Norsk vannkraft går til spille

Å se norske vannkraftressurser bli sendt rett på havet samtidig som svenske kraftpriser er rekordhøye er en uakseptabel sløsing med norske naturressurser, skriver konsernsjef i Lyse, Eimund Nygaard.

Vannkraften får mye velfortjent oppmerksomhet for tiden. Endelig ser det ut til at et flertall av partiene på Stortinget er klare for å gjøre noe med skattesystemet som i dag er til hinder for fornuftige oppgraderinger av produksjonsanlegg. I et samfunn hvor stadig mer blir elektrifisert kan dette bidra til å dekke vårt kraftbehov med fornybar energi – uten store naturinngrep.

Flere vannkraftanlegg er i dag overmodne for oppgradering og timingen er i så måte god for å bidra med insentiver som kan utløse nye investeringer. Dette er positivt på alle vis. Det vil raskt kunne gi aktivitet i entreprenørbransjen i en tid hvor vi trenger flere arbeidsplasser, og når produksjonen kommer i gang, vil det gi mer energi og økt verdiskaping for samfunnet. Dette fordi vannkraften i hovedsak er eid av fellesskapet gjennom stat, fylker og kommuner, og dermed gir økt omsetning og inntekter som kommer alle til gode.

Dramatisk år for vannkraften

Men selv om det løsner for en mer fornuftig beskatning av vannkraften i høst, vil vår bransje – sett bort fra korona – minnes 2020 som et spesielt utfordrende år. En mild vinter og mye nedbør har gitt fulle vannmagasiner. Kombinert med sen snøsmelting og lav etterspørsel gir dette rekordlave strømpriser. Allerede før vi fikk negative priser på grunn av betydelige nedbørsmengder, har situasjonen vært så alvorlig at flere norske vannkraftprodusenter heller har latt vannet renne på havet enn å produsere. Produksjonen har rett og slett blitt ulønnsom.

For den vanlige husholdning er selvsagt lave strømpriser positivt, og som kraftprodusenter forholder vi oss til de naturlige svingningene. Men et paradoks i disse dager er at systemene som skal bidra til fornuftig prisutjevning og kraftutveksling med våre nærmeste naboland svikter samtidig. Over lenger tid har vi opplevd fundamentale problemer knyttet til regulatoriske og systemmessige rammevilkår. Dette skaper en situasjon som gjør en økonomisk utfordrende tid enda mer krevende.

Innelåst kraftoverskudd

For øyeblikket opplever vi betydelige problemer med store deler av det skandinaviske kraftnettet. Overføringskapasiteten fra Norge til Nederland, Danmark og Sverige er vesentlig redusert, og det er betydelige kapasitetsreduksjoner internt i Sverige. Flere av våre viktigste utenlandskabler er ute av drift. Dette har skapt en situasjon hvor vi har et stort innelåst kraftoverskudd i Norge.

Det er flere årsaker til utfordringene i strømnettet, men summen gjør at store samfunnsmessige verdier går tapt og miljøet blir skadelidende. De siste ukene har for eksempel ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i Sør-Sverige ført til ekstrempriser. På det meste lå prisene i Sverige 130 ganger høyere enn i Norge. Og i stedet for å kunne tilby ren, norsk vannkraft for å dekke etterspørselen i vårt naboland, ble behovet dekket med oljekondens fra det svenske reservekraftverket Karlshamn i Blekinge.

Manglende insentiver og tilsyn

Bakgrunnen for kapasitetsbegrensningene er kompleks, og den norske systemoperatøren Statnett og tilsvarende motparter i våre naboland har ingen enkel jobb med å drifte og videreutvikle det nordiske strømnettet. Likevel må det kunne stilles spørsmåltegn ved om operatørene lar egne vedlikeholdskostnader veie tyngre enn det øvrige samfunnets kostnader når de planlegger utbedringer, fastsetter overføringsgrenser og planlegger vedlikehold.

På norsk side har Reguleringsmyndigheten for Energi (RME) vært urovekkende passive i en situasjon der betydelige norske samfunnsinteresser står på spill. Samlet sett trengs et omfattende løft for å styrke tilsynet og få på plass fornuftige reguleringsprinsipper og riktige insentiver for systemoperatørene.

