er vi villige til å gjøre dette frivillig? Så langt virker det ikke slik. Protestene om bompenger og økt pris på strøm har vært store. Det tar lang tid å endre folks reisevaner og krever omfattende tiltak for at den enkelte av oss gjør endringer. Det er også en utfordring at klimatiltak slår hardere ut for de som har dårlig råd.

Stavanger har ennå til gode å legge frem en realistisk tiltaksplan for å nå 80% reduksjon. Vi er både spent og bekymret for resultatet. Det er en hårfin linje mellom ambisiøse og urealistiske mål. Ambisiøse mål kan man strekke seg etter, urealistiske mål mister folkelig oppslutning. Beslutningstakerne må være villige å ta tak i utfordringene og tørre å gjøre upopulære tiltak, men tøyer man strikken for langt så risikerer vi at den ryker. Derfor er det avgjørende at kommunene og fylkeskommunen lykkes med å sette noen felles målsettinger og tiltak til regionens beste.

Kronikken stod først på trykk i Rogalands Avis 25. februar 2020.

Elin Schanche er daglig leder av Grønn By og lokalpolitiker i Stavanger Høyre.

Storstilt samarbeid må til for å få ned klimagassutslippene

Lyse har, som en sentral aktør i regionen, fått mange henvendelser fra politikere i eierkommunene, og andre, om hva som kan gjøres for å bidra til reduksjon av klimagassutslippene. Fortsett å lese Storstilt samarbeid må til for å få ned klimagassutslippene

Kabler for verdiskaping og nye arbeidsplasser

Vi i Lyse jobber nå sammen med gode partnere med to forskjellige kabelprosjekter; en strømkabel mellom Norge og Skottland og en fiberkabel mellom Norge og England. Begge vil gi betydelige muligheter for nye arbeidsplasser, verdiskaping og i tillegg betydelige klimagevinster. Fortsett å lese Kabler for verdiskaping og nye arbeidsplasser

Vil du være med – så heng på!

shane-rounce-eyhC3UQHQgc-unsplashDen teknologiske utviklingen går rasende fort. Det er ikke lenger nok å digitalisere eksisterende ordninger og effektivisere dagens drift. For de aller fleste virksomheter er det snakk om en digital transformasjon, der vi bruker teknologien som en drivkraft for reell endring og omstilling. Min påstand er derfor at virksomheter som ikke utvikler seg i takt med teknologimulighetene, driver uforsvarlig.

Bransjer, forretningsmodeller og verdikjeder endres nå i en fart som vi aldri har opplevd før – årsaken kan beskrives med to ord; teknologi og miljø.  Det er flere enn oljebransjen og produsenter av dieselbiler som har eiere og styrer som nå hele tiden må tenke nytt og alternativt. Næringslivet skal gjennom en transformasjon. Og det handler selvsagt ikke bare om effektivisering – de som ikke for lengst har hatt en digitaliseringsstrategi og er på god vei til å gjennomføre, er allerede frakjørt. Kjernen i god forretningsdrift er å løse en oppgave med så lite bruk av ressurser som mulig uten at kunden, ansatte eller samfunnet lider under forbedringen. Teknologiens muligheter er for lengst en del av de fleste styrers agenda, teknologi for forbedring og effektivisering er med andre ord ikke nok. Det handler om digital transformasjon.

Hva skal til for mer, bedre og raskere omstilling og innovasjon?
I tillegg til et minimum av kriseforståelse, er innsikt i hvordan ny teknologi endrer samfunn og virksomheter en nødvendig forutsetning for å være leder eller styremedlem i dag.

Hvor mye vet ansatte, ledere og styremedlemmer egentlig, om hva teknologi kommer til å bety for virksomhetene? Har de den nødvendige innsikten i hvordan teknologi vil endre kunders oppførsel og preferanser?

