Eimund Nygaard.

Jeg holdt følgende innlegg under Energi Norges Vinterkonferanse i Budapest, 14. mars 2013.

God formiddag alle sammen, takk for i går og takk for invitasjonen til å si noen ord på denne for bransjen viktige konferansen.

Jeg har fått en veldig pretensiøs tittel på mitt innlegg; nemlig «Samfunnets forventning til en verdiskapende og løsningsorientert fornybarnæring. Tar vi utfordringen og har vi verktøyet»?

Good night !

Jeg tror jeg tar meg den frihet å låne et gammelt triks fra Gro Harlem Brundtlands glansdager og si: «Jeg ville heller stilt spørsmålet slik» (og så svarte hun på det).

Så den omformulerte problemstillingen blir da slik:

Hva slags forventinger finnes til bransjen vår og er vi, og ikke minst blir vi, i stand til å takle disse ?

Da må jeg jo skynde meg å legge til at perspektivet er fra et mellomstort norsk vestlandsselskap som er forholdsvis lite i en europeisk målestokk, og følgelig vil jeg i hovedsak legge vekt på utviklingen med basis i hjemlige forhold, men med et skråblikk på utviklingen i resten av Europa slik jeg ser den fra et lite kikkehull i Stavanger.

Sett fra dette kikkehullet vil framtidens utfordringer, og mulighetene bransjen har til å møte omverdenens forventninger, være knyttet til 3 hovedområder; nemlig kapital, kompetanse og teknologi.

Har vi nok kapital til å møte alle de utfordringer som venter oss, har vi, og kan vi skaffe den kompetanse som skal til og til sist, vil vi være i stand til å møte de teknologiske utfordringene som møter oss, ikke først og fremst innen energiteknologi, men innen IT og kommunikasjon.

Før jeg går på selve temaet vil jeg gjerne se på noen særnorske trekk som preger både debatt og bransjeutvikling i Norge og som etter mitt syn er viktige for forståelsen av hvilke forventinger ulike interessegrupper har og hvordan selskapene møter dem.

Punkt 1: Vi skal redde verden.

Enten det dreier seg om energi, klima, fredsarbeid eller nødhjelp har vi i Norge en usvikelig tro på at vår innsats vil ha en avgjørende effekt på verdenssamfunnets  løsning for disse viktige problemstillingene.  Problemet er bare at det perspektivet kan bidra til at vi tar feil beslutninger og går i feil retning. Det kan være at et perspektiv hvor vi ønsker å bidra med vårt i en retning hvor det er en rimelig grad av internasjonal konsensus ville gi langt bedre resultat; men kanskje gi litt mindre positiv tilbakemelding fra interesseorganisasjoner og andre. Et større fokus på fakta og på mindre bidrag som faktisk bidrar, og mindre fokus på symbolpolitikk ville etter mitt syn vært bedre både for klima, samfunn og bransje.

Jeg er for eksempel usikker på om lille Norge bør ta mål av seg til å foreta månelandinger, men kanskje heller spisse innsatsen mot noe mindre omfattende og konkrete områder hvor vi har klare komparative fortrinn.

Punkt 2: Lange ledetider på implementering av politiske vedtak

Det tar lang tid å implementere politiske vedtak. Først har vi en lang periode med diskusjon om mål og strategi. Så kommer en lang periode med administrativt forarbeid og behandling. Høringer og debatt følger med. Gjennom denne prosessen kan det danne seg en bred politisk konsensus, og da er det kanskje aller farligst; fordi: I denne perioden kan mye ha endret seg. Hvis vi da også har en prosess som over tid har dreid i  ideologisk retning,  og hvor vi til en viss grad beveger oss bort fra fakta og over på overbevisning, begeistring og ideologi,  kan vi være på ville veier dersom faktagrunnlaget endrer seg.

Eksemplet her kan være saken om de grønne sertifikatene. Jeg sier ikke at beslutningen om innføring av sertifikatene var feil, men det er interessant å se tilbake på hva som skjedde. Ordningen ble i Norge unnfanget i en tid med kraftmangel og usikkerhet om forsyningssikkerheten. Alle hyllet det svenske systemet med grønne sertifikater, og at det også kunne og burde være «redningen» for oss. I mellomtiden kom imidlertid finanskrise, nedlegging av mye industri i Norden og et kraftmarked i mye større balanse enn før. Men endret vi retning på arbeidet med grønne sertifikater? Spurte vi om vi burde gjøre tilpasninger til den nye virkeligheten ? Gitt den nye virkeligheten, var ambisjonen om 26 TWh rett. Denne er jo knyttet til den framforhandlede avtalen med EU om en fornybarandel på 67 %; var den rett?

