Vil vi egentlig gjøre noe for klimaet?

Vi kommer aldri til å lykkes med det grønne skiftet dersom vi unnlater å gripe de grønne mulighetene.

Ambisiøse klimamålsettinger er satt både for Norge og for vår egen region – men vi er langt fra i mål med å nå disse. Tvert imot er vi svært langt unna.  I klimarapporten for Sør-Rogaland, som Thema Consulting utarbeidet på oppdrag fra Lyse, kom det fram at dersom de klimatiltakene som er vedtatt i dag iverksettes og forsterkes på flere områder, vil klimautslippene i Sør-Rogaland kunne reduseres med 26 prosent fram til 2030. Det nasjonale målet for utslippsreduksjoner innen 2030 er derimot på 40 prosent. Stavanger har vært enda mer ambisiøse, der er målet 80 prosent.

Altså må vi iverksette flere helt nye tiltak dersom vi mener noe med målsettinge som er satt. Og det haster. Men er folk flest egentlig klare for å tenke nytt og finne innovative løsninger på klimautfordringene? Lyse engasjerte denne sommeren fem masterstudenter til å se på hvilke muligheter som finnes for å redusere klimagassutslipp og skape ny grønn næring dersom en legger til rette for datasenterindustri på Kalberg i Time kommune. Dette gjorde vi fordi Kalberg er den best egnede lokasjonen for slik etablering i vår region. Det er her vi raskest får tilgang på store mengder fornybar kraft ettersom Statnett allerede er i gang med å bygge en ny transformatorstasjon på Fagrafjell. Her vil det komme inn uavhengige forsyningslinjer fra henholdsvis Lysebotn, Tonstad og Åna-Sira. I tillegg er Kalberg et svært spennende område for ytterligere innovasjon og klimatiltak på grunn av nærheten til jordbruksindustrien og de mulighetene gjenbruk av spillvarme kan gi.

Studentene kom frem til at en datasenteretablering på Kalberg vil kunne gi klimabesparelser på opptil 2.100.000 tonn Co2-ekvivalenter. Dette er like mye som de årlige utslippene til hele Norges bilpark, og mer enn de totale årlige utslippene i Sør-Rogaland. Utslippsreduksjonene kommer først og fremst av at norske datasentre vil bruke norsk, grønn strøm, i motsetning til datasentre på kontinentet. Men en vil også kunne få en betydelig klimagevinst ved å opprette en industriell symbiose der ulike næringer opprettes og benytter hverandres restprodukter.

Etablering av et biogassanlegg vil være sentralt, og studentene har gått videre og sett at dersom en kombinerer biogassanlegg med eksempelvis fiskeoppdrett, så vil en kunne doble produksjonen hvis fiskeavfall kombineres med husdyrgjødsel som råstoff til biogassproduksjonen. Et biogassproduksjonsanlegg vil samtidig gi en god løsning til de mange jærbøndene som mangler spredeareal til husdyrgjødselen. Studentene har også sett på insektsoppdrett, som er en mye mer bærekraftig måte å produsere fiskefor på. Protein fra insektene erstatter protein fra soya som i dag transporteres fra Sør-Amerika. Dette vil føre til en mer bærekraftig oppdrettsnæring med reduserte klimagassutslipp som følge av at du slipper langtransport av importert soya. Den gode tilgangen på spillvarme fra en eventuell datasenterindustri vil også kunne benyttes i veksthusnæringen. Dette vil kunne gi en mangedobling av tidligere norsk matproduksjon i området ettersom spillvarmen vil gjøre det mulig å produsere i veksthus gjennom hele året.

Kort oppsummert finnes det her en rekke spennende muligheter som bør utredes nærmere. Derfor er det svært gledelig at lokale representanter fra næringslivet nå har lagt 10 millioner kroner inn i et næringsfond som skal se nærmere på innovative løsninger som kan bidra til nye næringer og reduksjon i klimagassutslippene dersom det etableres datasentre på Kalberg.

Forhåpentligvis kan også politiske representanter engasjerte i miljøspørsmål komme på banen med en mer offensiv tilnærming til en grønn næringsutvikling som faktisk bidrar til å løse klimautfordringene. Eksempelvis er John Peter Hernes’ gode forslag om å se på Kalberg-mulighetene på tvers av kommunegrensene et fornuftig innspill i debatten.

Norge trenger både fiber og 5G

God konkurranse i telekommarkedet har gitt nordmenn tilgang til et av de best utbygde bredbåndsnettene i verden. Dette er et resultat av en vellykket politikk som har gitt store investeringer i utbygging av både fiber og mobilnett, med relativt liten bruk av statlige midler. Når målet nå er å sikre raskt internett til alle – også i grisgrendte strøk – bør dagens modell hvor infrastrukturselskapene selv velger teknologi videreføres. Kun slik sikrer vi investering i teknologi som står seg over tid.

Distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland uttalte nylig til Adressa at hun ønsker å forkaste fiber i spredt bebygde strøk og kun satse på 5G for å spare offentlige midler. Vi håper at dette beror på en misforståelse, men ser at det dessverre har blitt en nokså vanlig oppfatning. Slik vi ser det er det ikke et spørsmål om fiber eller 5G. Vi må ha begge deler. Fiber er den digitale grunnmuren for alle bredbåndsløsninger – også de trådløse – og vil være forutsetning for alle kommende generasjoner mobilnett.

Fiberteknologi – en forutsetning for 5G

Fiberbredbånd er, enkelt forklart, internett med uendelig kapasitet. Signalene sendes med lysets hastighet så du kan laste både opp og ned like raskt, uavhengig av hvor mange som bruker nettet samtidig. Med fiberbredbånd kan du i dag få hastigheter helt opp i 1000 megabit per sekund (Mbps). Til sammenligning vil femte generasjons mobilnett (5G) få hastigheter som kan komme godt over 100 Mbps når det er bygget ut. Teknologien forutsetter likevel basestasjoner med fibertilknytning som må plasseres tettere enn dagens 4G-master for å levere tilsvarende rekkevidde.