Regjeringen har etablert et digitaliseringsråd som skal hjelpe statlige virksomheter i å lykkes med digitaliseringsprosjekter. Rådet kom nylig med sin fjerde erfaringsrapport der utfordringen med å transformere, eventuelt endre en virksomhet står i fokus.  Hovedtemaet denne gang handlet ikke så mye om teknologi, som den menneskelige faktoren. For det er vel dokumentert at gode endringsprosjekter er mer avhengig av kultur og organisasjon – enn av teknologien, isolert sett.

Hva om vi bare venter og ser det an?
Det er den menneskelige faktoren som gjør at vi er redde for endring – og det er den menneskelige faktoren som gjør at vi undervurderer folks behov for kommunikasjon, dialog og innsikt – for å være med på forandring.

Det er også den menneskelige faktoren som gjør at vi har en hang til å «vente og se». Det gjør at investorer sitter for lenge med aksjer på vei utfor stupet – og at de samme investorene venter for lenge før de kjøper en lovende start-up. Hjernen søker bekreftelse for forutinntatte syn, og venter med å forkaste investeringer i feil teknologi fordi det er så vondt å akseptere at veien var feil.

På denne bakgrunnen må styrene som et minimum skaffe seg innsikt i hvordan gode beslutninger tas under usikkerhet. Dessuten forutsettes det at vi jobber med historiefortellingen. Hvor skal vi? Hva er det EGENTLIG vi skal gjøre? Hva betyr det for den enkelte?

Det gjelder å følge med i timen
Virksomheter som ikke utvikler seg i takt med teknologi sover i timen. De risikerer å bli akterutseilt, kundene velger andre leverandører eller andre løsninger, de ansatte velger å jobbe andre steder. Styrene må med andre ord i tillegg til sine kontrolloppgaver, sikre at virksomheten endrer seg, i takt med teknologi og kunder.

Aksjeloven kunne med fordel begynt slik:
 ” Styrets hovedoppgave er å sikre at selskapet vokser både i omsetning og resultat. Styret må derfor påse at selskapet fortløpende tilpasser seg endringer i kunders behov og tilgjengelig teknologi.”

Styrer skal ikke bare kontrollere, de skal kreve endring. Forretningsdrift anno 2020 handler om transformasjon i takt med teknologi og kunder. Så derfor:

Skomaker, bli for all del ikke ved din lest!

Ny teknologi gir bedre transportløsninger

zach-inglis-5JK6XG_7By4-unsplashGladmelding: Ny teknologi kan gi oss effektive transportløsninger som både er billigere og mer miljøvennlige enn i dag.                                                                                                                                                                                                                                           Advarsel: Milliarder av kroner kan kastes bort hvis vi ikke forstår hvordan teknologi, økonomi, klima og forbrukertrender påvirker framtidens behov og løsninger.

Dette er konklusjoner fra det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget for teknologi i framtidens transportsystem, som la fram sine konklusjoner i juni. Jeg hadde gleden av å være med i utvalget som også var opptatt av at det må pekes på behov framfor løsninger når nye samferdselsprosjekter diskuteres.

Det er naturlig at det brukes store midler på å bygge og vedlikeholde de norske transportårene. Frem til 2029 er det planlagt med statlige rammer i samferdselssektoren på mer enn tusen milliarder norske kroner. Disse, og den teknologiske utviklingen, var bakteppet for analysene utvalget foretok. Og utvalget kommer i rapporten med både en gladmelding og en kraftig advarsel.

Gladmeldingen er at ny teknologi kan gi oss effektive transportløsninger som både er billigere og mer miljøvennlige enn i dag. Og den kraftige advarselen vi kom med, er at vi som samfunn risikerer å kaste bort milliarder på foreldede transportsystemer hvis vi ikke henger med på den teknologiske utviklingen og forstår hvordan teknologi, økonomi, klima og forbrukertrender vil påvirke framtidens behov og løsninger.

Reaksjonene etter at rapporten ble offentliggjort lot ikke vente på seg. En av årsakene til at noe så prosaisk som en rapport fra et regjeringsoppnevnt utvalg nådde forsiden av VG, var forslaget om at man gjorde en teknologisk stresstest – av tre store satsinger i gjeldende Nasjonal transportplan: Intercity, Ferjefri E39 og storbysatsingen.

