Lei av å være melkeku for staten

Av Kari Nessa Nordtun, ordfører Stavanger (Ap), Ida Stuberg, ordfører Inderøy (Sp), Dag Olav Tennfjord, fylkesleder Møre og Romsdal Høyre

Hvert eneste år melker staten norske kommuner for millioner. I Stavanger-regionen alene har kommunene i en tiårsperiode gått glipp av 700 millioner kroner som kunne gått til velferdsproduksjon. Kommunale vannkrafteiere er offer for en skattepolitikk som overfører stadig større verdier fra eierkommuner til statskassen.

Ifølge beregninger THEMA Consulting Group har gjort er nettoøkningen i skatteprovenyet til staten fra vannkraftproduksjon på ca 14 milliarder kroner i perioden 2007-2019.

Energiselskapet Lyse sine eiere er derfor ikke alene om å se en stadig større del av verdiskapingen bli sluset inn i statskassen. Kommunale eiere av vannkraftproduksjon i Troms og Finnmark, Nordland, Trøndelag, Innlandet, Møre og Romsdal, Vestland, Viken, Agder og Vestfold og Telemark er del av den samme utviklingen.

Rettferdig fordeling

Kommunale eiere av norsk vannkraftproduksjon sitter på det mange snakker om som arvesølvet. Kommunene har eierskap til store verdier som skulle gått til velferdsproduksjon lokalt, men sitter igjen med en stadig mindre del av kaken. Kun en tredjedel av verdiskapingen fra norsk vannkraftproduksjon blir igjen hos lokale eier- og vertskommuner. Resten tar staten.

Den viktigste årsaken til at staten har kunnet stikke hånden stadig dypere ned i honningkrukken er manglende organisering. Mens andre interessenter er godt organisert har kommunale eiere av vannkraft gått alenegang og vært enkle å spille utover sidelinjen. Dette ønsker nettverket for kommunale vannkrafteiere å gjøre noe med. Vi vil samle lokalpolitikere fra hele landet i kampen for en mer rettferdig fordeling av verdiskapingen – til det beste for lokalsamfunnene våre.

Lei av å være melkeku

Vannkraften er nøkkelen til det norske fornybarsamfunnet. Det var utbyggingen av vannkraften som gjorde Norge til en industrinasjon og la grunnlaget for den norske velferdsstaten for godt over 100 år siden. Og det er vannkraften som fortsatt vil være ryggraden i kraftsystemet og bringe oss over i fornybarsamfunnet. Eierkommunene er derfor en del av løsningen på elektrifiseringen av samfunnet, og bør ikke lengre finne seg i å bare bli behandlet som en melkeku for staten.

Norge har ca 1 500 vannkraftverk med en samlet årsproduksjon på rundt 135 TWh. Mange av vannkraftverkene ble bygget på 1960-tallet og nærmer seg teknisk levealder. Derfor er det stort behov for rehabiliteringer for å opprettholde dagens produksjon, samtidig som det for mange av anleggene vil være mulig å øke produksjonen gjennom en oppgradering.

Ikke godt nok

Skattesystemet har i en årrekke vært en barriere for viktige investeringer i regulerbar vannkraft.

I mange tilfeller har kun strengt nødvendige investeringer blitt gjennomført og potensialet i vannkraften har ikke blitt hentet ut. Insentivene for å investere i regulerbar vannkraft er blitt bedre etter at Stortinget ved behandling av statsbudsjettet for 2021 vedtok at grunnrenteskatten fra og med i år skal utformes som en kontantstrømskatt. Dette vil gjøre det mer attraktivt å investere i opprusting og utvidelser av gamle kraftverk.

Men dessverre ble det ikke vedtatt endringer i grunnrenteskattemodellen for investeringer som er gjennomført før 2021. Dermed kommer heller ikke stortingsflertallets vedtak kommunale eier- og vertskommuner til gode. Grunnrenteskatten vil fortsatt i sin helhet tilfalle staten på bekostning av velferdsproduksjon i kommunene.

