Bredbånd er nasjonal beredskap

Av: Per Morten Hoff

Beredskap er blitt et hett tema. Når det diskuteres og skrives om beredskap, er det først og fremst akuttplasser, respiratorer, smittevernutstyr som nevnes. Mens veldig mange av oss, som fortsatt har en jobb, nå sitter på hjemmekontor er det en viktig faktor som synes glemt – bredbånd. Det hadde ikke vært mulig å gjennomføre titusener av videokonferanser og håndtere store datamengder uten et godt bredbåndsnett. Det er helt vesentlig for at bedrifter skal overleve og offentlig sektor fungere best mulig.

Per Morten Hoff

Takket være milliardinvesteringer kan svært mange jobbe hjemmefra og holde hjulene i gang. I fjor investerte private aktører over fem milliarder i fiber. De siste ti årene er det investert 50 milliarder i samfunnskritisk fiberinfrastruktur.

Hvordan hadde situasjonen nå sett ut om vi ikke hadde god bredbåndsdekning, når mor sitter i en videosamtale med jobben, far fører regnskap i skyen, og barna sender inn oppgavene til skolen, eller streamer en serie?

Bredbåndslinjer er definert som samfunnskritisk infrastruktur. Men hvorfor ønsker regjeringen i en forskrift å se bort ifra dette?

Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) sendte 27. september ut et høringsdokument som kan få dramatiske konsekvenser for vår digitale sikkerhet og sårbarhet. Forskriften det gjelder er «Ledningsforskriften.» Regjeringen legger opp til et nytt regime for påvisning av kabler i bakken i forbindelse med graving. Endringen kan med stor sikkerhet medføre at vi får en sterk øking av skader på samfunnskritisk infrastruktur.

Hvor mye hadde du fått gjort på hjemmekontoret i dag, om du ikke kom deg på nett?

Ingen ønsker flere graveskader, men det vil bli konsekvensen om regjeringens forslag blir stående.

Hvordan kan fire departementer, deriblant Justis- og beredskapsdepartementet og KMD, se helt bort fra tidligere Stortingsmeldinger og utredninger om digital sikkerhet og sårbarhet? På regjeringens hjemmeside kan vi lese: «Digital sikkerhet er et viktig satsingsområde og det arbeides for at IKT-sikkerheten skal styrkes i hele samfunnet …»

«Graveskader hvor samfunnets nervetråder kuttes er en betydelig trussel for rikets sårbarhet», står det i NOU 2015:13 Digital sårbarhet – Sikkert Samfunn.

Tre Stortingsmeldinger, tre proposisjoner og to rapporter er skrevet av regjeringen om dette tema i perioden 2015–2019. Men hva hjelper det når en ny forskrift truer med å undergrave tidligere beslutninger? Vi snakker i aller høyeste grad om nasjonal beredskap.

Forskriften legger opp til å endre en modell som har redusert graveskader hvert år, siden dagens modell for påvisning av ledninger i grunnen ble innført i 2015. Antall graveskader på kritisk infrastruktur er blitt redusert med 40 prosent ved at private selskaper fysisk har påvist hvor ledningene ligger i bakken.

Nå foreslås en modell som innebærer at fysisk påvisning erstattes med utlevering av kart til graveentreprenøren. Risikoen for graveskader vil øke betydelig. Er regjeringen, etter det vi nå opplever villig til å ta den risikoen?

Hva er viktigst at tiltakshaver må betale i gjennomsnitt 1200 kr for nøyaktig påvisning, eller at vi får vesentlig flere graveskader med påfølgende nedetid?

Når en strømkabel eller fiberlinje graves over får det dramatiske konsekvenser for næringslivet, offentlig sektor og den enkelte borger. Regjeringen har mistet overblikket og latt seg fange i detaljer omkring betalingsmodeller fremfor å ivareta nasjonal beredskap.

Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 21. april 2020.

Per Morten Hoff er tidligere generalsekretær i IKT Norge.

Tiltak foran tall

Av Elin SchancheElin Schanche

De fleste av oss er enige om at vi må gjøre noe raskt for at ikke klimaendringene skal ødelegge livsgrunnlaget og kloden vår. Både nasjonalt, regionalt og lokalt settes det nå mål for å redusere klimautslipp, men mål alene er ikke nok. Vi trenger tiltak som virker. Ellers blir mål bare tall.