I praksis betyr dette at utbyggingen av fiber må fortsette sammen med 5G. Videreutvikling av fibernettene vil sikre data til basestasjoner, og avlaste nettet etter hvert som datamengdene øker. 5G vil da være en god løsning for virksomheter og husstander der det ikke er praktisk eller økonomisk gjennomførbart å bygge ut fibernett. Når ministeren sammenligner kostnader ved bredbåndsutbygging må hun derfor gå ut fra at investeringsbehovet vil ligge et sted mellom de estimerte kostnadene for full fiberdekning og tilsvarende anslag for full mobilbasert dekning. Bare slik kan vi videreføre en robust infrastruktur som legger til rette for framtidig kapasitetsbehov.

Behovet for kapasitet øker

Allerede 3. kvartal i 2019 viste internettmålingen fra SSB at gjennomsnittshastigheten i norske husholdninger lå på 150,3 Mbps, og datatrafikken i fiberkablene våre bare øker. Da koronaviruset stengte ned Norge i mars, fikk vi demonstrert hvor avgjørende moderne bredbånd er for samfunnet. I en situasjon hvor både undervisning og arbeid foregikk innenfor hjemmets fire vegger, ble skillet mellom de som har og de som ikke har stabilt og raskt internett, enda tydeligere.

Digitalt klasseskille

Økningen i datatrafikken de siste årene har vært eksplosiv, og Norge har den høyeste internettbruken i befolkningen blant alle landene i Europa. Likevel har vi et digitalt klasseskille i dagens Norge. 360 000 husstander, hovedsakelig beliggende i spredt bebygde strøk, mangler bredbånd. Det har store konsekvenser for den enkelte, men også for næringslivet og verdiskapingen.

De siste årene har stadig flere fått tilgang på fiberbredbånd. I 2019 økte antallet abonnement med 154 000 på landsbasis. Samtidig kjøper stadig flere internett med høyere hastighet. Tall fra NKOM viser at 43 prosent av alle private bredbåndsabonnement ved utgangen av 2019 var abonnement på 100 Mbps eller mer.

Behov for raskt og stabilt fiberbredbånd

Digitaliseringen av Norge verken bør eller kan stoppes. Hverdagen vår blir stadig mer digitalisert. Regjeringen har et uttalt mål om at alle innbyggere, næringsdrivende og frivillige organisasjoner som har evne til det, skal kommunisere digitalt med offentlig sektor innen 2025. Da må de settes i stand til det.

Skal vi lykkes med den videre digitaliseringen av blant annet helsevesenet og utdanningssektoren, trenger vi internettløsninger som kan håndtere kravene til hastighet og stabilitet. Med fiber som vår digitale grunnmur vil vi være forberedt på utviklingen som vi vet kommer.

Vi mener derfor at regjeringen bør fortsette å la oss som bygger ut infrastruktur selv vurdere hvilken teknologi som er best egnet. Vi tror at det fortsatt må satses på fiberutbygging i parallell med 5G.

Altibox-partnerskapet, hvor NTE, Eidsiva og Lyse er blant 30 lokale fiberutbyggere, leverer i dag fiber til 650 000 kunder over hele landet, og er Norges største fiberaktør. De siste 15 årene har vi bidratt med rundt 16 milliarder kroner i utbygging av høyhastighetsbredbånd. Vi er forberedt på å gjøre vårt for å bygge ned dagens digitale klasseskille. Vi vil gjerne invitere ministeren til videre samtaler om hvordan vi sammen kan bli best mulig rustet for en stadig mer digital hverdag.

Toril Nag, konserndirektør tele i Lyse
Trond Skjellerud, administrerende direktør i Eidsiva Bredbånd
Svein Olav Munkeby, konserndirektør fiber i NTE

Korona-boom for digitaliseringen

De siste årene har teknologer og trendforskere i hele verden under overskriften «eksponentielle teknologier» pekt på at en håndfull teknologier er i ferd med å endre samfunnet i rekordfart. Alle vi som jobber i de digitale næringene har snakket hyppig om viktigheten av å forstå de nye teknologiene for å henge med. For effektivisering, for innovasjon, for å skape arbeidsplasser og for å få til det grønne skiftet. Ordet pandemi var det ingen som tenkte på eller snakket om. Men åtte uker med nedstengning av landet har ført til en teknologisk revolusjon både hjemme og på jobb. På noen korte uker har et nytt virus gitt digitaliseringen en real dytt – og skapt en modning hos bedrifter og forbrukere som konsulenter og endringsagenter ville trengt år – kanskje tiår – for å få til.

Vi har alle hørt om det lenge; om hvordan verden på grunn av teknologi vil endre seg «eksponentielt». Et litt fremmed ord for mange – men pandemien har satt statistikerne i medienes aller klareste søkelys, og vi har lyttet med andakt til deres hypoteser og lært oss at dette viruset kan spre seg eksponentielt – og hva det betyr for mulig spredning av en farlig sykdom.

Plutselig kjenner nesten alle til den gode gamle illustrasjonen med riskorn på et sjakkbrett, der du legger ETT riskorn i en rute i hjørnet på brettet, og dobler for hver rute. Og så viser det seg at det er ganske så enorme mengder ris som skal inn på siste ruten.

Det var ikke samfunnets begeistring for teknologi som gjorde begrepet «eksponentielt» virkelig kjent og forstått; det var et virus. Og det var heller ikke samfunnets begeistring over ny teknologi som VIRKELIG satte fart i digitaliseringen – det var frykt og nødvendig distansering.

Krise betyr trussel – og mulighet. Og selv om pandemien framfor alt er en krise – er det som i alle krevende situasjoner også noen nye muligheter som dukker opp. Pandemien har satt fart på teknologiutbredelse og tatt oss et sjumilssteg nærmere et heldigitalt samfunn. Vi teknologer har alltid jobbet med hvordan og hvorfor teknologien muliggjør et helt nytt samfunn. Men vi har også tenkt at det har tatt tid. Lang tid. Det er for eksempel over tjue år siden jeg programmerte min første robot som både kunne se, høre og lære.

Det er først de siste par årene dette er blitt teknologier som også ikke-teknologene er opptatt av: Robotisering og kunstig intelligens i kombinasjon med blant annet skytjenester, delingsøkonomi, tingenes internett og virtuell realitet. Dette bekrefter den såkalte Amaras lov, som sier at vi konsekvent overvurderer betydningen av teknologi på kort sikt – og undervurderer den på lang sikt.