Vurderte vi dette godt nok som bransje ? Nei, det politiske presset, presset fra interesseorganisasjoner, også vår egen, var så stort at ingen kunne, ville eller turde si : stopp en halv; har vi nå et korrekt utgangspunkt og faktagrunnlag ? Er konsekvensene i tilstrekkelig grad vurdert og har vi foretatt nødvendige sensitivitetsanalyser ? Rett og slett: var beslutningen vi tok i begeistringens rus for 4 år siden riktig også i dag ?

Dersom billig strøm til privatpersoner og industri var målet har vi jo truffet bra, men dersom målet var å redusere utslippet av skadelige klimagasser har vi kanskje feilet. Vi kunne jo faktisk vært med på å «redde verden», eller i alle fall litt av den, dersom vi hadde sørget for å ha tilgang til et marked som etterspør vår fantastiske vare, og hvor den kunne ha fortrengt mer miljøskadelig produksjon. Slik situasjonen er i dag likner den vel mer på en situasjon hvor vi åpner et stort nytt gassfelt i Nordsjøen men har glemt å bygge rør til kundene.

Punkt 3: Saueflokken

Dette punktet henger delvis sammen med det forrige.

Vi har i vår bransje, og ganske sikkert i mange andre bransjer, en tendens til å bevege oss i flokk. Når «konsensus» er å begynne med nye forretningsområder, beveger vi oss alle dit. Når det så er fokus på såkalt kjernevirksomhet beveger alle seg dit. Så tror vi alle at vi har for lite kraft, før vi tror at prisene skal ned; eller opp. Bjellesauene i denne saueflokken kan være store, toneangivende selskaper, banker og finansinstitusjoner, analytikere eller ikke minst konsulenter som hyres inn for å hjelpe oss med strategier (som de kopierer fra den de gjorde for naboen forrige måned). Det vi glemmer oppe i dette er jo at bjellesauen også er en sau. Vi burde etter mitt syn etterstrebe en større grad av forskjellighet og ulike tilnærminger, stille flere kritiske spørsmål til vedtatte sannheter for å svare på samfunnets forventninger og krav. Det synes som om vi alle av og til skjuler oss bak en konsensusoppfatning.  Hva som til enhver tid er «politisk korrekt» spiller også en viktig rolle. Jeg tror  det vil kunne være nyttig å få et større mangfold av holdninger og oppfatninger i  bransjen,  og gjerne nye og innovative grep som vi alle kan lære av og derigjennom ha glede av.

Og dermed er jeg over på dagens tema, nemlig forventninger. Ikke mindre enn samfunnets forventninger. Og hva er så samfunnet ?

For meg vil dette være ganske varierende i hvilken del av samfunnet vi befinner oss. Jeg kan tenke meg å dele «samfunnet» opp i følgende deler:

  • Eierne
  • Kundene
  • Myndighetene
  • Befolkningen generelt
  • Politikere, lokalt og nasjonalt
  • Ansatte

Eierne

De fleste vil si at utgangspunktet for eierne er å maksimere utbyttet. Hvis vi spør våre kjære konsulenter og analytikere vil disse si at eiere som ikke maksimerer utbyttet (les utbyttet på kort sikt) ikke er profesjonelle.

Her må vi imidlertid se på utgangspunktet, nemlig hvilke eierstrategier som finnes. Den rent finansielle eier tar utgangspunkt i maksimering av avkastningen av den kapitalen som er allokert i selskapet. Finnes høyere avkastning andre steder i kapitalmarkedet flyttes kapitalen. Mange eiere gjorde dette under den forrige større restruktureringen i bransjen på slutten av 90-tallet.

Flere eiere i dag har et uttalt finansielt innsteg, men utførelsen av dette vanskeliggjøres av de spesielle norske hjemfallsreglene.