Tap av verdier og økte miljøutslipp

Situasjonen som nå har oppstått burde frustrere langt flere enn bare norske kraftselskaper. Å se norske vannkraftressurser bli sendt rett på havet samtidig som svenske kraftpriser er rekordhøye er en uakseptabel sløsing med norske naturressurser. De økonomiske konsekvensene er betydelige. Bare i år går det norske samfunnet glipp av milliardverdier som følge av tapte eksportinntekter. Med fokuset vi nå har på å nå klimamålene føles det også fullstendig galt når ren, norsk vannkraft flommer over og sterkt forurensende oljekraftverk i Sør-Sverige kjøres i gang.

Heldigvis er vannkraft en fornybar ressurs som gir oss nye sjanser. Den politiske oppvåkningen for skjevheten i skattesystemet når det gjelder grunnrente kommer på et veldig godt tidspunkt. Nå håper vi at Stortinget og Regjeringen leverer på dette til høsten. Samtidig krysser vi fingrene for at insentivene i kraftsystemet også får tilstrekkelig fokus slik at verdifulle inntekter for samfunnet ikke går tapt i framtiden.

Norge trenger både fiber og 5G

God konkurranse i telekommarkedet har gitt nordmenn tilgang til et av de best utbygde bredbåndsnettene i verden. Dette er et resultat av en vellykket politikk som har gitt store investeringer i utbygging av både fiber og mobilnett, med relativt liten bruk av statlige midler. Når målet nå er å sikre raskt internett til alle – også i grisgrendte strøk – bør dagens modell hvor infrastrukturselskapene selv velger teknologi videreføres. Kun slik sikrer vi investering i teknologi som står seg over tid.

Distrikts- og digitaliseringsminister Linda Hofstad Helleland uttalte nylig til Adressa at hun ønsker å forkaste fiber i spredt bebygde strøk og kun satse på 5G for å spare offentlige midler. Vi håper at dette beror på en misforståelse, men ser at det dessverre har blitt en nokså vanlig oppfatning. Slik vi ser det er det ikke et spørsmål om fiber eller 5G. Vi må ha begge deler. Fiber er den digitale grunnmuren for alle bredbåndsløsninger – også de trådløse – og vil være forutsetning for alle kommende generasjoner mobilnett.

Fiberteknologi – en forutsetning for 5G

Fiberbredbånd er, enkelt forklart, internett med uendelig kapasitet. Signalene sendes med lysets hastighet så du kan laste både opp og ned like raskt, uavhengig av hvor mange som bruker nettet samtidig. Med fiberbredbånd kan du i dag få hastigheter helt opp i 1000 megabit per sekund (Mbps). Til sammenligning vil femte generasjons mobilnett (5G) få hastigheter som kan komme godt over 100 Mbps når det er bygget ut. Teknologien forutsetter likevel basestasjoner med fibertilknytning som må plasseres tettere enn dagens 4G-master for å levere tilsvarende rekkevidde.

I praksis betyr dette at utbyggingen av fiber må fortsette sammen med 5G. Videreutvikling av fibernettene vil sikre data til basestasjoner, og avlaste nettet etter hvert som datamengdene øker. 5G vil da være en god løsning for virksomheter og husstander der det ikke er praktisk eller økonomisk gjennomførbart å bygge ut fibernett. Når ministeren sammenligner kostnader ved bredbåndsutbygging må hun derfor gå ut fra at investeringsbehovet vil ligge et sted mellom de estimerte kostnadene for full fiberdekning og tilsvarende anslag for full mobilbasert dekning. Bare slik kan vi videreføre en robust infrastruktur som legger til rette for framtidig kapasitetsbehov.

Behovet for kapasitet øker

Allerede 3. kvartal i 2019 viste internettmålingen fra SSB at gjennomsnittshastigheten i norske husholdninger lå på 150,3 Mbps, og datatrafikken i fiberkablene våre bare øker. Da koronaviruset stengte ned Norge i mars, fikk vi demonstrert hvor avgjørende moderne bredbånd er for samfunnet. I en situasjon hvor både undervisning og arbeid foregikk innenfor hjemmets fire vegger, ble skillet mellom de som har og de som ikke har stabilt og raskt internett, enda tydeligere.

