En jente som sitter på stranden og surfer på internett på telefonen.

Siden de første modemene kom til landet har internetthastighet vært et populært samtaleemne.

I Dagens Næringsliv onsdag 5 juni kritiserte Post- og Teletilsynets Torstein Olsen aktørene for hvordan bredbåndshastigheten kommuniseres. Bransjen generelt – alle vi som leverer bredbånd –  har en jobb å gjøre. Det har tilsynet også.

Det som er sikkert er at internettbrukerne sjelden får MER enn den hastigheten de har betalt for. Den delen av infrastrukturen har hele bransjen kontroll på. Maksimal hastighet er enkelt å sette og enkelt å drifte. Problemet med hastigheten er når den blir lavere enn det husstanden har krav på.

Internettleverandørene kan enkelt deles i to ytterpunkter. De som bygger helt ny infrastruktur og investerer mye i selve nettet, typisk fibernett. Det andre ytterpunktet er de som bruker den eldste infrastrukturen og investerer mye i markedsføring, typisk ADSL. Problemet for kundene er at det ikke finnes standarder, ingen normer og ingen dommer på hva man kan påstå som internettleverandør. Begreper som ”Superbredbånd” og ”skikkelig kraftig bredbånd” blir brukt av leverandører som har den eldste teknologien, hvor nabolaget deler på en linje, hvor hastigheten opp kanskje er 10 prosent av hastigheten, og hvor hastigheten nær sagt alltid er langt under hva den markedsføres som. Dette skader hele bransjen.

Det er ikke rart at  brukere blir frustrert av lavere hastighet enn de er forespeilet, og at Torstein Olsen tar et oppgjør med hvordan bransjen forvalter informasjonen overfor kundene er betimelig. Som forbruker er det viktig å vite at den maksimale hastigheten er for hele husstanden, ikke for hver enhet som er koblet til Internett. For i norske hjem kobles det hvert år nye produkter til Internett. Mange husstandsmedlemmer som bruker nettet samtidig betyr lavere hastighet for hver av dem. I tillegg kan utstyret, som  for eksempel en eldre wifi-router som ikke takler høye hastigheter, redusere den maksimale hastigheten. Derfor vil to naboer med nøyaktig samme bredbåndsabonnement vil få forskjellig svar, avhengig av antall brukere, bruk, ekstrautstyr og hvordan de måler hastigheten. I mitt eget hus for eksempel – har jeg 40 Megabit begge veier når jeg måler med min PC koblet med kabel i veggen – men på min (for øvrig utmerkede) wifi er resultatet avhengig av hvor i huset jeg sitter.

Med dette som premiss er antall brukere som bruker Internett samtidig på en sentral og husstandens avstand til sentralen avgjørende for hastigheten. Unntatt de som har fibernett i hele infrastrukturen og ikke bare i deler av den. Når bransjen reklamerer med maksimale hastigheter, er dette for mange derfor en teoretisk størrelse. De fleste bredbåndsaktørene kommuniserer i tillegg kun nedlastingshastigheten på Internett, men i langt mindre grad opplastingshastigheten. I dag er det paradoksalt slik at de med minst kapasitet, roper høyest om sitt ”superbredbånd”. Torstein Olsen mente vi bidro til å ”drite oss selv ut”. Jeg mener mange av aktørene bevisst bidrar til å forlede sine egne kunder og potensielle kunder, og slik har det vært i 10 år. Det bør kundene ikke godta lenger, og tilsynet kan bidra aktivt for å få en slutt på det. Ikke bare med pekefinger, men ved hjelp av gode målemetoder og pålegg om korrekt informasjon.

Tilsynet kan i løpet av rimelig kort tid bedre forbrukerforståelsen mye gjennom to aktiviteter. Det kan innføre krav om at aktørene i tillegg til teoretisk hastighet også skal informere om reell hastighet i nettet. For eksempel gjennomsnittet på tidspunkter med mange aktive brukere. Typiske tidspunkter er morgen, ettermiddag og kveld. Dette er ikke så langt fra hvordan bankene er pålagt å informere om den effektiv renten på lån, ikke bare den nominelle. Forhåpentligvis kan bransjen og tilsynet bli enige om en metode som er uavhengig av den tekniske kompetansen i husstanden. Tilsynets tjeneste nettfart.no er et skritt i riktig retning, men må utvikles videre. I dag er den prisgitt hvordan brukerne måler og hvilket utstyr de har koblet opp mot sitt bredbånd. Tilsynet kan også pålegge oss som leverandører å oppgi forventet hastighet i forhold til andelen samtidige brukere på en sentral. For enkelte aktører er det stor forskjell om en prosent er på, i forhold til om 100 prosent er det. De kan også gi pålegg om å opplyse den gjennomsnittlig trafikk i løpet av døgnet. Da vil sluttbrukeren enklere kunne vurdere tilbudet til aktørene.

Så lenge flere av de store aktørene er tjent med at kundene får liten innsikt i kvaliteten på det produktet de kjøper vil kommunikasjonen forbli den samme. Derfor er et samarbeid mellom tilsynet, forbrukerombudet viktig for endring. Dette bør skje i superfart.

Skriv en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

About Toril Nag

Konserndirektør Tele - ansvarlig for fiberutrulling og digitale tjenester i Lysekonsernet. Brenner for gode kundeopplevelser, teknologi, næringsutvikling og verdibasert ledelse.

Kategori

Energi, Teknologi, Telekom

Stikkord

, , , ,