Grunnrenteskatten er uttrykk for den meravkastningen som teoretisk sett oppstår ved utnyttelsen av en knapp naturressurs som utbyggbare vannfall i Norge utgjør. Da grunnrenteskatten ble innført i 1997 var skattesatsen 27 %. I 2019 var skattesatsen økt til 37 %.

Lokal velferdsproduksjon

Det er skiftende regjeringer som de siste tiårene har funnet det betimelig å innrette grunnrenteskatten på en måte som i stadig større grad overfører verdier fra kommunene til staten. For vertskommuner har det gjort at grunnlaget for å beregne formuesverdi og eiendomsskatt av vannkraftproduksjonen er blitt redusert, noe som igjen fører til lavere skatteinntekter. Mens eierkommunene har måttet finne seg i at innretningen på grunnrenteskatten har ført til lavere utbytter.

Beregninger THEMA Consulting Group har gjort for Lyse viser at grunnrenteskatten økte med 800 millioner kroner i perioden 2007 til 2017. Selskapsskatten er riktignok redusert i samme periode, men skattebelastningen har totalt sett økt med 700 millioner kroner. Dette er penger eierne har gått glipp av, og som kunne blitt brukt til mer velferdsproduksjon i kommunene – som skole, barnehager og eldreomsorg.

Tilsvarende tap har andre kommuner med eierskap i vannkraftselskap blitt påført. Nettverk for kommunale vannkrafteiere vil ha endringer i innretningen av grunnrenteskatten slik at en større del av verdiskapingen blir igjen hos eier- og vertskommuner.

Artikkelen stod første gang publisert i Stavanger Aftenblad 5. mai 2021

Finn, du bløffer

Illustrasjonsbilde: Denny Müller, Unsplash.com

Finn Myrstad gir seg aldri i sitt felttog for åpne nett, men bør holde seg til fakta, skriver Arne Joramo.

Gjennom tiår har Forbrukerrådet ved Finn Myrstad vært den som har ropt høyest om åpne nett i Norge. Etter at regjeringen i sin melding om digital grunnmur ikke foreslår lokale fibernett regulert til åpen modell, kommer igjen ropet fra Myrstad – denne gang uten hensyn til fakta. Helt feilaktig slår han fast om bredbåndsprisene.

 «Det slås dessuten fast at norske bredbåndskunder betaler betraktelig mer for tjenesten enn forbrukere i landene rundt oss gjør.»

Nei, det gjør de ikke!

Regjeringen har lett med lupe etter uhyggelige prisforskjeller etter å ha innhentet en rapport fra selskapet Tefficient.

«Totalt sett, dersom etableringspriser og abonnementspriser sees i sammenheng over en toårs-periode, konkluderer rapporten med at de norske prisene i mange tilfeller er på nivå med, eller lavere, enn de tilsvarende prisene i Sverige og Finland, mens de danske prisene ligger på et lavere nivå enn i Norge.»

Regjeringen har lett og heller ikke funnet høyere priser i områder der lokale fiberoperatører har monopol:

«De store tilbyderne opererer stort sett med de samme prisene uavhengig av hvor i landet kunden befinner seg. Dette kan bety at en mindre lokal aktør i liten grad kan tilby priser som er langt høyere enn de store tilbydernes priser, uten dermed å miste et betydelig antall kunder. Rapporten konstaterer også at den pågående 5G-utbyggingen har potensial til å gjøre fast trådløst bredbånd til en relevant alternativ bredbåndstilknytning for mange husholdninger, noe som vil øke valgmulighetene for mange

Oppsummert Myrstad: Bredbåndspriser på nivå med Sverige og Finland eller lavere. Lokale fiberoperatører har de samme prisene som vi har sentralt.

Jeg har det bare litt bedre prismessig med to fibre inn i bygningen her på Ulvøya i Oslo enn for eksempel i Nordreisa og Skjervøy der 3Net har tilnærmet monopol med full dekning. Det til tross for kostnadene med å tilby fiber i Nord-Troms er vesentlig høyere enn i Oslo. Grunnen til at jeg har litt lavere priser er fordi jeg bor i byen og er med i en boligsammenslutning som har forhandlet fram en betydelig rabatt.