Digitalt klasseskille

Økningen i datatrafikken de siste årene har vært eksplosiv, og Norge har den høyeste internettbruken i befolkningen blant alle landene i Europa. Likevel har vi et digitalt klasseskille i dagens Norge. 360 000 husstander, hovedsakelig beliggende i spredt bebygde strøk, mangler bredbånd. Det har store konsekvenser for den enkelte, men også for næringslivet og verdiskapingen.

De siste årene har stadig flere fått tilgang på fiberbredbånd. I 2019 økte antallet abonnement med 154 000 på landsbasis. Samtidig kjøper stadig flere internett med høyere hastighet. Tall fra NKOM viser at 43 prosent av alle private bredbåndsabonnement ved utgangen av 2019 var abonnement på 100 Mbps eller mer.

Behov for raskt og stabilt fiberbredbånd

Digitaliseringen av Norge verken bør eller kan stoppes. Hverdagen vår blir stadig mer digitalisert. Regjeringen har et uttalt mål om at alle innbyggere, næringsdrivende og frivillige organisasjoner som har evne til det, skal kommunisere digitalt med offentlig sektor innen 2025. Da må de settes i stand til det.

Skal vi lykkes med den videre digitaliseringen av blant annet helsevesenet og utdanningssektoren, trenger vi internettløsninger som kan håndtere kravene til hastighet og stabilitet. Med fiber som vår digitale grunnmur vil vi være forberedt på utviklingen som vi vet kommer.

Vi mener derfor at regjeringen bør fortsette å la oss som bygger ut infrastruktur selv vurdere hvilken teknologi som er best egnet. Vi tror at det fortsatt må satses på fiberutbygging i parallell med 5G.

Altibox-partnerskapet, hvor NTE, Eidsiva og Lyse er blant 30 lokale fiberutbyggere, leverer i dag fiber til 650 000 kunder over hele landet, og er Norges største fiberaktør. De siste 15 årene har vi bidratt med rundt 16 milliarder kroner i utbygging av høyhastighetsbredbånd. Vi er forberedt på å gjøre vårt for å bygge ned dagens digitale klasseskille. Vi vil gjerne invitere ministeren til videre samtaler om hvordan vi sammen kan bli best mulig rustet for en stadig mer digital hverdag.

Toril Nag, konserndirektør tele i Lyse
Trond Skjellerud, administrerende direktør i Eidsiva Bredbånd
Svein Olav Munkeby, konserndirektør fiber i NTE

Korona-boom for digitaliseringen

De siste årene har teknologer og trendforskere i hele verden under overskriften «eksponentielle teknologier» pekt på at en håndfull teknologier er i ferd med å endre samfunnet i rekordfart. Alle vi som jobber i de digitale næringene har snakket hyppig om viktigheten av å forstå de nye teknologiene for å henge med. For effektivisering, for innovasjon, for å skape arbeidsplasser og for å få til det grønne skiftet. Ordet pandemi var det ingen som tenkte på eller snakket om. Men åtte uker med nedstengning av landet har ført til en teknologisk revolusjon både hjemme og på jobb. På noen korte uker har et nytt virus gitt digitaliseringen en real dytt – og skapt en modning hos bedrifter og forbrukere som konsulenter og endringsagenter ville trengt år – kanskje tiår – for å få til.

Vi har alle hørt om det lenge; om hvordan verden på grunn av teknologi vil endre seg «eksponentielt». Et litt fremmed ord for mange – men pandemien har satt statistikerne i medienes aller klareste søkelys, og vi har lyttet med andakt til deres hypoteser og lært oss at dette viruset kan spre seg eksponentielt – og hva det betyr for mulig spredning av en farlig sykdom.

Plutselig kjenner nesten alle til den gode gamle illustrasjonen med riskorn på et sjakkbrett, der du legger ETT riskorn i en rute i hjørnet på brettet, og dobler for hver rute. Og så viser det seg at det er ganske så enorme mengder ris som skal inn på siste ruten.

Det var ikke samfunnets begeistring for teknologi som gjorde begrepet «eksponentielt» virkelig kjent og forstått; det var et virus. Og det var heller ikke samfunnets begeistring over ny teknologi som VIRKELIG satte fart i digitaliseringen – det var frykt og nødvendig distansering.