Norge skal nå redusere klimagassutslippene med 50% innen 2030. Stavanger har mål om 80% reduksjon og i Sandnes er de i ferd med å lage en plan som øker ambisjonene fra 30% i dag. Rogaland fylke skal i gang med en oppdatering av sin klimaplan, og har varslet en økning fra dagens mål på ca 16%. Når målene spriker såpass mellom kommunene i en liten region, er det ikke rart enkelte stiller seg spørsmål om hvor måltallene kommer fra. Er det forskningsbasert eller trekker man et tall opp av hatten? Det er en hårfin linje mellom ambisiøse og urealistiske mål. Her har beslutningstakerne et ansvar.

For å nå målene er vi helt avhengig av at den enkelte er villig til å legge om livsstilen sin, og mest sannsynlig godta økte skatter og reduserte tjenester. Å redusere utslipp er kostbart og begrensede ressurser må prioriteres bort fra andre gode formål. Når det offentlige må bruke mer penger på klimatiltak må politikerne også være ærlige på hvilke velferdstjenester som reduseres, og ikke bidra til stadig økte forventninger hos innbyggerne.

Vi trenger en harmonisering av måltall, og mest sannsynlig en felles klima- og miljøplan for storbyområdet. At staten, fylket og nabokommuner skal ha helt ulike mål reduserer innbyggernes vilje til å bidra. Det er ingen tvil om at det krever store endringer og at det blir kostbart å redusere klimagassutslippene drastisk på kort tid. At innbyggerne i én kommune skal ta en større del av regningen enn naboen, kan bli vanskelig å akseptere.

Ressursene må brukes på de tiltakene som gir best effekt. Vi vet at utfordringene og tiltak knyttet til miljø og klimaendringer er sammensatte. Det trengs derfor kunnskap om hvordan ulike tiltak virker og effekten målt mot kostnadene for de enkelte tiltakene. Vi må også være rasjonelle i møte med kunnskapen og være åpne for å justere målsettingene.

Lyse har lagt fram en rapport fra THEMA Consulting Group. Rapporten ser på klimagassutslipp i kommunene i Sør-Rogaland og gir en oversikt over hva som er kilder til utslipp, en oversikt over tiltak som er aktuelle for å redusere utslippene og hva disse vil koste oss å gjennomføre. Den ubehagelige sannheten er at basert på nasjonale virkemidler og klimatiltak, samt kjente tiltak som planlegges i regionen, blir utslippene i Sør-Rogaland kun redusert med 26% innen 2030.

Mer bruk av biogass vil ha stor effekt på reduserte utslipp, men det er kostbart å etablere verdikjeden som trengs. Å etablere utenlandskabelen North Connect vil monne, men vil føre til noen øre mer pr. kWt. Reduksjon i biltrafikken må reduseres enda mer enn målene i byvekstavtalen legger opp til. Det blir altså den enkelte av oss som må legge om reisevaner og betale mer både for strøm og alternativt brennstoff. Er vi villige til å gjøre dette frivillig? Så langt virker det ikke slik. Protestene om bompenger og økt pris på strøm har vært store. Det tar lang tid å endre folks reisevaner og krever omfattende tiltak for at den enkelte av oss gjør endringer. Det er også en utfordring at klimatiltak slår hardere ut for de som har dårlig råd.

Stavanger har ennå til gode å legge frem en realistisk tiltaksplan for å nå 80% reduksjon. Vi er både spent og bekymret for resultatet. Det er en hårfin linje mellom ambisiøse og urealistiske mål. Ambisiøse mål kan man strekke seg etter, urealistiske mål mister folkelig oppslutning. Beslutningstakerne må være villige å ta tak i utfordringene og tørre å gjøre upopulære tiltak, men tøyer man strikken for langt så risikerer vi at den ryker. Derfor er det avgjørende at kommunene og fylkeskommunen lykkes med å sette noen felles målsettinger og tiltak til regionens beste.

Kronikken stod først på trykk i Rogalands Avis 25. februar 2020.

Elin Schanche er daglig leder av Grønn By og lokalpolitiker i Stavanger Høyre.

Kan vi lage et nytt ONS?

Annethvert år står byen på hodet når oljebransjen kommer på besøk i slutten av august. ONS er et godt strategisk grep for Stavanger-regionen. Messen var en av grunnene til at regionen tok posisjonen som oljehovedstad og er fortsatt med og bekrefter den. Fortsett å lese Kan vi lage et nytt ONS?