Kvantumsrabatten er det som skaper prisforskjeller på bredbånd i Norge. Det er stort sett en effekt av tett bebyggelse av store boligsameier i byene noe som er vanskelig i spredt bebyggelse ute på landet og for så vidt i enkelte eneboligområder i byene også. Meg bekjent har ingen foretatt en empirisk undersøkelse av hva vi i boligsameier egentlig betaler. Det bør myndighetene gjøre. Utvilsomt vil det – korrigert for at langt flere i Sverige bor i boligsameier – høyst sannsynlig vise at norske priser kommer enda bedre ut i sammenligning.

Kjepphest som forsvinner

Et hovedpunkt i kritikken mot den norske modellen har vært og er hos Myrstad fortsatt at lokale fiberoperatører betyr bare en tilbyder. Nei, Myrstad og her også regjeringen: For første gang er vi i ferd med å få reell konkurranse også på høye hastigheter via fast mobilt hjemmenett (FWA). Med 5G FWA med hastigheter på iallfall 100-300 Mbps fra både Telenor, Telia og tjenestetilbydere. Der kobbernettet i realiteten ikke ga konkurranse fordi det var for dårlig med altfor lav hastighet, er FWA en reell konkurrent til fibernett. Langt flere får to og tre tilbydere på høyhastighet. Nå vet vi at de ikke akkurat vil satse der fiberen er tettest, men likevel tre nett eller flere tilgjengelig er en pisk bak skapet for de som ønsker å øke fiberprisene kraftig.

Men her bør Myrstad virkelig se på prisene. Etableringskosten på selve aksessen er for FWA 6-10.000 kroner – mye lavere enn for fiber. Månedsprisen er likevel om lag 30 prosent høyere.

Til slutt: Kan det kanskje være slik at den norske modellen har gitt bedre resultater til om lag samme priser som i Sverige selv om staten der har pøst ut sannsynligvis ti ganger så mange milliarder i statlig tilskudd.

En annen sak: Forbrukerrådet viser også til den lave kundetilfredsheten på bredbånd generelt. Altibox-partnerskapet har en tredjedel av norske bredbåndskunder. Partnerne er alle lokale fiberoperatører. I 11 år på rad har EPSIs målinger vist at de har suverent best kundetilfredshet.

Regelverket sier at de som får støtte for utbygging i distriktene skal ha åpning for flere tilbydere i nettet. Det har ikke blitt noen suksess, men forekommer blant annet i OBOS Open Net og hos Homenet, men bare på TV-tilbudet.

Telenors fibernett har i en årrekke vært åpent for andre fiberoperatører. Resultat etter å ha lykkes å få prisnedsettelse flere ganger: Under 20.000 VULA-kunder hos NextGenTel uten billigere tilbud enn andre operatører.

Arne Joramo.

Regjeringen har døra åpen for ny regulerings-vurdering alt i 2022. Men de får stadig færre holdbare argumenter for å regulere den suksessen norsk bredbåndsmarked i fastnettet er.

Arne Joramo er ansvarlig redaktør i fagtidsskriftet Telecom Revy.

Kommentaren ble først publisert på telecomrevy.no og er gjengitt med tillatelse.

IKT-bransjen leverte som best når den trengtes som mest

IKT-bransjens innsats gjennom mange år er årsaken til at Norge er blant landene i verden som har klart seg best gjennom pandemien.

IKT-bransjen har hatt ansvaret for å bygge og drifte fibernett, mobilnett og datasentre. De har utviklet samhandlingsplattformer, virksomhetssystemer og opplæringsprogrammer for skoler. De har hatt ansvaret for finansiering, gjennomføring, opplæring og gevinstrealisering i prosjektene i både private og offentlige virksomheter.