En annen måte å si akkurat det på, er at teknologinytten tar av eksponentielt. Altså langsomt først, før det plutselig virkelig begynner å svinge. Litt som å klemme hardt på en ketsjupflaske. Og sjelden har verden sett en kraftigere ketsjupeffekt enn nettopp koronaviruset når det gjelder vår bruk av teknologi i det daglige. Lærere ble på rekordtid heldigitale, hjemmekontor i hver krok i hjemmet dukket opp over natten, legebesøk ble digitale, OBOS tillot generalforsamlinger i borettslag digitalt – og styremøter og andre møter gled med den største letthet over i de digitale møterommene og gjorde mange av møtene vel så gode og effektive som tidligere.

Det er lett å peke på enkelte av de gode sidene ved dette. Alle virksomheter har for lengst konkludert med at en del av tidligere reiser var aldeles unødvendige. Det er godt nytt for miljøet og for kostnadsnivået hos virksomhetene. Men det er samtidig dramatisk for flyselskapene og for mange andre virksomheter som har levd og vokst på våre reisevaner både på jobb og privat.

Hva skjer når vanene våre endres totalt? Forskning fra både Handelshøyskolen BI og fra flere utenlandske studier viser at vi som samfunn diskuterer for lite teknologi og hva teknologiutviklingen kan bety for samfunnet. Det blir tvingende nødvendig at vi gjør mer av det dersom vi skal klare å utnytte de enorme mulighetene teknologien gir – uten å øke de allerede store forskjellene i samfunnet. Teknologien kan gi økt levestandard, redde liv, redde klimaet og kloden. Men den kan også forsterke ulikheter mellom folkegrupper. For eksempel mellom de som har tilgang til god digital infrastruktur, og de som ikke har.

Det er nemlig ikke alle som er klare til å ta del i en mer digital tilværelse. En ny analyse fra UNCTAD – FN-konferansen om handel og utvikling, har sett på hvordan det digitale landskapet har endret seg siden den siste globale krisen – finanskrisen i 2008/2009. Den viser at en digital verden fungerer bra for mange – men slett ikke alle. Analysen dokumenterer det store gapet mellom de som har tilgang til digital infrastruktur – og de som ikke har – og peker på hvor utrolig langt bakpå en rekke regioner er for å kunne få et digitalt samfunn.

Vil du være med – så heng på!

shane-rounce-eyhC3UQHQgc-unsplashDen teknologiske utviklingen går rasende fort. Det er ikke lenger nok å digitalisere eksisterende ordninger og effektivisere dagens drift. For de aller fleste virksomheter er det snakk om en digital transformasjon, der vi bruker teknologien som en drivkraft for reell endring og omstilling. Min påstand er derfor at virksomheter som ikke utvikler seg i takt med teknologimulighetene, driver uforsvarlig.

Bransjer, forretningsmodeller og verdikjeder endres nå i en fart som vi aldri har opplevd før – årsaken kan beskrives med to ord; teknologi og miljø.  Det er flere enn oljebransjen og produsenter av dieselbiler som har eiere og styrer som nå hele tiden må tenke nytt og alternativt. Næringslivet skal gjennom en transformasjon. Og det handler selvsagt ikke bare om effektivisering – de som ikke for lengst har hatt en digitaliseringsstrategi og er på god vei til å gjennomføre, er allerede frakjørt. Kjernen i god forretningsdrift er å løse en oppgave med så lite bruk av ressurser som mulig uten at kunden, ansatte eller samfunnet lider under forbedringen. Teknologiens muligheter er for lengst en del av de fleste styrers agenda, teknologi for forbedring og effektivisering er med andre ord ikke nok. Det handler om digital transformasjon.

Hva skal til for mer, bedre og raskere omstilling og innovasjon?
I tillegg til et minimum av kriseforståelse, er innsikt i hvordan ny teknologi endrer samfunn og virksomheter en nødvendig forutsetning for å være leder eller styremedlem i dag.

Hvor mye vet ansatte, ledere og styremedlemmer egentlig, om hva teknologi kommer til å bety for virksomhetene? Har de den nødvendige innsikten i hvordan teknologi vil endre kunders oppførsel og preferanser?

Regjeringen har etablert et digitaliseringsråd som skal hjelpe statlige virksomheter i å lykkes med digitaliseringsprosjekter. Rådet kom nylig med sin fjerde erfaringsrapport der utfordringen med å transformere, eventuelt endre en virksomhet står i fokus.  Hovedtemaet denne gang handlet ikke så mye om teknologi, som den menneskelige faktoren. For det er vel dokumentert at gode endringsprosjekter er mer avhengig av kultur og organisasjon – enn av teknologien, isolert sett.

Hva om vi bare venter og ser det an?
Det er den menneskelige faktoren som gjør at vi er redde for endring – og det er den menneskelige faktoren som gjør at vi undervurderer folks behov for kommunikasjon, dialog og innsikt – for å være med på forandring.

Det er også den menneskelige faktoren som gjør at vi har en hang til å «vente og se». Det gjør at investorer sitter for lenge med aksjer på vei utfor stupet – og at de samme investorene venter for lenge før de kjøper en lovende start-up. Hjernen søker bekreftelse for forutinntatte syn, og venter med å forkaste investeringer i feil teknologi fordi det er så vondt å akseptere at veien var feil.

På denne bakgrunnen må styrene som et minimum skaffe seg innsikt i hvordan gode beslutninger tas under usikkerhet. Dessuten forutsettes det at vi jobber med historiefortellingen. Hvor skal vi? Hva er det EGENTLIG vi skal gjøre? Hva betyr det for den enkelte?

Det gjelder å følge med i timen
Virksomheter som ikke utvikler seg i takt med teknologi sover i timen. De risikerer å bli akterutseilt, kundene velger andre leverandører eller andre løsninger, de ansatte velger å jobbe andre steder. Styrene må med andre ord i tillegg til sine kontrolloppgaver, sikre at virksomheten endrer seg, i takt med teknologi og kunder.

