Av Elin Schanche
De fleste av oss er enige om at vi må gjøre noe raskt for at ikke klimaendringene skal ødelegge livsgrunnlaget og kloden vår. Både nasjonalt, regionalt og lokalt settes det nå mål for å redusere klimautslipp, men mål alene er ikke nok. Vi trenger tiltak som virker. Ellers blir mål bare tall.
Norge skal nå redusere klimagassutslippene med 50% innen 2030. Stavanger har mål om 80% reduksjon og i Sandnes er de i ferd med å lage en plan som øker ambisjonene fra 30% i dag. Rogaland fylke skal i gang med en oppdatering av sin klimaplan, og har varslet en økning fra dagens mål på ca 16%. Når målene spriker såpass mellom kommunene i en liten region, er det ikke rart enkelte stiller seg spørsmål om hvor måltallene kommer fra. Er det forskningsbasert eller trekker man et tall opp av hatten? Det er en hårfin linje mellom ambisiøse og urealistiske mål. Her har beslutningstakerne et ansvar.
For å nå målene er vi helt avhengig av at den enkelte er villig til å legge om livsstilen sin, og mest sannsynlig godta økte skatter og reduserte tjenester. Å redusere utslipp er kostbart og begrensede ressurser må prioriteres bort fra andre gode formål. Når det offentlige må bruke mer penger på klimatiltak må politikerne også være ærlige på hvilke velferdstjenester som reduseres, og ikke bidra til stadig økte forventninger hos innbyggerne.
Vi trenger en harmonisering av måltall, og mest sannsynlig en felles klima- og miljøplan for storbyområdet. At staten, fylket og nabokommuner skal ha helt ulike mål reduserer innbyggernes vilje til å bidra. Det er ingen tvil om at det krever store endringer og at det blir kostbart å redusere klimagassutslippene drastisk på kort tid. At innbyggerne i én kommune skal ta en større del av regningen enn naboen, kan bli vanskelig å akseptere.
Ressursene må brukes på de tiltakene som gir best effekt. Vi vet at utfordringene og tiltak knyttet til miljø og klimaendringer er sammensatte. Det trengs derfor kunnskap om hvordan ulike tiltak virker og effekten målt mot kostnadene for de enkelte tiltakene. Vi må også være rasjonelle i møte med kunnskapen og være åpne for å justere målsettingene.
Lyse har lagt fram en rapport fra THEMA Consulting Group. Rapporten ser på klimagassutslipp i kommunene i Sør-Rogaland og gir en oversikt over hva som er kilder til utslipp, en oversikt over tiltak som er aktuelle for å redusere utslippene og hva disse vil koste oss å gjennomføre. Den ubehagelige sannheten er at basert på nasjonale virkemidler og klimatiltak, samt kjente tiltak som planlegges i regionen, blir utslippene i Sør-Rogaland kun redusert med 26% innen 2030.
Mer bruk av biogass vil ha stor effekt på reduserte utslipp, men det er kostbart å etablere verdikjeden som trengs. Å etablere utenlandskabelen North Connect vil monne, men vil føre til noen øre mer pr. kWt. Reduksjon i biltrafikken må reduseres enda mer enn målene i byvekstavtalen legger opp til. Det blir altså den enkelte av oss som må legge om reisevaner og betale mer både for strøm og alternativt brennstoff. Er vi villige til å gjøre dette frivillig? Så langt virker det ikke slik. Protestene om bompenger og økt pris på strøm har vært store. Det tar lang tid å endre folks reisevaner og krever omfattende tiltak for at den enkelte av oss gjør endringer. Det er også en utfordring at klimatiltak slår hardere ut for de som har dårlig råd.
Stavanger har ennå til gode å legge frem en realistisk tiltaksplan for å nå 80% reduksjon. Vi er både spent og bekymret for resultatet. Det er en hårfin linje mellom ambisiøse og urealistiske mål. Ambisiøse mål kan man strekke seg etter, urealistiske mål mister folkelig oppslutning. Beslutningstakerne må være villige å ta tak i utfordringene og tørre å gjøre upopulære tiltak, men tøyer man strikken for langt så risikerer vi at den ryker. Derfor er det avgjørende at kommunene og fylkeskommunen lykkes med å sette noen felles målsettinger og tiltak til regionens beste.
Kronikken stod først på trykk i Rogalands Avis 25. februar 2020.
Elin Schanche er daglig leder av Grønn By og lokalpolitiker i Stavanger Høyre.