Resultatet av dette er at vi før pandemien startet, hadde et av verdens beste fastnett og mobilnett, og vi var nr. én i Europa på bruk av skytjenester (sammen med Finland). Vi hadde en av verdens beste offentlige sektorer, mest digitaliserte næringsliv, og en meget godt utdannet og digitalt moden befolkning.

Dette er årsaken til at Norge kunne flytte 800 000 elever til digital hjemmeundervisning, flytte bedrifters kundeservice hjem til tusen hjemmekontor over natten, og automatisere utbetaling til 75 000 bedrifter som fikk korona-støtte, så vi unngikk konkurser, arbeidsledighet og høye sosiale og menneskelige kostnader.

SSB sine prognoser for neste år viser en vekst på 3,6 prosent. Dette er blant de høyeste i Europa. Betydningen av dette vil vi først se etter mange år. Men IKT-bransjens betydning for at Norge var blant landene i verden som klarte seg best gjennom den store pandemien i 2020 vil bli stående som en av vår bransjes milepæler.

Og 2020 vil også markere starten på en ny digital tidsalder. Selv om vi har kommet langt med digitalisering i Norge, er vi selvfølgelig ikke i mål.

Pandemien har vist oss styrken med digitale løsninger, men også svakheter i det norske samfunnet. Det er fremdeles 600 000 i Norge som ikke har internett, og det er fremdeles mange barn som sitter hjemme uten digital undervisning, eller har oppgaver fra gamle skolebøker som scannes inn på iPad-er. Norge som land har heller aldri tidligere vært mer sårbart og utsatt for digitale trusler.

Ved inngangen til 2021 står Norge overfor helt nye samfunnsutfordringer med en kompleksitet, omfang og krav til omstilling vi aldri tidligere har stått overfor. Det eneste sikre – er at eneste mulighet for å lykkes – er gjennom omfattende utvikling og implementering av IKT-bransjens produkter og tjenester.

Norge har kanskje aldri tidligere hatt mer å takke vår bransje for enn på vei ut av 2020. Norge har kanskje aldri tidligere vært mer avhengig av våre tjenester for å lykkes fremover enn vi er på vei inn i 2021.

Vi ønsker med dette alle en riktig god jul – og ser frem til et godt og spennende samarbeid i 2021.

Sammen skal vi gjøre en forskjell. Sammen skal vi forme fremtiden.

Øyvind Husby

Administrerende direktør, IKT-Norge

(Denne kommentaren ble publisert hos Inside Telecom, 18.desember 2020 og er gjengitt med forfatterens tillatelse)

Takk til fiberpionèrene

– Vi har så mye å takke dem for! En dag bør de støpes i bronse og settes på Slottsplassen, skriver Arne Joramo.

BILDE FRA PIONERTIDEN: Fiberlegging i Edlandsvannet i juni 2002. (Foto: Per-Øyvind Ødegård)

Forleden fanget jeg opp følgende fra en av NRKs nyhetsreportere i Tyskland: «Tyskerne blir hardt rammet ved nedstengning fordi de ikke har mulighet til hjemmeskole». Det betyr i utstrakt grad også hjemmekontor. Akkurat nå er vi i Norge pålagt hjemmekontor så langt som overhodet mulig. Det betyr at vi langt på vei kan skjerme oss for smitte på kollektivtransport og jobb. I mars stengte vi også skoler og universiteter og de studerende kunne likevel i stor grad studere videre takket være fjernundervisning. Akkurat nå er korona-smitten så nærgående at hjemmeskole igjen kan bli påkrevd.

Den sist tilgjengelige oversikten av fiberutbredelsen viser at tidlig i 2020 hadde bare 2,8 prosent av britiske husholdninger fiberaksess, 3,3 prosent av de tyske husholdningene og 4,1 prosent av de italienske. Til sammenligning: I Norge har nå 89 prosent av husholdningene tilgang til høyhastighetsnett (100/10 Mbps) og 73 prosent tilgang til fiber.

Med andre ord – her i landet er vi velsignet med fiber og HFC-kabel. Og akkurat det er det som gjør hjemmekontor og hjemmeskole mulig. Det bringer tankene tilbake til 2000-2002 da fibereventyret startet.

