– Vi har så mye å takke dem for! En dag bør de støpes i bronse og settes på Slottsplassen, skriver Arne Joramo.
BILDE FRA PIONERTIDEN: Fiberlegging i Edlandsvannet i juni 2002. (Foto: Per-Øyvind Ødegård)
Forleden fanget jeg opp følgende fra en av NRKs nyhetsreportere i Tyskland: «Tyskerne blir hardt rammet ved nedstengning fordi de ikke har mulighet til hjemmeskole». Det betyr i utstrakt grad også hjemmekontor. Akkurat nå er vi i Norge pålagt hjemmekontor så langt som overhodet mulig. Det betyr at vi langt på vei kan skjerme oss for smitte på kollektivtransport og jobb. I mars stengte vi også skoler og universiteter og de studerende kunne likevel i stor grad studere videre takket være fjernundervisning. Akkurat nå er korona-smitten så nærgående at hjemmeskole igjen kan bli påkrevd.
Den sist tilgjengelige oversikten av fiberutbredelsen viser at tidlig i 2020 hadde bare 2,8 prosent av britiske husholdninger fiberaksess, 3,3 prosent av de tyske husholdningene og 4,1 prosent av de italienske. Til sammenligning: I Norge har nå 89 prosent av husholdningene tilgang til høyhastighetsnett (100/10 Mbps) og 73 prosent tilgang til fiber.
Med andre ord – her i landet er vi velsignet med fiber og HFC-kabel. Og akkurat det er det som gjør hjemmekontor og hjemmeskole mulig. Det bringer tankene tilbake til 2000-2002 da fibereventyret startet.
Det var ingen selvfølge
Jeg ble selv fiberfrelst tidlig. Årsaken til det var at jeg innså at medieutviklingen ville sprenge grensene for hva kobbernettet kunne formidle. Den holdningen førte til mange sleivspark. Innad i redaksjonen kranglet vi om kobberens framtid så kaffekoppene ramlet av bordet og temperaturen steg til riktig sydlanske høyder.
Fra Telenor kom det bombesikre meldinger om at kobbernettet og xDSL ville utvikle seg via G.Fast og VDSL2 vectoring m.m. slik at ingen ville ha behov for annet. Regjeringen bestilte seg en rapport i 2012 som konkluderte med at ingen ville trenge mer enn 4 Mbps. Dessuten ville mobilnettet snart nå uante gigabit-høyder. Pionèrene i Stavanger fikk på pukkelen av spesielt en «bedreviter» bosatt i Lommedalen. De fikk høre at de ødslet med pengene fra folks strømregninger.
Det var da Toril Nag, Anders Brandt, Tore Kristoffersen, Eimund Nygaard, Jone Riis og Eirik Gundegjerde bordet seg i Stavanger med det betimelige spørsmålet: Hva skal vi bruke de over 600 millionene vi har på bok etter det heldige salget av bedriftsfiberen. Det ble bestemt at de skulle bygge fiber til private hjem – 18 000 var målsettingen. Målet ble fort høynet …
På samme tid rørte det seg på fiberfronten på Austevoll nord for Bergen og i hodet til Ingvar Laukvik. De samme tankene om fiber hadde Knut Aadne i Sandefjord og Jan Håland i Haugesund. I Tromsø bestemte man seg for å bygge en stamfiber til alle offentlige etater i Troms. Mr. Fiber Harald Olsen ble en sterk døråpner. Nevnes blant de første skal også Guttorm Haugan i NTE, bygdefiberens far og avdøde Hans Larsen i Bodø. Beklager hvis min skrale hukommelse har slettet noen som vitterlig tok tak alt i 2002 eller tidligere.
Slike folk burde bevares for evig og støpes i bronse plassert ved slottet. Det var de som brøytet vei og i høy grad bidro til å bygge samfunnets nervetråder. Og de trådenes betydning forstår vi kanskje først nå i krisetid. De ikke bare tenkte det og ønsket det. De evnet også å levere.
Resten, fram til dagens fiberutbredelse på 1.312 000 husstander, handler om smart økonomisk styring, formidabel guts og godt håndtverk.