Selvsagt skaper transport engasjement. Bevegelsesfrihet er viktig for oss – både for privatpersoner og næringsliv. Mobilitet er mer enn en nødvendighet. Det handler om frihet til å reise, og til å selv bestemme hvor og når. Derfor er mobilitet også et verdifullt gode som vi setter høyt.

Men hvorfor stille spørsmål med det som allerede er vedtatt? Det at teknologiske nyvinninger påvirker samfunnsutviklingen er ikke noe nytt – spesielt ikke på samferdselsområdet. Helt siden hjulet ble oppfunnet har teknologiske fremskritt gitt oss stadig større rekkevidde, økt hastighet og en mer effektiv forflytning av mennesker, varer og tjenester.

Likevel er noe annerledes med den perioden vi nå er inne i. Professor David Runciman ved University of Cambridge sier at «den teknologiske utviklingen vi er vitne til i dag vil påvirke oss mye sterkere – og påvirke demokratiet og politikken mye mer – enn noen tidligere teknologisk endring».

Teknologien driver med andre ord samfunnsutviklingen framover i en fart og et omfang med få – om noen – sidestykker i moderne historie.

Utvalget pekte på fire teknologidrevne hovedtrender der de viktigste innovasjonene som nå kommer innen transport-teknologi vil ha sitt utspring:

1. Overgang til en fornybar og bærekraftig energiforsyning.

2. Utvikling mot stadig økende automatisering av transportmidlene.

3. utvikling innen intelligent samhandling mellom transportmidler og infrastruktur

4. et voksende mangfold av tjenester skreddersydd for fleksibel deling av mobilitetstjenester.

Utvalgets hovedbudskap er at de teknologiske fremskrittene gir oss attraktive muligheter til å utvikle bedre, billigere og mer bærekraftige transportløsninger over hele landet.

En viktig anbefaling fra utvalget var altså den nevnte stresstesten av vedtatte prosjekter. En annen sentral anbefaling er at fokus flyttes fra løsninger til behov når nye samferdselsprosjekter diskuteres.

Hva er så forskjellen? La oss se på eksemplet telefonkiosken. Det var ikke kiosken folk trengte isolert sett. Da folk fikk det behovet dekket med mobiltelefon – en ny teknologi – var ikke telefonkiosken lenger etterspurt. Behovet den hadde dekket var kommunikasjon – og det kunne dekkes på en bedre måte med ny teknologi. En ny bro, en tunnel eller flere kjørefelt er alle velkjente løsninger for å dekke konkrete behov – ikke et behov i seg selv. Er vi flinke nok til å undersøke om ny teknologi kan brukes til å dekke behovene på andre, bedre og billigere måter?

Utvalgets rapport inneholder utdyping av disse anbefalingene, og noen til. For eksempel å tenke helhetlig på tvers av etatsgrenser og transportformer, øke fleksibilitet i den langsiktige planleggingen i samferdselssektorene, og kompetanseløft i sektoren knyttet til ny teknologi og nye mobilitetsløsninger.

Ny teknologi kan skape bedre transportsystemer i hele landet. Vi kan kutte klimautslipp. Vi kan redusere behovet for store, arealintensive utbygginger av ny infrastruktur.

Ja, det følger usikkerhet og risiko med den teknologiske utviklingen. Det finnes ingen alternativer der vi kan skjerme oss for endring, men med de rette grepene kan vi på en god måte håndtere usikkerhet og redusere risiko.

Det hviler et tungt ansvar på dem som forvalter store ressurser på fellesskapets vegne, og som samfunn er vi alle tjent med at det gjøres på en best mulig måte. Dersom ny teknologi kan gi oss bedre transport og bevegelsesfrihet til lavere kost, må dette selvsagt utnyttes til samfunnets beste.  Men teknologien i seg selv er verdinøytral og gir oss ikke retning eller styring. Det vil fortsatt være politikkens oppgave.

Artikkelen er skrevet av Toril Nag for «Rosenkilden» – publikasjon utgitt av Næringsforeningen i Stavanger