Krise betyr trussel – og mulighet. Og selv om pandemien framfor alt er en krise – er det som i alle krevende situasjoner også noen nye muligheter som dukker opp. Pandemien har satt fart på teknologiutbredelse og tatt oss et sjumilssteg nærmere et heldigitalt samfunn. Vi teknologer har alltid jobbet med hvordan og hvorfor teknologien muliggjør et helt nytt samfunn. Men vi har også tenkt at det har tatt tid. Lang tid. Det er for eksempel over tjue år siden jeg programmerte min første robot som både kunne se, høre og lære.

Det er først de siste par årene dette er blitt teknologier som også ikke-teknologene er opptatt av: Robotisering og kunstig intelligens i kombinasjon med blant annet skytjenester, delingsøkonomi, tingenes internett og virtuell realitet. Dette bekrefter den såkalte Amaras lov, som sier at vi konsekvent overvurderer betydningen av teknologi på kort sikt – og undervurderer den på lang sikt.

En annen måte å si akkurat det på, er at teknologinytten tar av eksponentielt. Altså langsomt først, før det plutselig virkelig begynner å svinge. Litt som å klemme hardt på en ketsjupflaske. Og sjelden har verden sett en kraftigere ketsjupeffekt enn nettopp koronaviruset når det gjelder vår bruk av teknologi i det daglige. Lærere ble på rekordtid heldigitale, hjemmekontor i hver krok i hjemmet dukket opp over natten, legebesøk ble digitale, OBOS tillot generalforsamlinger i borettslag digitalt – og styremøter og andre møter gled med den største letthet over i de digitale møterommene og gjorde mange av møtene vel så gode og effektive som tidligere.

Det er lett å peke på enkelte av de gode sidene ved dette. Alle virksomheter har for lengst konkludert med at en del av tidligere reiser var aldeles unødvendige. Det er godt nytt for miljøet og for kostnadsnivået hos virksomhetene. Men det er samtidig dramatisk for flyselskapene og for mange andre virksomheter som har levd og vokst på våre reisevaner både på jobb og privat.

Hva skjer når vanene våre endres totalt? Forskning fra både Handelshøyskolen BI og fra flere utenlandske studier viser at vi som samfunn diskuterer for lite teknologi og hva teknologiutviklingen kan bety for samfunnet. Det blir tvingende nødvendig at vi gjør mer av det dersom vi skal klare å utnytte de enorme mulighetene teknologien gir – uten å øke de allerede store forskjellene i samfunnet. Teknologien kan gi økt levestandard, redde liv, redde klimaet og kloden. Men den kan også forsterke ulikheter mellom folkegrupper. For eksempel mellom de som har tilgang til god digital infrastruktur, og de som ikke har.

Det er nemlig ikke alle som er klare til å ta del i en mer digital tilværelse. En ny analyse fra UNCTAD – FN-konferansen om handel og utvikling, har sett på hvordan det digitale landskapet har endret seg siden den siste globale krisen – finanskrisen i 2008/2009. Den viser at en digital verden fungerer bra for mange – men slett ikke alle. Analysen dokumenterer det store gapet mellom de som har tilgang til digital infrastruktur – og de som ikke har – og peker på hvor utrolig langt bakpå en rekke regioner er for å kunne få et digitalt samfunn.

Bredbånd er nasjonal beredskap

Av: Per Morten Hoff

Beredskap er blitt et hett tema. Når det diskuteres og skrives om beredskap, er det først og fremst akuttplasser, respiratorer, smittevernutstyr som nevnes. Mens veldig mange av oss, som fortsatt har en jobb, nå sitter på hjemmekontor er det en viktig faktor som synes glemt – bredbånd. Det hadde ikke vært mulig å gjennomføre titusener av videokonferanser og håndtere store datamengder uten et godt bredbåndsnett. Det er helt vesentlig for at bedrifter skal overleve og offentlig sektor fungere best mulig.

Per Morten Hoff

Takket være milliardinvesteringer kan svært mange jobbe hjemmefra og holde hjulene i gang. I fjor investerte private aktører over fem milliarder i fiber. De siste ti årene er det investert 50 milliarder i samfunnskritisk fiberinfrastruktur.