Det var ingen selvfølge

Jeg ble selv fiberfrelst tidlig. Årsaken til det var at jeg innså at medieutviklingen ville sprenge grensene for hva kobbernettet kunne formidle. Den holdningen førte til mange sleivspark. Innad i redaksjonen kranglet vi om kobberens framtid så kaffekoppene ramlet av bordet og temperaturen steg til riktig sydlanske høyder.

Fra Telenor kom det bombesikre meldinger om at kobbernettet og xDSL ville utvikle seg via G.Fast og VDSL2 vectoring m.m. slik at ingen ville ha behov for annet. Regjeringen bestilte seg en rapport i 2012 som konkluderte med at ingen ville trenge mer enn 4 Mbps. Dessuten ville mobilnettet snart nå uante gigabit-høyder. Pionèrene i Stavanger fikk på pukkelen av spesielt en «bedreviter» bosatt i Lommedalen. De fikk høre at de ødslet med pengene fra folks strømregninger.

Det var da Toril Nag, Anders Brandt, Tore Kristoffersen, Eimund Nygaard, Jone Riis og Eirik Gundegjerde bordet seg i Stavanger med det betimelige spørsmålet: Hva skal vi bruke de over 600 millionene vi har på bok etter det heldige salget av bedriftsfiberen. Det ble bestemt at de skulle bygge fiber til private hjem – 18 000 var målsettingen. Målet ble fort høynet …

På samme tid rørte det seg på fiberfronten på Austevoll nord for Bergen og i hodet til Ingvar Laukvik. De samme tankene om fiber hadde Knut Aadne i Sandefjord og Jan Håland i Haugesund. I Tromsø bestemte man seg for å bygge en stamfiber til alle offentlige etater i Troms. Mr. Fiber Harald Olsen ble en sterk døråpner. Nevnes blant de første skal også Guttorm Haugan i NTE, bygdefiberens far og avdøde Hans Larsen i Bodø. Beklager hvis min skrale hukommelse har slettet noen som vitterlig tok tak alt i 2002 eller tidligere.

Slike folk burde bevares for evig og støpes i bronse plassert ved slottet. Det var de som brøytet vei og i høy grad bidro til å bygge samfunnets nervetråder. Og de trådenes betydning forstår vi kanskje først nå i krisetid. De ikke bare tenkte det og ønsket det. De evnet også å levere.

Resten, fram til dagens fiberutbredelse på 1.312 000 husstander, handler om smart økonomisk styring, formidabel guts og godt håndtverk.

Sterke fiberbremser

Telenor var i all sin framferd til for 3-4 år siden den største fiberbremsen i Norge. De hadde saktens sine enorme investeringer i kobbernettet å ta hensyn til. Det heiet de fram til de stanget i veggen for få år siden. Offisielt skjønte de først rundt 2017 at levende bilder ville bli en stadig økende del av medievirkeligheten og at VDSL aldri kunne bli en fullverdig TV-formidler. I Tele Forum diskuterte de så sent som i 2017 heftig om leietakernes adgang til kobbernettet. De Telenor-sjefer som lenge før selskapet satset, så fiberens nødvendighet og ikke ble hørt, får ha meg unnskyldt.

Heldigvis for oss alle, nå i koronaverdedagen, hadde vi i Norge gründere og investeringsvillig energikapital. Det hadde de ikke i Tyskland som ignorerte fiberutbygging inntil for et par år siden. Eller i Storbritannia. Der fikk Deutsche Telekom og BT ri sine kobbersalete kjepphester til fanden sto utenfor døra. Og der står han trolig fortsatt med et ekkelt glis!

Bare noen små milliarder

I del II av vår analyse «Bredbånd i koronatid» skisserer vi hva fasiten vil bli i Norge. Der konkluderer vi med at 93 prosent av husstandene vil ha tilgang til 100 Mbps nedstrøms i hjemmet i 2023 og bare noen få flere i 2025 da vi nok antar at bare et fåtall av 250-300 000 husstander med FWA har fått tilbud om 100 Mbps. Noen vil i lang tid bli sittende i FWA-klemma med bare forhistoriske 10 Mbps. Skal de få mer må det illustrerende mer fiber til – ut til fjerntliggende basestasjoner.