Aksjeloven kunne med fordel begynt slik:
 ” Styrets hovedoppgave er å sikre at selskapet vokser både i omsetning og resultat. Styret må derfor påse at selskapet fortløpende tilpasser seg endringer i kunders behov og tilgjengelig teknologi.”

Styrer skal ikke bare kontrollere, de skal kreve endring. Forretningsdrift anno 2020 handler om transformasjon i takt med teknologi og kunder. Så derfor:

Skomaker, bli for all del ikke ved din lest!

Ny teknologi gir bedre transportløsninger

zach-inglis-5JK6XG_7By4-unsplashGladmelding: Ny teknologi kan gi oss effektive transportløsninger som både er billigere og mer miljøvennlige enn i dag.                                                                                                                                                                                                                                           Advarsel: Milliarder av kroner kan kastes bort hvis vi ikke forstår hvordan teknologi, økonomi, klima og forbrukertrender påvirker framtidens behov og løsninger.

Dette er konklusjoner fra det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget for teknologi i framtidens transportsystem, som la fram sine konklusjoner i juni. Jeg hadde gleden av å være med i utvalget som også var opptatt av at det må pekes på behov framfor løsninger når nye samferdselsprosjekter diskuteres.

Det er naturlig at det brukes store midler på å bygge og vedlikeholde de norske transportårene. Frem til 2029 er det planlagt med statlige rammer i samferdselssektoren på mer enn tusen milliarder norske kroner. Disse, og den teknologiske utviklingen, var bakteppet for analysene utvalget foretok. Og utvalget kommer i rapporten med både en gladmelding og en kraftig advarsel.

Gladmeldingen er at ny teknologi kan gi oss effektive transportløsninger som både er billigere og mer miljøvennlige enn i dag. Og den kraftige advarselen vi kom med, er at vi som samfunn risikerer å kaste bort milliarder på foreldede transportsystemer hvis vi ikke henger med på den teknologiske utviklingen og forstår hvordan teknologi, økonomi, klima og forbrukertrender vil påvirke framtidens behov og løsninger.

Reaksjonene etter at rapporten ble offentliggjort lot ikke vente på seg. En av årsakene til at noe så prosaisk som en rapport fra et regjeringsoppnevnt utvalg nådde forsiden av VG, var forslaget om at man gjorde en teknologisk stresstest – av tre store satsinger i gjeldende Nasjonal transportplan: Intercity, Ferjefri E39 og storbysatsingen.

Selvsagt skaper transport engasjement. Bevegelsesfrihet er viktig for oss – både for privatpersoner og næringsliv. Mobilitet er mer enn en nødvendighet. Det handler om frihet til å reise, og til å selv bestemme hvor og når. Derfor er mobilitet også et verdifullt gode som vi setter høyt.

Men hvorfor stille spørsmål med det som allerede er vedtatt? Det at teknologiske nyvinninger påvirker samfunnsutviklingen er ikke noe nytt – spesielt ikke på samferdselsområdet. Helt siden hjulet ble oppfunnet har teknologiske fremskritt gitt oss stadig større rekkevidde, økt hastighet og en mer effektiv forflytning av mennesker, varer og tjenester.

Likevel er noe annerledes med den perioden vi nå er inne i. Professor David Runciman ved University of Cambridge sier at «den teknologiske utviklingen vi er vitne til i dag vil påvirke oss mye sterkere – og påvirke demokratiet og politikken mye mer – enn noen tidligere teknologisk endring».

Teknologien driver med andre ord samfunnsutviklingen framover i en fart og et omfang med få – om noen – sidestykker i moderne historie.

Utvalget pekte på fire teknologidrevne hovedtrender der de viktigste innovasjonene som nå kommer innen transport-teknologi vil ha sitt utspring:

1. Overgang til en fornybar og bærekraftig energiforsyning.

2. Utvikling mot stadig økende automatisering av transportmidlene.

3. utvikling innen intelligent samhandling mellom transportmidler og infrastruktur

4. et voksende mangfold av tjenester skreddersydd for fleksibel deling av mobilitetstjenester.

Utvalgets hovedbudskap er at de teknologiske fremskrittene gir oss attraktive muligheter til å utvikle bedre, billigere og mer bærekraftige transportløsninger over hele landet.

En viktig anbefaling fra utvalget var altså den nevnte stresstesten av vedtatte prosjekter. En annen sentral anbefaling er at fokus flyttes fra løsninger til behov når nye samferdselsprosjekter diskuteres.

Hva er så forskjellen? La oss se på eksemplet telefonkiosken. Det var ikke kiosken folk trengte isolert sett. Da folk fikk det behovet dekket med mobiltelefon – en ny teknologi – var ikke telefonkiosken lenger etterspurt. Behovet den hadde dekket var kommunikasjon – og det kunne dekkes på en bedre måte med ny teknologi. En ny bro, en tunnel eller flere kjørefelt er alle velkjente løsninger for å dekke konkrete behov – ikke et behov i seg selv. Er vi flinke nok til å undersøke om ny teknologi kan brukes til å dekke behovene på andre, bedre og billigere måter?

Utvalgets rapport inneholder utdyping av disse anbefalingene, og noen til. For eksempel å tenke helhetlig på tvers av etatsgrenser og transportformer, øke fleksibilitet i den langsiktige planleggingen i samferdselssektorene, og kompetanseløft i sektoren knyttet til ny teknologi og nye mobilitetsløsninger.

Ny teknologi kan skape bedre transportsystemer i hele landet. Vi kan kutte klimautslipp. Vi kan redusere behovet for store, arealintensive utbygginger av ny infrastruktur.

Ja, det følger usikkerhet og risiko med den teknologiske utviklingen. Det finnes ingen alternativer der vi kan skjerme oss for endring, men med de rette grepene kan vi på en god måte håndtere usikkerhet og redusere risiko.

Det hviler et tungt ansvar på dem som forvalter store ressurser på fellesskapets vegne, og som samfunn er vi alle tjent med at det gjøres på en best mulig måte. Dersom ny teknologi kan gi oss bedre transport og bevegelsesfrihet til lavere kost, må dette selvsagt utnyttes til samfunnets beste.  Men teknologien i seg selv er verdinøytral og gir oss ikke retning eller styring. Det vil fortsatt være politikkens oppgave.

