En rennende foss.

Oljepris i 85 dollar- ned over 20 %. Du kjenner det fra avisoverskriftene og alle er bekymret for olje-Norges framtid.

2014: gjennomsnittlig kraftpris blir ca 25 øre/kWh. Et par-tre år tilbake var prisen 40 øre/kWh og «alle» forståsegpåerne trodde den skulle stige. 30 % prisfall og det er lite som tyder på at prisen vil få noen vesentlig og varig oppgang i de kommende årene. Få utenom bransjen bekymrer seg særlig for det – kanskje med unntak av alle de kommunene som eier kraftselskapene.

Disse to «priskrakkene» har flere likhetstrekk: svak økonomisk vekst gir lavere etterspørsel, stadig mer skiferolje- og gass fra USA presser alle energipriser og ikke minst fornybarrevolusjonen. Sol- og vindkraft bygges over hele verden, godt hjulpet av subsidier og teknologiutvikling som reduserer kostnadene.

Norden vil ikke være dårligere. Norge og Sverige har gjennom å opprette et felles sertifikatmarked tatt et skikkelig løft for å få mer fornybar kraft. Målsetningen er å øke produksjonen med 26 TWh fram til 2020 – eller med andre ord en økning på om lag 10 % av den totale produksjonskapasiten. Alt tyder på at målsetningen innfris, selv om det meste av utbyggingen ser ut til å skje i Sverige.

Utgangspunktet var et kraftmarkedet i balanse- dvs tilstrekkelig produksjon til å dekke opp forbruket. I en situasjon der sertifikatmarkedet sørger for at produksjonen øker uten at forbruket samtidig stiger nevneverdig, blir tilbudet større enn etterspørselen og prisene presses.

Men da kan vi vel bare eksportere overskuddet, slik vi gjør med all oljen vår. Jada, det er riktig dersom to forutsetninger er på plass: kabler til å sende strømmen gjennom og at mottakerne av kraften har høyere pris enn vår.

Ingen av disse forutsetningene er helt på plass. Vi har enda ikke nok kabler mot utlandet, selv om 2 planlagte kabler til Tyskland og England innen 2020 vil bedre den situasjonen noe. Og Tyskland har vært gjennom det såkalte «Energiwende». I 2011 bestemte tyskerne for at all kjernekraft skulle nedlegges i løpet av en 10 års periode og erstattes av fornybar kraft. Massive støtteordninger for sol og vindkraft, har sendt prisene minst like mye ned der som hos oss. Skal vi eksportere overskuddet vårt, må derfor prisen ned. På solfylte dager med mye vind (om den kombinasjonen fins) dekker fornybart omtrent hele kraftbehovet i Tyskland. Og har en først bygget sol eller vind, produserer de nærmest uansett pris. De variable kostnadene er jo tilnærmet null.

For en kraftprodusent fortoner markedet og utsiktene for de nærmeste årene litt trist. Men la oss ikke glemme lyspunktene:

  • Fornybar-revolusjonen er utvilsomt bra for miljøet
  • EU vedtok nylig enda større klimaambisjoner. Innen 2030 er målet å redusere CO2-utslippene med 40 % sammenlignet med utslippene i 2005. Det kan øke prisen på CO2-kvoter som igjen vil øke kraftprisen
  • Den nye regjeringen i Sverige har gjenopptatt planene om å fase ut kjernekraftverkene sine
  • Oppstarten av det nye store kjernekraftverket i Finland er utsatt igjen- nå til slutten av 2018. Opprinnelig var planen å sette det i drift i 2010 !
  • Kraften finner nye bruksområder som elektrifisering av Nordsjøen og stadig flere elbiler.
  • All den fornybare kraften kan ikke reguleres- det er værgudene som avgjør produksjonsmengden. Da kan den norske vannkraften som lett lar seg regulere, bli en viktig støttespiller for å få kraftsystemet til å henge sammen. Regulerbar kraft kan få en langt høyere verdi enn i dag.
  • Sist, men ikke minst: norsk vannkraft er fortsatt lønnsom- bare ikke like lønnsom som for noen år siden

 

 

Skriv en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategori

Energi, Miljø

Stikkord

, , ,