Den andre innfallsvinkelen til eierskapet vil være det industrielle og langsiktige eierskapet som søker å kombinere avkastning på kapitalen med oppbygging og videreutvikling av virksomheten for å styrke denne på lang sikt og hvor en større del av verdiskapingen holdes tilbake i virksomheten for ytterligere verdiskaping på lengre sikt og for å sikre finansiell handlingsevne.

Den kanskje mest interessante observasjonen i så måte er at staten i sin utøvelse av eierskap faktisk må karakteriseres som finansiell, selv om den i politikernes oppfatning (og med deres utgangspunkt og bakgrunnen for deres ønske om eierskap) er industriell. Statens eierrolle er industriell i den forstand at den sikrer norsk eierskap og kontroll på hovedkontoret. Slik den utøves må den imidlertid etter mitt syn karakteriseres som finansiell og dermed forholdsvis kortsiktig. Dette ser jeg konkret i f.eks statens utøvelse av eierskap i de regionale kraftselskapene gjennom sitt heleide selskap. Denne har så langt jeg kan observere i stor grad vært finansiell i sin natur og tatt utgangspunkt i å maksimere eiernes utbytter på kort sikt (og det har vel ikke vært veldig komplisert å overbevise de andre eierne, kommunene, om dette). Denne forståelsen av hvordan eierskapet skal utføres har så langt jeg kan se sin forankring i eierskapsavdelingen i Næringsdepartementet.  Dette har i stor grad rammet flere regionale selskaper i den forstand at de har blitt tappet for kapital og ikke fått anledning til å investere og bygge opp tilfredsstillende finansiell kapasitet til å møte de utfordringene som nå ligger foran oss.

I sum har dette ikke vært med på å sette selskapene i stand til å oppfylle samfunnets forventninger til energinæringen.

Dersom dette er en generell utvikling for alt statlig eierskap burde det vekke en viss bekymring hos våre politikere.

Lyses eiere, som er 16 kommuner i Sør-Rogaland, har definert seg som industrielt langsiktige gjennom en nylig framlagt felles eierstrategi. I tillegg til klare finansielle mål og en fastsatt utbyttepolitikk forventer eierne at Lyse bidrar til verdiskaping i regionen gjennom vekst og utvikling av våre viktigste forretningsområder knyttet til infrastruktur med tilhørende tjenester. Lyse som en regional motor forventes altså  å være mer enn en festtale, men er en ganske krevende strategi i en region som vokser raskere enn de fleste.

Som tidligere nevnt synes det å være konsensus i bransjen og samfunnet for øvrig om at vi av flere grunner går mot en situasjon med overproduksjon i Norden og fallende priser. Dersom dette slår til (ref mitt forrige punkt om saueflokken) vil det være vanskelig å møte eiernes forventning om høyere avkastning; snarere må de fleste selskapene nå gå tilbake til eierne og fortelle at «festen er over» for denne gang, både fordi resultatene vil svekkes, men også fordi store investeringsoppgaver venter. Det er imidlertid ikke så veldig synd på de eierne som ikke bare har tatt ut maksimalt av resultatene i selskapene, men også i flere tilfeller forsynt seg av «såkornet» gjennom å ta ut mer enn de årlige overskuddene. Forhåpentligvis har de lært noe av hvordan de som eiere også må så i gode tider for å kunne høste når det butter litt imot.

Flere har nevnt fusjoner med tilhørende effektivisering og restrukturering som en av flere mulige løsninger på investeringsutfordringen. Min kommentar til det vil være at en restrukturering er interessant i seg selv og vil trolig tvinge seg fram innenfor flere områder av vår bransje, men den finansielle situasjonen blir ikke nødvendigvis bedre av at 2 selskaper med manglende finansiell kapasitet slår seg sammen.

Konklusjon: Jeg er redd det kan bli vanskelig for bransjen å møte eiernes forventninger samtidig som vi skal tilfredsstille betydelige forventninger om investeringer i både kraft og nett.

Kundene

Ut fra et kundeperspektiv er nok problemstillingen forholdsvis enkel; kundene har en forventning om lave energipriser og i særdeleshet strømpriser. Dog er det nok slik at strøm i utgangspunktet er et lavinteresseprodukt, så med mindre prisene er spesielt høye eller varen ikke leveres bryr de seg ikke spesielt om oss.