Artikkelen er skrevet av Toril Nag for «Rosenkilden» – publikasjon utgitt av Næringsforeningen i Stavanger

Bærekraft – god business

Det går en linje fra toppen av FN-bygningen på Manhattan til bunnlinjen i virksomheten på Alna i Oslo eller på Forus i Stavanger. Uansett stor eller liten virksomhet: Integrert bærekraft i forretningen er en forutsetning for framtidig lønnsomhet.

Bærekraft og FNs bærekraftsmål er et aktuelt tema i mange styrerom og ledergrupper for tiden. Heldigvis. For næringslivet er sentralt for at målene skal oppnås i tide. Det betyr at bedriftene må forankre bærekraft i våre kjerneaktiviteter. Og her går ansvarlighet og kommersiell teft hånd i hånd. Bærekraftig utvikling betyr ikke bare en bedre fremtid for samfunnet, men er en forutsetning for varig kommersiell suksess.

Det folk vil ha

De største driverne av endring i samfunnet er teknologi, rammebetingelser og kundenes preferanser. Hvis vi som bedriftsledere og ansette ikke har radaren på innen alle disse tre områdene risikerer vi å bli både overkjørt og frakjørt. For det ingen tvil om at oppmerksomheten om bærekraft har nådd forbrukerne. En av de sterkeste forbrukertrendene i 2019 er nettopp samfunnsansvar.

«Gjennom media og teknologi har vi blitt fortalt at samfunnsansvar og det å gjøre verden litt bedre i morgen enn den var i dag er viktig, og dette har forbrukerne adoptert. Men de vet at de ikke kan redde verden alene, derfor verdsetter de merkevarer som tar en form for samfunnsansvar», sa Lise Tangen Hansen, kundedirektør i marketing- og teknologibyrået Penetrace til magasinet Ledernytt i april 2019.

Og trenden underbygges av kvantitative målinger. En undersøkelse fra danske Retail Institute Scandinavia viser at Generasjon Z – de som er født fra 2001 – er den mest bevisste forbrukergruppen noensinne. Hele 83 prosent av Generasjon Z svarte at det er viktig at produkter og butikker har en bærekraftig profil, mens tallet var 74 prosent for befolkningen forøvrig. Men hva er det egentlig vi forbrukere vil se hos bedriftene de handler hos?

Bærekraft i praksis

Bærekraftig utvikling handler om å ta vare på behovene til mennesker som lever i dag, uten å ødelegge framtidige generasjoners muligheter til å dekke sine. FNs bærekraftsmål består av 17 mål og 169 delmål og skal fungere som en felles global retning for land, næringsliv og sivilsamfunn. Og stadig flere bedrifter lar seg inspirere til å integrere bærekraft i sitt daglige virke.

FN

De fleste bedriftene som jobber med å konkretisere tiltak knyttet til bærekraftsmålene, ser på to akser ved virksomheten: Hva kan vi gjøre MER av for å fremme bærekraftsmålene, og hva kan vi gjøre MINDRE av for å i mindre grad hemme bærekraftig utvikling. Og i kjernen av begge disse ligger to ting alle bedrifter er opptatt av: Kultur og teknologi.

Bærekraft og teknologi

Teknologi er en nøkkel til å kunne oppnå vedvarende økonomisk vekst gjennom høyere produktivitetsnivå og ved hjelp av teknologisk innovasjon. Svært konkret er bærekraftsmål 9: Bygge robust infrastruktur, fremme innovasjon og bidra til inkluderende og bærekraftig industrialisering.

Men dette er på ingen måte det eneste av målene der teknologi er sentralt for å kunne nå målet. Teknologi og digitalisering er sentralt for framdriften for alle målsettingene – en forutsetning for at de kan nås i tide. Alle bedrifter som ønsker å bidra til bærekraftsmålene ender opp med at god teknologi er vesentlig. Det er for eksempel åpenbart for tiltak knyttet til klima-avtrykk – videokonferanser for mindre reising, transportsektorens utslipp, utslipp fra annen virksomhet, transparente betalingssystemer – det handler om teknologi.

At også norske virksomheter har dette høyt på agendaen, kom tydelig fram da den norske bransjeorganisasjonen IKT Norge hadde sitt årsmøte i slutten av april, og hvor temaet var «Teknologi med mening».

En kultur for bærekraft

Men det handler selvsagt ikke bare om teknologi. Det handler om konkrete målsettinger og om holdninger. Og for å utfordre holdninger må det gjerne noen konkrete endringer til. En bedrift som har valgt å bruke symbolhandlinger for å få oppmerksomhet knyttet til arbeidet med bærekraft er DNB. Når det gjelder ansvarlig forbruk og produksjon, mål nr. 12, har kantinesjefen på DNBs hovedkontor i Bjørvika i Oslo innført kjøttfri mandag. Denne kjøttfrie mandagen provoserte og har skapt engasjement.

Noe som også var hensikten.

Lenker:

FNs bærekraftmål

Undersøkelse om forbrukernes bevissthet knyttet til bærekraft

FN’s Science, Technology and Innovation Forum 

Intervju med Rune Bjerke i forbindelse med IKT Norge årskonferansen.

Å velge eller ikke velge – DET er spørsmålet

For tiden blåser en liten, men intens storm i sosiale medier knyttet til hvem som får se hvilke fotballkamper på TV. Årsaken til bruduljen er at TV2 i 2018 plukket ut noen kamper fra sitt innhold som tidligere inngikk i distributørenes etablerte sportspakker, og pakket dem sammen med en del annet innhold og laget en ny kanal.

Denne nye kanalen, TV2 Sport 1, viser ifølge TV2 «det beste fra europeisk fotball med kamper fra Champions League, Europa League og Tippekampen lørdag kl. 16.00 fra Premier League. I tillegg får du landslagsfotball med EM-kvalifisering og Final Four-turneringen i Nations League».