Jeg blir stadig bombadert med tullprat om at mobilnettet kan levere gigabit fast til alle som vil ha. Eller at Musks satellitter kan erstatte fiberen i bakken.  Jeg elsker min mobil og jeg applauderer 5G, men dersom all fastnett-trafikk skulle inn i mobilnettene ville de knele øyeblikkelig uansett G-faktor. Og hva Musks drøm om landing på mars fører til vet de færreste. Pilottestene tyder på både høyere pris enn fiber og stor forsinkelse og muligens tvilsom stabilitet.

Derfor er jeg fiberpionèrene dypt takknemlig.
De våget når andre red alderspregete hester.

Derfor er jeg fiberpionèrene dypt takknemlig. De våget når andre red alderspregete hester. De har gitt oss flere unike muligheter når vi nå skal bekjempe Covid-19. Hvor store fordelene er må vi kanskje dra til Tyskland – som NRKs reporter – for helt å forstå rekkevidden av. Den andre fordelen er at vi i stor grad har greid å fibre vel halve landsbygda. Også vår spredte bosetting høster vi fordelene av nå. Det er utvilsomt en av hovedårsakene til at Norge sammen med Finland er det landet i Europa som har bekjempet korona-smitten best. Vi bor mest spredt. Det er 472 806 bebodde husstander på landsbygda der det bor 1 276 000 mennesker. 207 000 av dem har ikke høyhastighetstilbud – eller hjemmeskole, eller gode betingelser for videokonferanser og hjemmekontor.

I stor takknemlighet til fiberpionèrene bør vi tillate oss å gråte litt over de som ikke er inkludert i de enorme fordelene vi i byene tar som en selvfølgelighet og som gir oss så sterke våpen når den verste krisa i vår levetid rammer oss. Trøsten deres får være at langt flere briter, tyskere og italienere må dele deres avsondrete digitale tilværelse. Den andre trøsten er at her finnes det effektiv medisin som nå er testet og godkjent gjennom 20 år.

Det koster en del å nå de lengst fra allfarvei. Men det koster sannsynligvis mye mer på både den ene og andre måten at stadig flere må klumpe seg sammen på Karihaugen og Holmlia for å nevne et par heftige smittebobler.

Arne Joramo.

Men takk til de som forsto tegninga for mer enn 20 år siden – og også de som kom haltende etter!

Det er på tida nå at også våre ledende politikere forstår. Korona-krisen er jo rene vekkelsesmøte for de sovende. Statsbudsjettet vitner likevel om fortsatt dyp søvn. For hva er egentlig 20 milliarder kroner for å inkludere absolutt alle med det beste.  Det er lommerusk folkens i det store langsiktige bildet. Bare spør de i Equinor som har brent 200 milliarder kroner på hasardiøs adferd i USA.

Arne Joramo er ansvarlig redaktør i fagtidsskriftet Telecom Revy. Kommentaren ble først publisert her og er gjengitt med tillatelse.

Bredbånd er nasjonal beredskap

Av: Per Morten Hoff

Beredskap er blitt et hett tema. Når det diskuteres og skrives om beredskap, er det først og fremst akuttplasser, respiratorer, smittevernutstyr som nevnes. Mens veldig mange av oss, som fortsatt har en jobb, nå sitter på hjemmekontor er det en viktig faktor som synes glemt – bredbånd. Det hadde ikke vært mulig å gjennomføre titusener av videokonferanser og håndtere store datamengder uten et godt bredbåndsnett. Det er helt vesentlig for at bedrifter skal overleve og offentlig sektor fungere best mulig.

Per Morten Hoff

Takket være milliardinvesteringer kan svært mange jobbe hjemmefra og holde hjulene i gang. I fjor investerte private aktører over fem milliarder i fiber. De siste ti årene er det investert 50 milliarder i samfunnskritisk fiberinfrastruktur.