God leveringssikkerhet er nok et punkt kundene setter svært høyt og jeg oppfatter at akseptgraden for strømstanser er betydelig lavere enn bare for noen få år tilbake.

Det har også lenge fra bransjehold vært en oppfatning av at vi burde komme dit Statoil og de andre oljeselskapene har kommet i dag, nemlig at det i svært liten grad stilles spørsmål ved hvorvidt prisene er bestemt av noe annet enn markedet og at det i liten grad stilles spørsmål ved om prisene på bensin burde være lavere her i landet hvor det produseres olje enn i andre europeiske land uten slik produksjon. Implisitt i dette ligger at selskapene definerer seg selv som «et hvilket som helst annet selskap».

Aksept for at prisene på strøm følger markedet og at disse ikke nødvendigvis behøver å være så mye lavere i Norge enn i andre land bør vi tilstrebe, og slik kommer det også til å gå over noe tid, men ønsket om å være som alle andre selskaper er jeg mer i tvil om vi ønsker. Kraftselskapene blir i sin nåværende form betraktet som en form for et samvirkeselskap, litt ditt, noe som har mange sider, også positive. Kraftselskapene er avhengige av et godt omdømme, spesielt i sitt hjemmemarked, og en oppfatning av at selskapet er «litt ditt» vil nok kunne bidra til å opprettholde dette gitt at det er godt og profesjonelt drevet.

Vi skal etter mitt syn være glad for at kundene forventer litt mer av oss en av hvilket som helst slags selskap ! Og jeg tror det kommer ytterligere forventninger i årene som kommer:

Energimarkedene i Europa er i sterk endring, ikke minst på nedstrømssiden. Sol og vind er snart konkurransedyktige i pris uten subsidier, kundene vil  produsere mer av energien selv og behovet for forsyning fra nettet og store sentrale kraftstasjoner vil reduseres. Denne utviklingen vil naturligvis være sterkest i kontinental-Europa, men vil over tid også smitte over til våre markeder.

Kunden vil ønske at kraftselskapene i mye større grad enn i dag legger tilrette for en mer diversifisert forsyning  og  herigjennom bidrar både til energiøkonomisering og smartere bruk av energi; i særdeleshet strøm.

Utviklingen er som sagt tydelig i deler av Europa og vil kunne forrykke både verdikjeder og aktørbildet. Nye aktører vil komme til, det vil kunne bli en bransjeglidning til nye aktører med nye løsninger og andre teknologiske innganger til markedet. De energiselskapene som ikke kjenner sin besøkelsestid vil kunne bli utkonkurrert av andre selskaper fra andre bransjer, for eksempel fra telebransjen.

Etter mitt syn vil altså kundenes forventning til “utility-selskapene” bli vesentlig endret i årene som kommer. Selskapene vil bli ønsket både som leverandør, rådgiver og tilrettelegger av nye og smartere løsninger. Kampen vil stå i kundegrensesnittet.

Myndighetene

Så til  myndighetene, hvor jeg opptar også lokale myndigheter men har størst fokus på de sentrale; både politiske og administrative.

Et særtrekk ved deres forventninger til bransjen er jo at de til en viss grad endres i tråd med valg og endringer i partienes ønsker og prioriteringer. Et sentralt punkt hvor det imidlertid synes å være politisk konsensus er innen klimapolitikken. Her er jo vi i vår bransje så heldige å være en del av løsningen, ikke problemet.

Jeg tror imidlertid at bransjen, i alle fall deler av den, muligens må skuffe våre kjære politikere en smule. Bransjen ønsker jo definitivt å bidra til at landet når sine miljømål, også utover det vi allerede gjør i dag, men vi kan jo ikke strekke dette lenger enn til å investere i lønnsomme prosjekter gitt de incentiver myndighetene gir.

Mange peker på de store investeringsutfordringene som ligger foran bransjen, både innen fornybar energi og nett; en rapport fra Agder Energi antyder vel investeringer på opp mot 150 milliarder kroner bare i Sør-Norge.

Jeg må ærlig innrømme at den forventingen kjenner vi, i Lyse i alle fall, ikke et spesielt stort press for å oppfylle. Vi vil selvsagt innenfor de rammer som finansielt er mulige se på lønnsomme prosjekter innenfor både vann og vind, vi vil utføre de nettinvesteringer som er nødvendige for at våre kunder skal ha en sikker leveranse og sørge for at utbyggere av fornybar kraft får nettilknytning. For øvrig reagerer vi rasjonelt på de incentiver myndighetene legger til rette for og vurderer og prioriterer  lønnsomme prosjekter. Dersom det bidrar til å nå politiske mål er det veldig hyggelig og vil forhåpentligvis bidra både til bedre klima og bedre omdømme.