Det betyr at noe innhold som tidligere var inkludert i de pakkene som kundene allerede hadde kjøpt, nå ble flyttet over i en ny kanal og måtte kjøpes helt på ny. Kundene og distributørene ble sittende igjen med en nedgradert TV2 Sport 2.

Premiumkanal med en uventet twist
Da dette skjedde ble vi svært opprørte i Altibox. Dette er jo innhold våre kunder allerede har betalt for. Hvorfor skal kundene – midt i en avtaleperiode – plutselig betale ekstra for noe de allerede har kjøpt? Penger er selvsagt sakens kjerne. Det er som om du går i butikken og kjøper en twistpose, og så sender butikken deg plutselig en ekstraregning for 40 prosent av bitene i posen og sier «Vi kaller disse bitene Twist Premium nå, og vi vil ha ekstra betalt». Det ville ikke blitt mye twistsalg på den måten. Men dessverre for kundene er det ikke bare å snu seg rundt og kjøpe en annen pose sjokolade i stedet. Champions League-kamper er nemlig svært attraktive.

Valgfrihet for kundene
Men – hvis TV2 trenger mer penger for en ny kanal, og en god del kunder hos Altibox og Telenor ønsker å betale for kanalen – hva er da problemet? Sakens kjerne er valg. I Altibox jobber vi for størst mulig valgfrihet i sammensetning av innhold. Men TV2 ønsker at vi, i likhet med for eksempel Riks TV som TV2 selv har eierinteresser i, skal ta inn den nye sportskanalen i grunnpakken for TV. Altså at alle kundene skal få – og betale for kanalen.

I 2017 innførte Altibox valgfrihet i vår tv-pakke. Det er enkelt og greit fordi kundene ønsker friheten til å velge. De som liker serier best kan velge inn strømmetjenester som for eksempel HBO. De som liker kultur og natur kan velge mellom en rekke ulike kanaler med fokus på dette. Og de som liker sport kan velge ulike sportskanaler. Dette er helt klart det kundene forteller oss at de ønsker – og det er over hode ikke aktuelt for oss å ikke lytte til våre kunder.

Dessverre ser ikke innholdseiere verden på samme måte. De ønsker å tvinge distributører og kunder inn i lange forpliktelser på sitt innhold – og krever ofte, som i dette tilfellet, at distributøren må tvinge alle kundene til å kjøpe kanalen, dersom den skal tilbys. Dette er en drakamp som vil tilspisse seg framover, ettersom innhold stadig blir dyrere og aktørene i verdikjeden kjemper om både marginer og posisjoner. De skadelidende i denne kampen blir fort kundene, som må betale dyrt.

Styreleder Toril Nag i Altibox.

Venter på tilbud
Da TV2 lanserte Sport 1 var det uaktuelt for oss å uten videre godta et tilbud hvor denne kanalen måtte inngå i grunnpakken. Vi mener at de rett og slett ikke kunne fjerne innhold våre kunder allerede hadde betalt for (ref. twistposen i eksemplet over, der 40 prosent av bitene plutselig blir tatt ut etter at du har gått gjennom kassen). Avtaletekstene til innholdseierne er finurlige, og langvarige rettsprosesser gagner neppe kundene. Vårt neste framstøt var derfor å be om et tilbud på å distribuere Sport1 som en valgfri kanal i vår tv-pakke. Det har vi ikke fått.

Som sagt er det en ganske stor andel av våre kunder som liker direktesendt fotball. Men det er også en ganske stor andel som ikke bryr seg om fotball.  Kunder som ønsker annet innhold inn i SIN pakke. Dersom innholdseiere kunne kreve at vi puttet alt innhold inn i grunnpakken uten at kundene kunne velge ting ut og inn – da måtte vi gått stikk i motsatt retning av det kundene våre ønsker. For de ønsker et rikt innholdstilbud – med valgfrihet.  Derfor ønsker vi snarest mulig å tilby denne som en valgfri kanal til alle våre kunder.

Så kjære TV 2: Vi distribuerer gjerne Sport 1 til den prisen dere fastsetter – som en valgfri kanal til våre kunder. Vi er klare til å sende fra det øyeblikket dere gir grønt lysDet er bare å ringe.

Oppdatering 03.03.19: I etterkant av at dette blogginnlegget ble publisert har TV2 gitt uttalelser til Kampanje der de hevder at TV2 Sport 1 har blitt tilbudt som valgfri kanal. Det er ikke riktig. Altibox ønsker et reelt fritt kanalvalg for våre kunder, slik vi tar til orde for i dette innlegget. Hvis TV2 kan være enige med oss i hva valgfrihet for kunden innebærer, så skal vi få kanelen på luften umiddelbart. Det må innebære at de kundene som ønsker TV2 Sport 1 skal betale. Vi kan ikke godta er en ekstraregning som må dekkes av andre kunder.


Skrevet av Toril Nag, styreleder i Altibox

Etikk, takk!

Netthandel og et stadig mer globalisert samfunn stiller strengere krav til det etiske kompasset vårt – både bedrifter og kunder må navigere i et stadig mer krevende marked. Etikken må stå i sentrum.

Digital etikk. Smak på uttrykket. I 2019 kommer dette temaet til å få mye oppmerksomhet. Hvorfor? På grunn av tillit. Eller frykt. To sider av samme sak. I den digitale handelen lener vi oss ofte på referanser fra kilder vi ikke personlig kjenner, og tilliten – eller mangelen på den – går ofte på andre ting. Snakker jeg med de jeg tror jeg snakker med når jeg bestiller denne tjenesten? Er referansene ekte eller falske? Hvordan vil de ta vare på mine persondata?

Bygge tillit
Her skiller det digitale samfunnet seg fra det analoge når det gjelder hvilke egenskaper som bygger eller river ned tillit. Før bygget et firma tillit hos sine kunder over tid, ved å levere bra og sikre at varepraten om selskapet ble god. Dersom dette lyktes ville du som kunde ta kontakt – eller være positiv dersom firmaet kontaktet deg. Tilliten ble skapt gjennom informasjon du fikk fra kilder du stolte på, og selskapet var ofte geografisk nært og kjent. Med den digitale, og geografisk ubegrensede handelen, er tillit og personvern avgjørende for å lykkes med å ivareta kunder og omdømme.