Hvordan hadde situasjonen nå sett ut om vi ikke hadde god bredbåndsdekning, når mor sitter i en videosamtale med jobben, far fører regnskap i skyen, og barna sender inn oppgavene til skolen, eller streamer en serie?

Bredbåndslinjer er definert som samfunnskritisk infrastruktur. Men hvorfor ønsker regjeringen i en forskrift å se bort ifra dette?

Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) sendte 27. september ut et høringsdokument som kan få dramatiske konsekvenser for vår digitale sikkerhet og sårbarhet. Forskriften det gjelder er «Ledningsforskriften.» Regjeringen legger opp til et nytt regime for påvisning av kabler i bakken i forbindelse med graving. Endringen kan med stor sikkerhet medføre at vi får en sterk øking av skader på samfunnskritisk infrastruktur.

Hvor mye hadde du fått gjort på hjemmekontoret i dag, om du ikke kom deg på nett?

Ingen ønsker flere graveskader, men det vil bli konsekvensen om regjeringens forslag blir stående.

Hvordan kan fire departementer, deriblant Justis- og beredskapsdepartementet og KMD, se helt bort fra tidligere Stortingsmeldinger og utredninger om digital sikkerhet og sårbarhet? På regjeringens hjemmeside kan vi lese: «Digital sikkerhet er et viktig satsingsområde og det arbeides for at IKT-sikkerheten skal styrkes i hele samfunnet …»

«Graveskader hvor samfunnets nervetråder kuttes er en betydelig trussel for rikets sårbarhet», står det i NOU 2015:13 Digital sårbarhet – Sikkert Samfunn.

Tre Stortingsmeldinger, tre proposisjoner og to rapporter er skrevet av regjeringen om dette tema i perioden 2015–2019. Men hva hjelper det når en ny forskrift truer med å undergrave tidligere beslutninger? Vi snakker i aller høyeste grad om nasjonal beredskap.

Forskriften legger opp til å endre en modell som har redusert graveskader hvert år, siden dagens modell for påvisning av ledninger i grunnen ble innført i 2015. Antall graveskader på kritisk infrastruktur er blitt redusert med 40 prosent ved at private selskaper fysisk har påvist hvor ledningene ligger i bakken.

Nå foreslås en modell som innebærer at fysisk påvisning erstattes med utlevering av kart til graveentreprenøren. Risikoen for graveskader vil øke betydelig. Er regjeringen, etter det vi nå opplever villig til å ta den risikoen?

Hva er viktigst at tiltakshaver må betale i gjennomsnitt 1200 kr for nøyaktig påvisning, eller at vi får vesentlig flere graveskader med påfølgende nedetid?

Når en strømkabel eller fiberlinje graves over får det dramatiske konsekvenser for næringslivet, offentlig sektor og den enkelte borger. Regjeringen har mistet overblikket og latt seg fange i detaljer omkring betalingsmodeller fremfor å ivareta nasjonal beredskap.

Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 21. april 2020.

Per Morten Hoff er tidligere generalsekretær i IKT Norge.

Tiltak foran tall

Av Elin SchancheElin Schanche

De fleste av oss er enige om at vi må gjøre noe raskt for at ikke klimaendringene skal ødelegge livsgrunnlaget og kloden vår. Både nasjonalt, regionalt og lokalt settes det nå mål for å redusere klimautslipp, men mål alene er ikke nok. Vi trenger tiltak som virker. Ellers blir mål bare tall.

Norge skal nå redusere klimagassutslippene med 50% innen 2030. Stavanger har mål om 80% reduksjon og i Sandnes er de i ferd med å lage en plan som øker ambisjonene fra 30% i dag. Rogaland fylke skal i gang med en oppdatering av sin klimaplan, og har varslet en økning fra dagens mål på ca 16%. Når målene spriker såpass mellom kommunene i en liten region, er det ikke rart enkelte stiller seg spørsmål om hvor måltallene kommer fra. Er det forskningsbasert eller trekker man et tall opp av hatten? Det er en hårfin linje mellom ambisiøse og urealistiske mål. Her har beslutningstakerne et ansvar.