Det som ikke vil bidra til bedre omdømme er den situasjonen vi nå kan gå mot, hvor kundene betaler i dyre dommer for grønne sertifikater som skal skaffe ny fornybar kraft som vi egentlig ikke har behov for. Vi leter etter nye, og for all del fornuftige, nye bruksområder for all den fornybare kraften, f.eks  innen elektrifisering av sokkelen og transportmarkedet, og vi får flere spennende nyheter om mulige nyinvesteringer i den kraftforedlende industrien. Men vil det være nok ? Nei, vi vil nok være avhengige av kabelutbyggingen, og den kommer jo,  men senere og i langt mindre omfang enn vi planla med da incentivsystemet ble innført. Det er vanskelig å kritisere Statnett alene for den situasjonen som har oppstått (selv om det er fristende), men for bransjen som sådan er det en svært uheldig situasjon da vi har gått inn i den med åpne øyne.

Det dette imidlertid illustrerer er etter mitt syn en manglende helhetstenkning og langsiktighet. Samtidig med at sertifikatmarkedet ble utredet burde vi analysert hva vi måtte gjøre for å få en fornuftig bruk av all den kraften som sertifikatene skulle lokke inn på markedet.

Denne manglende helhetstenkningen er ikke med på å bedre bransjens omdømme og er definitivt ikke i tråd med befolkningens forventninger når de nå skal betale «gildet» ! «Det kan fort gå godt» er det jo et uttrykk som heter og det får vi definitivt håpe på.

Til slutt i punktet om myndigheter et lite hjertesukk: jeg tror at samfunnet, og da snakker jeg om befolkningen generelt, har en forventing til at vi i bransjen benytter våre økonomiske midler klokt, til beste både for klima, forsyningssikkerhet og gode produkter til kundene.

Et eksempel på det motsatte er etter mitt syn de nye sikkerhetskravene for demninger, hvor vi som bransje er nødt til å foreta store investeringer på allerede velfungerende demninger for ytterligere å øke sikkerheten noen få prosent. Dette er skjedd uten saksunderlag  som i klartekst har forklart politikerne konsekvensene av sine vedtak; hva dette vil koste og sammenlignet sikkerhetsgevinsten med andre sikkerhetstiltak i samfunnet. At vi skal bruke flerfoldige milliarder kroner på å forbedre allerede gode demninger mens ressursene (og pengene for den saks skyld) kunne vært brukt på for eksempel veibygging hvor vi ennå suser mot hverandre i 80 kilometer i timer på foreldede veisystemer tilsier etter mitt syn at politikerne ikke i tilstrekkelig grad er satt i stand til å vurdere sikkerhetsmessige tiltak opp mot hverandre og vurdert sannsynlighet og konsekvens. En annen side av saken er også at et av argumentene på mangel på bevilgninger til samferdselssektoren jo er faren for overoppheting av økonomien, men dessverre er det jo de samme entreprenørene vi bruker rundt omkring i heiene våre til sikkert omtrent de samme timeprisene. Dette er ressursødsling og jeg tror egentlig samfunnet har helt andre forventninger til vår bruk av ressurser.

En annen interessant problemstilling, og kanskje en implikasjon av sertifikatsystemet som vi så langt ikke har viet så mange tanker, er hva som vil skje etter 2020 ? Nå forskyver vi alle prosjekter som i våre planer ville lagt i perioden 2020-2030 til før 2020 for å nyte godt av sertifikatordningen. Vil det da bli mer eller mindre stopp i investeringene i fornybar kraft i lang tid etter 2020. Står vi da i fare for å gå i samme fellen som vi gjorde etter liberaliseringen i begynnelsen av 1990-årene? Hvordan vil bransjen vår da framstå; som en «solnedgangsindustri» hvor nyinvesteringene ikke vil stå i kø. Hva er de langsiktige konsekvensene av en leverandørindustri som står nærmest uten oppdrag etter 2020 etter å ha opplevd tidenes boom ? Hva med rekrutteringen til en bransje uten større investeringsbehov i en 10-20 års periode ?