Diskusjoner om personvern må forankres i det bredere området digital etikk og tillit, skriver det globale analyseselskapet Gartner i sin årlige trendanalyse for året som kommer. De har digital etikk og personvern som en av ni hovedtrender for 2019. De har antakelig rett i den spådommen.

Digital etikk
De av oss som jobbet med personvern og GDPR – den nye personvernforordningen – i 2018 har blant annet vært opptatt av at systemene vi bruker til å håndtere personopplysninger og kundedata må ha lovverket innebygget. For å bygge tillit og troverdighet, er det ikke nok å bare følge loven. Digital etikk betyr at fokuset dreies fra å gjøre det som må til, til å vurdere om vi gjør de rette tingene, altså det som skal til for å fortjene tillitt fra våre kunder, ansatte og andre interessenter. Det er selvsagt digitalt håndtert at kundene kan velge å slettes fra systemene, men digital etikk må også bygges inn i systemene slik at de læres opp til å foreta riktige valg. Hva kan skje hvis ikke?

Konsekvensene av manglende etikk i digitale systemer ble synlig for oss alle i Cambridge Analytica skandalen i 2018. Det britiske kommunikasjonsbyrået samlet inn personopplysninger fra 50 millioner Facebook-brukere og solgte analyser av materialet blant annet til Donald Trumps valgkampstab. Materialet kunne brukes til å kartlegge, forutsi politiske synspunkt, og påvirke velgere. Facebook fikk sterkt kritikk for at materialet var lett tilgjengelig for misbruk toppsjefene i Facebook, Google og Twitter ble kalt inn til høring av både senatet i USA og EU-kommisjonen. Det har stormet rundt selskapene gjennom hele fjoråret.

Dataene ble ikke stjålet – de ble hentet ut ved at brukerne tok quiz og lastet ned apper hos eksterne aktører. Det er altså ikke datatyveri som er saken – men uetisk bruk av data. Manglende digital etikk og fravær av etisk kompass kan altså påvirke både forretning og i dette tilfellet også føre til samfunnsuro.

Muligheten for rask analyse av enorme datamengder påvirker personvern – kunstig intelligens påvirker jobber. Og vår oppmerksomhet må rettes stadig mer mot å sikre god dømmekraft og etikk i alle ledd i vår virksomhet. De gode hodene vi skal ansette er opptatt av det, kundene krever det, og samfunnet trenger det.

Mer digital etikk, takk!

Skrevet av Toril Nag, konserndirektør Tele.

Først publisert på http://www.digi.no

 

Veien til smarte regioner

Digitalisering må til om vi skal få bærekraftige byer og lokalsamfunn, var mantraet under Nordic Edge-konferansen. Forslag i fersk regjeringsbestilt rapport kan bli god hjelp på veien.

Nylig møttes de de fremste miljøene i det digitale Norden til konferansen Nordic Edge Expo i Stavanger. Temaet var ny teknologi og digitale løsninger, og hvordan disse kan brukes for å skape bærekraftige byer og lokalsamfunn. Utvikling både av smarte byer og regioner, etater og bedrifter, står og faller med tilgangen på data. Hvordan denne skal sikres for norske aktører, er et sentralt tema i en fersk rapport som er utarbeidet for regjeringen.

I sin industrimelding våren 2017 tok regjeringen initiativ til etableringen av Digital21. Som ledd i mandatet vi fikk, har vi i Digital21 utarbeidet en strategi bestående av 64 tiltak (hele rapporten her). Fellesnevneren er at disse skal bidra til å løfte norsk næringslivs evne til å utvikle og ta i bruk ny teknologi i takt med digitaliseringen.

«Data er den nye oljen» er et slagord som gjentas ofte. Vekstpotensialet ligger imidlertid ikke bare i dataene, men i en kombinasjon av tilgjengelige og godt strukturerte data, en infrastruktur som knytter det hele sammen, tilgang på datakraft og digitale teknologier, pluss spisskompetanse til å utnytte mulighetene.

Skal mulighetene som ligger i digitalisering realiseres, må to betingelser være innfridd.

For det første må dataressurser være tilgjengelige, også for små og mellomstore virksomheter, for oppstartsbedrifter og for forskning. Med dataressurser mener vi alle former for digitalt lagret informasjon, for eksempel transaksjoner, tidsserier, kartdata, posisjonsdata, journaler, innsamlede erfaringsdata, data som genereres fortløpende og for eksempel viser hvor biler til enhver tid er.

For det andre må landet ha en infrastruktur som sikrer effektiv kommunikasjon og gir tilgang på data.

Med infrastruktur mener vi kablede eller trådløse nettverk som gir brukere – alt fra personer til andre datasystemer – tilgang til data, samt mulighet til å overføre data mellom noder i nettverket.

For alle i sørvest-Norge kan det være godt å vite at Stavanger-regionen ligger langt fremme i løypa på dette feltet. Dette er i dag en av regionene i Europa med best utbygget digital infrastruktur.

For å bringe hele AS Norge videre på den digitale arenaen, har vi i Digital21 foreslått en aktiv nasjonal strategi for fangst og deling av data.

I tillegg har vi foreslått en mer næringsrettet innretning på utviklingen av den digitale infrastrukturen. Kort forklart innebærer dette at Norge må legge vekt på muligheter for næringsutvikling, blant annet gjennom etablering av interkontinentale forbindelser og tilrettelegging for bygging av fiberkabel langs norskekysten.

Tre forhold er avgjørende for å sikre norske aktører tilgang til relevante data:

  • Internasjonalt stabile rammebetingelser for infrastruktur og tilgang til teknologi for norske virksomheter. Plattformer og sky-baserte løsninger gjør tilgang på data og analytiske verktøy stedsuavhengig. Dette skaper fordeler for bedrifter som vet å utnytte de mulighetene det gir. Samtidig blir disse bedriftene gradvis mer avhengige av teknologi fra teknologileverandørene.

Dersom det innføres nasjonale regelverk som begrenser tilgangen til verktøy som bruker for eksempel kunstig intelligens og avanserte algoritmer utenfor landets grenser, kan dette skape en konkurransevridende situasjon der norske bedrifter kan bli skadelidende. Dette fordi vi er avhengige av teknologi fra bedrifter i andre land, som USA.