For å nå målene er vi helt avhengig av at den enkelte er villig til å legge om livsstilen sin, og mest sannsynlig godta økte skatter og reduserte tjenester. Å redusere utslipp er kostbart og begrensede ressurser må prioriteres bort fra andre gode formål. Når det offentlige må bruke mer penger på klimatiltak må politikerne også være ærlige på hvilke velferdstjenester som reduseres, og ikke bidra til stadig økte forventninger hos innbyggerne.

Vi trenger en harmonisering av måltall, og mest sannsynlig en felles klima- og miljøplan for storbyområdet. At staten, fylket og nabokommuner skal ha helt ulike mål reduserer innbyggernes vilje til å bidra. Det er ingen tvil om at det krever store endringer og at det blir kostbart å redusere klimagassutslippene drastisk på kort tid. At innbyggerne i én kommune skal ta en større del av regningen enn naboen, kan bli vanskelig å akseptere.

Ressursene må brukes på de tiltakene som gir best effekt. Vi vet at utfordringene og tiltak knyttet til miljø og klimaendringer er sammensatte. Det trengs derfor kunnskap om hvordan ulike tiltak virker og effekten målt mot kostnadene for de enkelte tiltakene. Vi må også være rasjonelle i møte med kunnskapen og være åpne for å justere målsettingene.

Lyse har lagt fram en rapport fra THEMA Consulting Group. Rapporten ser på klimagassutslipp i kommunene i Sør-Rogaland og gir en oversikt over hva som er kilder til utslipp, en oversikt over tiltak som er aktuelle for å redusere utslippene og hva disse vil koste oss å gjennomføre. Den ubehagelige sannheten er at basert på nasjonale virkemidler og klimatiltak, samt kjente tiltak som planlegges i regionen, blir utslippene i Sør-Rogaland kun redusert med 26% innen 2030.

Mer bruk av biogass vil ha stor effekt på reduserte utslipp, men det er kostbart å etablere verdikjeden som trengs. Å etablere utenlandskabelen North Connect vil monne, men vil føre til noen øre mer pr. kWt. Reduksjon i biltrafikken må reduseres enda mer enn målene i byvekstavtalen legger opp til. Det blir altså den enkelte av oss som må legge om reisevaner og betale mer både for strøm og alternativt brennstoff. Er vi villige til å gjøre dette frivillig? Så langt virker det ikke slik. Protestene om bompenger og økt pris på strøm har vært store. Det tar lang tid å endre folks reisevaner og krever omfattende tiltak for at den enkelte av oss gjør endringer. Det er også en utfordring at klimatiltak slår hardere ut for de som har dårlig råd.

Stavanger har ennå til gode å legge frem en realistisk tiltaksplan for å nå 80% reduksjon. Vi er både spent og bekymret for resultatet. Det er en hårfin linje mellom ambisiøse og urealistiske mål. Ambisiøse mål kan man strekke seg etter, urealistiske mål mister folkelig oppslutning. Beslutningstakerne må være villige å ta tak i utfordringene og tørre å gjøre upopulære tiltak, men tøyer man strikken for langt så risikerer vi at den ryker. Derfor er det avgjørende at kommunene og fylkeskommunen lykkes med å sette noen felles målsettinger og tiltak til regionens beste.

Kronikken stod først på trykk i Rogalands Avis 25. februar 2020.

Elin Schanche er daglig leder av Grønn By og lokalpolitiker i Stavanger Høyre.

Kan vi lage et nytt ONS?

Annethvert år står byen på hodet når oljebransjen kommer på besøk i slutten av august. ONS er et godt strategisk grep for Stavanger-regionen. Messen var en av grunnene til at regionen tok posisjonen som oljehovedstad og er fortsatt med og bekrefter den. Fortsett å lese Kan vi lage et nytt ONS?