Sterke fiberbremser
Telenor var i all sin framferd til for 3-4 år siden den største fiberbremsen i Norge. De hadde saktens sine enorme investeringer i kobbernettet å ta hensyn til. Det heiet de fram til de stanget i veggen for få år siden. Offisielt skjønte de først rundt 2017 at levende bilder ville bli en stadig økende del av medievirkeligheten og at VDSL aldri kunne bli en fullverdig TV-formidler. I Tele Forum diskuterte de så sent som i 2017 heftig om leietakernes adgang til kobbernettet. De Telenor-sjefer som lenge før selskapet satset, så fiberens nødvendighet og ikke ble hørt, får ha meg unnskyldt.
Heldigvis for oss alle, nå i koronaverdedagen, hadde vi i Norge gründere og investeringsvillig energikapital. Det hadde de ikke i Tyskland som ignorerte fiberutbygging inntil for et par år siden. Eller i Storbritannia. Der fikk Deutsche Telekom og BT ri sine kobbersalete kjepphester til fanden sto utenfor døra. Og der står han trolig fortsatt med et ekkelt glis!
Bare noen små milliarder
I del II av vår analyse «Bredbånd i koronatid» skisserer vi hva fasiten vil bli i Norge. Der konkluderer vi med at 93 prosent av husstandene vil ha tilgang til 100 Mbps nedstrøms i hjemmet i 2023 og bare noen få flere i 2025 da vi nok antar at bare et fåtall av 250-300 000 husstander med FWA har fått tilbud om 100 Mbps. Noen vil i lang tid bli sittende i FWA-klemma med bare forhistoriske 10 Mbps. Skal de få mer må det illustrerende mer fiber til – ut til fjerntliggende basestasjoner.
Jeg blir stadig bombadert med tullprat om at mobilnettet kan levere gigabit fast til alle som vil ha. Eller at Musks satellitter kan erstatte fiberen i bakken. Jeg elsker min mobil og jeg applauderer 5G, men dersom all fastnett-trafikk skulle inn i mobilnettene ville de knele øyeblikkelig uansett G-faktor. Og hva Musks drøm om landing på mars fører til vet de færreste. Pilottestene tyder på både høyere pris enn fiber og stor forsinkelse og muligens tvilsom stabilitet.
Derfor er jeg fiberpionèrene dypt takknemlig.
De våget når andre red alderspregete hester.
Derfor er jeg fiberpionèrene dypt takknemlig. De våget når andre red alderspregete hester. De har gitt oss flere unike muligheter når vi nå skal bekjempe Covid-19. Hvor store fordelene er må vi kanskje dra til Tyskland – som NRKs reporter – for helt å forstå rekkevidden av. Den andre fordelen er at vi i stor grad har greid å fibre vel halve landsbygda. Også vår spredte bosetting høster vi fordelene av nå. Det er utvilsomt en av hovedårsakene til at Norge sammen med Finland er det landet i Europa som har bekjempet korona-smitten best. Vi bor mest spredt. Det er 472 806 bebodde husstander på landsbygda der det bor 1 276 000 mennesker. 207 000 av dem har ikke høyhastighetstilbud – eller hjemmeskole, eller gode betingelser for videokonferanser og hjemmekontor.
I stor takknemlighet til fiberpionèrene bør vi tillate oss å gråte litt over de som ikke er inkludert i de enorme fordelene vi i byene tar som en selvfølgelighet og som gir oss så sterke våpen når den verste krisa i vår levetid rammer oss. Trøsten deres får være at langt flere briter, tyskere og italienere må dele deres avsondrete digitale tilværelse. Den andre trøsten er at her finnes det effektiv medisin som nå er testet og godkjent gjennom 20 år.
Det koster en del å nå de lengst fra allfarvei. Men det koster sannsynligvis mye mer på både den ene og andre måten at stadig flere må klumpe seg sammen på Karihaugen og Holmlia for å nevne et par heftige smittebobler.
Men takk til de som forsto tegninga for mer enn 20 år siden – og også de som kom haltende etter!
Det er på tida nå at også våre ledende politikere forstår. Korona-krisen er jo rene vekkelsesmøte for de sovende. Statsbudsjettet vitner likevel om fortsatt dyp søvn. For hva er egentlig 20 milliarder kroner for å inkludere absolutt alle med det beste. Det er lommerusk folkens i det store langsiktige bildet. Bare spør de i Equinor som har brent 200 milliarder kroner på hasardiøs adferd i USA.
Arne Joramo er ansvarlig redaktør i fagtidsskriftet Telecom Revy. Kommentaren ble først publisert her og er gjengitt med tillatelse.
Lysebloggen 