  • Tilgjengeliggjøring av data fra offentlig sektor. Digital21 anbefaler at prinsippet om tilgjengelighet også anvendes for offentlige data.  Alle offentlige data bør kunne innhentes via en felles inngang, med enhetlig håndtering av tilgang og samtykker. Dette kan for eksempel skje gjennom en videreutvikling av data.norge.no.

Vi er dessverre langt fra en samordnet kontroll av tilgang på data og søknader om slik tilgang. Vi har heller ikke et effektivt samtykkeregime som dekker persondata i ulike deler av offentlige dataressurser.

  • Tilrettelegging for innsamling og tilgjengeliggjøring av data fra private aktører. Private aktører råder over data knyttet til egne aktiviteter. Flere bransjer utforsker nå hvordan tilgjengeliggjøring av data på tvers kan bidra til økt verdiskapning. Rammeverk, prinsipper og infrastruktur for tilgjengeliggjøring av offentlige data kan også legge til rette for økt deling av data mellom private aktører, og bør derfor gjøres tilgjengelig for disse. Det samme gjelder effektive kontraktsystemer.

Digitalisering åpner mange muligheter, både for utforming av fremtidens byer og lokalsamfunn, og for videre utvikling av næringslivet. Begrepet omfatter ny teknologi, nye arbeidsprosesser og nye forretningsmodeller. Strategien med de 64 tiltakene, som en samlet styringsgruppe i Digital21 har lagt frem, skal bidra til at de nye mulighetene utløses. Men staten alene kan ikke få til alt dette. Vellykket digitalisering krever at myndigheter, næringsliv, kunnskapsmiljøer og arbeidslivets organisasjoner drar lasset sammen.

Skrevet av Morten Dalsmo, konserndirektør i SINTEF Digital og leder for styringsgruppen i Digital21 og Toril Nag, konserndirektør i Lyse og medlem av styringsgruppen i Digital21.

Papirfakturaer er ingen millionbutikk

Tittelen «Tjener flere hundre millioner på papirfakturaer» pryder hovedsaken i Dagens Næringsliv torsdag 13. september, og Lyse nevnes som et av eksemplene på bedrifter som visstnok håver inn penger på papirfakturagebyr og ikke ønsker digitalisering på dette området. Den fremstillingen kjenner vi oss ikke igjen i.

Lysekonsernet var tidlig ute med å tilby eFaktura til våre kunder – og blant sammenlignbare selskaper har vi en relativt sett høy andel som velger å faktureres digitalt. Vi var derfor både overrasket og lei oss over å bli framstilt som at dette er noe vi forsøker å sko oss på. Det er nemlig langt fra tilfellet.

Det er flere ting i Dagens Næringslivs sak som vi ikke kjenner oss igjen i.

1. Pris for håndtering av papirfaktura
er upresist og mangelfullt beskrevet. Det gjør at regnestykket som antakelig gjorde at saken fikk spalteplass, ikke er riktig. Til Dagens Næringsliv oppgir PostNord Strålfors, som distribuerer fakturaene, en kostnad på fem kroner i produksjon og distribusjon av faktura.
Dette regnestykket er ikke riktig, iallfall ikke i Lyse. Vi har også system- og personalkostnader forbundet med produksjonen av papirfaktura, i tillegg til at flere henvender seg til vårt kundesenter om dette produktet enn elektronisk faktura. For hver person som ringer for å spørre om noe på fakturaen, stiger utgiftene våre med papirfaktura. Et regnestykke hvor den eneste utgiften er fem kroner i produksjonskostnad og at resten er netto inntekt for oss, stemmer ikke.

2. Det gis inntrykk av at Lysekonsernet henger etter på eFaktura-grad blant sine kunder. Det stemmer ikke.  Vi har 72 prosent av våre kunder på elektronisk faktura, noe som er høyere enn sammenlignbare aktører – fordi vi har jobbet med det lenge. Lyse var pilot, og først i Norge på å tilby eFaktura tidlig på 2000-tallet. Fortløpende siden da har vi kjørt kampanjer mot kunder for å få dem over på elektronisk faktura siden dette er den desidert enkleste løsningen for kunden.
Fakturagebyret ble innført i Lyse i 2011, og var da på 25 kroner. Vi var blant de siste i energi- og telekombransjen som innførte dette. I 2015 økte dette til 35 kroner. Dersom vi i Lyse så på dette som en forretningsmulighet til å tjene mest mulig penger, hadde vi skrudd opp gebyret til langt mer enn dette. Det gjør vi naturligvis ikke, for motivasjonen vår er en helt annen: Vi ønsker flest mulig av våre kunder over på en digital løsning.

3. Digitaliserings-innsikt: Sammenhengen mellom pris og kost er i fokus i avisartikkelen. Men pris er også et virkemiddel for endring – særlig i forbindelse med digitalisering. Dette er en mekanisme som brukes i alle bransjer – ikke minst for eksempel i transportsektoren, der kostnadene for å bestille billetter er betydelig lavere hvis du bestiller digitalt, enn hvis du ringer og bestiller (på fly) eller kjøper billett av konduktøren. Prisforskjellen er ikke for å utnytte kunder, men for å motivere til bruk av digitale løsninger. Så også for oss. Dette elementet er helt fraværende i Dagens Næringslivs sak.

Det er disse prinsippene vi styrer etter i Lyse. Vi leverer samme strøm, internett- og tv-tjenester til kundene med papirfaktura som kundene med eFaktura. Men gebyret for å sende ut papirfaktura er der av den enkle grunn at vi ønsker at færrest mulig skal foretrekke denne betalingsmåten. Lyse var faktisk først ute med å tilby eFaktura. Vi var sist ute med å legge på fakturagebyr. Vi har over gjennomsnittet høy digitaliseringsgrad.

Så nei, Dagens Næringsliv, Lyse tjener ikke rått på papirfakturaer. Men vi registrerer med et smil at dere selv opererer med et gebyr for papirfaktura på 56 kroner, som altså er 21 kroner mer enn oss.

Skrevet av Toril Nag, konserdirektør tele.