De siste årene har teknologer og trendforskere i hele verden under overskriften «eksponentielle teknologier» pekt på at en håndfull teknologier er i ferd med å endre samfunnet i rekordfart. Alle vi som jobber i de digitale næringene har snakket hyppig om viktigheten av å forstå de nye teknologiene for å henge med. For effektivisering, for innovasjon, for å skape arbeidsplasser og for å få til det grønne skiftet. Ordet pandemi var det ingen som tenkte på eller snakket om. Men åtte uker med nedstengning av landet har ført til en teknologisk revolusjon både hjemme og på jobb. På noen korte uker har et nytt virus gitt digitaliseringen en real dytt – og skapt en modning hos bedrifter og forbrukere som konsulenter og endringsagenter ville trengt år – kanskje tiår – for å få til.
Vi har alle hørt om det lenge; om hvordan verden på grunn av teknologi vil endre seg «eksponentielt». Et litt fremmed ord for mange – men pandemien har satt statistikerne i medienes aller klareste søkelys, og vi har lyttet med andakt til deres hypoteser og lært oss at dette viruset kan spre seg eksponentielt – og hva det betyr for mulig spredning av en farlig sykdom.
Plutselig kjenner nesten alle til den gode gamle illustrasjonen med riskorn på et sjakkbrett, der du legger ETT riskorn i en rute i hjørnet på brettet, og dobler for hver rute. Og så viser det seg at det er ganske så enorme mengder ris som skal inn på siste ruten.
Det var ikke samfunnets begeistring for teknologi som gjorde begrepet «eksponentielt» virkelig kjent og forstått; det var et virus. Og det var heller ikke samfunnets begeistring over ny teknologi som VIRKELIG satte fart i digitaliseringen – det var frykt og nødvendig distansering.
Krise betyr trussel – og mulighet. Og selv om pandemien framfor alt er en krise – er det som i alle krevende situasjoner også noen nye muligheter som dukker opp. Pandemien har satt fart på teknologiutbredelse og tatt oss et sjumilssteg nærmere et heldigitalt samfunn. Vi teknologer har alltid jobbet med hvordan og hvorfor teknologien muliggjør et helt nytt samfunn. Men vi har også tenkt at det har tatt tid. Lang tid. Det er for eksempel over tjue år siden jeg programmerte min første robot som både kunne se, høre og lære.
Det er først de siste par årene dette er blitt teknologier som også ikke-teknologene er opptatt av: Robotisering og kunstig intelligens i kombinasjon med blant annet skytjenester, delingsøkonomi, tingenes internett og virtuell realitet. Dette bekrefter den såkalte Amaras lov, som sier at vi konsekvent overvurderer betydningen av teknologi på kort sikt – og undervurderer den på lang sikt.
En annen måte å si akkurat det på, er at teknologinytten tar av eksponentielt. Altså langsomt først, før det plutselig virkelig begynner å svinge. Litt som å klemme hardt på en ketsjupflaske. Og sjelden har verden sett en kraftigere ketsjupeffekt enn nettopp koronaviruset når det gjelder vår bruk av teknologi i det daglige. Lærere ble på rekordtid heldigitale, hjemmekontor i hver krok i hjemmet dukket opp over natten, legebesøk ble digitale, OBOS tillot generalforsamlinger i borettslag digitalt – og styremøter og andre møter gled med den største letthet over i de digitale møterommene og gjorde mange av møtene vel så gode og effektive som tidligere.
Det er lett å peke på enkelte av de gode sidene ved dette. Alle virksomheter har for lengst konkludert med at en del av tidligere reiser var aldeles unødvendige. Det er godt nytt for miljøet og for kostnadsnivået hos virksomhetene. Men det er samtidig dramatisk for flyselskapene og for mange andre virksomheter som har levd og vokst på våre reisevaner både på jobb og privat.
Hva skjer når vanene våre endres totalt? Forskning fra både Handelshøyskolen BI og fra flere utenlandske studier viser at vi som samfunn diskuterer for lite teknologi og hva teknologiutviklingen kan bety for samfunnet. Det blir tvingende nødvendig at vi gjør mer av det dersom vi skal klare å utnytte de enorme mulighetene teknologien gir – uten å øke de allerede store forskjellene i samfunnet. Teknologien kan gi økt levestandard, redde liv, redde klimaet og kloden. Men den kan også forsterke ulikheter mellom folkegrupper. For eksempel mellom de som har tilgang til god digital infrastruktur, og de som ikke har.
Det er nemlig ikke alle som er klare til å ta del i en mer digital tilværelse. En ny analyse fra UNCTAD – FN-konferansen om handel og utvikling, har sett på hvordan det digitale landskapet har endret seg siden den siste globale krisen – finanskrisen i 2008/2009. Den viser at en digital verden fungerer bra for mange – men slett ikke alle. Analysen dokumenterer det store gapet mellom de som har tilgang til digital infrastruktur – og de som ikke har – og peker på hvor utrolig langt bakpå en rekke regioner er for å kunne få et digitalt samfunn.
Lysebloggen 