Det er mulig vi burde ha planlagt bedre; noe som nok forventes av oss og myndighetene. God ledelse er å være etterpåklok på forhånd

Ansatte

Så til vår viktigste ressurs i tillegg til kapital, nemlig de ansatte. Bransjen har nok en betydelig utfordring i å møte de ansattes forventninger, både de nåværende og de kommende. Det burde jo være mer attraktivt å jobbe i et kraftselskap enn i et oljeselskap, vi er jo en del av løsningen, ikke problemet. Men slik er det dessverre ikke alltid.

Jeg tror nok vi kan framstå som litt trauste, gammeldagse og lite foroverlente. I vår del av landet slåss vi med oljeselskapene og kan naturligvis ikke konkurrere på lønn, men på andre områder har vi kunnet konkurrere. Det som gjør at vi nå klarer å henge med er at vi satser hardt på ny teknologi og spennende utviklingsmuligheter i grenseskillet mellom energi og IT, men lett er det ikke.

På den andre siden har Statkraft gått foran og virkelig satset hardt på rekruttering og fått sin belønning i form av å være blant de mest attraktive arbeidsgiverne for nyutdannede. Selskapet har framstått som dynamisk og framtidsrettet og har med det skapt et framtidsbilde som unge arbeidstakere tror på.

De fleste av oss andre har en stor jobb foran oss !

Nye forventinger i nye tider

Alle målinger tyder på at kraftbransjen har et rimelig godt omdømme (i alle fall når kraftprisene er lave) og at vi på generelt grunnlag oppfyller de forventninger samfunnet har til oss, dog i noe varierende grad.

Framover tror jeg imidlertid at forventningene til oss vil øke på noen områder hvor vi i dag er ganske svake, nemlig innen forskning, utvikling og ikke minst  innovasjon. Dette vil være forventinger både fra myndigheter, kunder og befolkningen generelt. Jeg tror ikke primært dette vil være forskning og innovasjon  innen nett eller produksjon, her tror jeg tvert om vi vil se forholdsvis liten utvikling. Det skyldes rett og slett at suget av både kapital og humankapital innen forskning og utvikling går mer og mer mot oljeindustrien mens midler innen fornybar vil trekkes mot land og verdensdeler med enda bedre incentivsystemer enn våre.

Der jeg tror vi i Norge kan og bør kunne lykkes bedre er som jeg tidligere har nevnt innen mer  kundenære løsninger som hjelper kundene med energieffektivisering, energistyring, smarte nett, smart strøm og hva det nå heter alt sammen. Norge er et land som er tidlig ute med å ta i bruk ny forbrukerteknologi og vil derfor kunne ha et komparativt fortrinn her. Vi må populært sagt gå fra å pushe strøm til å pushe nye løsninger med ny teknologi.

Spørsmålet er om vi har viljen, evnen og motet til å møte utfordringene offensivt.

Oppsummert

Jeg tror bransjen vil være i stand til å oppfylle samfunnets forventninger på noen områder, mens vi vil slite på andre.

Utfordringene våre vil etter mitt syn være konsentrert rundt de  tre aksene kapital, kompetanse og teknologi. De største spørsmålstegnene knyttet til om vi vil være i stand til å nå de ambisiøse vekstmålene politikerne har satt opp for oss, er hvorvidt selskapene har tilstrekkelige finansielle muskler etter at eierne har forsynt seg, og hvorvidt myndighetenes politikk i tilstrekkelig grad ivaretar den nødvendige helhetstenkning og langsiktighet som er nødvendig.

Dette vil igjen være en viktig forutsetning for at de unge vil velge vår bransje som sin karrierevei, noe som igjen er avgjørende for at vi blir teknologisk ledende og innovative.

De selskapene som vil være i stand til å møte disse utfordringene på best måte vil etter mitt syn være vinnerne. Nytekning  og innovasjon vil her være stikkord.

Jeg tror at det viktigste bidraget for at vi skal lykkes i så måte vil være endringsevnen og endringshastigheten, og her tror jeg ikke det blir de store som spiser de små, men de raske som spiser de sene,  HELDIGVIS!!

Skriv en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

Kategori

Konsernet

Stikkord