Hvordan hadde situasjonen nå sett ut om vi ikke hadde god bredbåndsdekning, når mor sitter i en videosamtale med jobben, far fører regnskap i skyen, og barna sender inn oppgavene til skolen, eller streamer en serie?

Bredbåndslinjer er definert som samfunnskritisk infrastruktur. Men hvorfor ønsker regjeringen i en forskrift å se bort ifra dette?

Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) sendte 27. september ut et høringsdokument som kan få dramatiske konsekvenser for vår digitale sikkerhet og sårbarhet. Forskriften det gjelder er «Ledningsforskriften.» Regjeringen legger opp til et nytt regime for påvisning av kabler i bakken i forbindelse med graving. Endringen kan med stor sikkerhet medføre at vi får en sterk øking av skader på samfunnskritisk infrastruktur.

Hvor mye hadde du fått gjort på hjemmekontoret i dag, om du ikke kom deg på nett?

Ingen ønsker flere graveskader, men det vil bli konsekvensen om regjeringens forslag blir stående.

Hvordan kan fire departementer, deriblant Justis- og beredskapsdepartementet og KMD, se helt bort fra tidligere Stortingsmeldinger og utredninger om digital sikkerhet og sårbarhet? På regjeringens hjemmeside kan vi lese: «Digital sikkerhet er et viktig satsingsområde og det arbeides for at IKT-sikkerheten skal styrkes i hele samfunnet …»

«Graveskader hvor samfunnets nervetråder kuttes er en betydelig trussel for rikets sårbarhet», står det i NOU 2015:13 Digital sårbarhet – Sikkert Samfunn.

Tre Stortingsmeldinger, tre proposisjoner og to rapporter er skrevet av regjeringen om dette tema i perioden 2015–2019. Men hva hjelper det når en ny forskrift truer med å undergrave tidligere beslutninger? Vi snakker i aller høyeste grad om nasjonal beredskap.

Forskriften legger opp til å endre en modell som har redusert graveskader hvert år, siden dagens modell for påvisning av ledninger i grunnen ble innført i 2015. Antall graveskader på kritisk infrastruktur er blitt redusert med 40 prosent ved at private selskaper fysisk har påvist hvor ledningene ligger i bakken.

Nå foreslås en modell som innebærer at fysisk påvisning erstattes med utlevering av kart til graveentreprenøren. Risikoen for graveskader vil øke betydelig. Er regjeringen, etter det vi nå opplever villig til å ta den risikoen?

Hva er viktigst at tiltakshaver må betale i gjennomsnitt 1200 kr for nøyaktig påvisning, eller at vi får vesentlig flere graveskader med påfølgende nedetid?

Når en strømkabel eller fiberlinje graves over får det dramatiske konsekvenser for næringslivet, offentlig sektor og den enkelte borger. Regjeringen har mistet overblikket og latt seg fange i detaljer omkring betalingsmodeller fremfor å ivareta nasjonal beredskap.

Kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 21. april 2020.

Per Morten Hoff er tidligere generalsekretær i IKT Norge.

Datasenter: Ja takk!

Å legge til rette for etablering av datasentre i vår region vil skape nye arbeidsplasser, bidra til økt verdiskaping og redusere klimagassutslippene.

Hvorfor Kalberg?

Det er kun noen få steder i Norge de såkalte «hyper scale» datasentrene kan ligge, nemlig i umiddelbar nærhet av kraftig strømforsyning. Statnett har akkurat startet bygging av Fagrafjell transformatorstasjon på Kalberg, og området vil være optimalt for denne type industri. Norge og Kalberg er ypperlig plassert: Vi har overskudd av fornybar vannkraft i tillegg til at vi har kjølig klima og stabilt styresett. Samtidig bygger Lyse og samarbeidspartnere førsteklasses digital fiberinfrastruktur som binder oss sammen med resten av Europa gjennom undersjøiske fiberkabler til både England og Danmark. Kalberg er rett og slett perfekt for datasenteretableringer.

Økonomiske forhold

Det er en rekke eksempler i Norden på datasenteretableringer som gir store ringvirkninger. Facebooks datasenter i Luleå har fra 2011 til 2018 generert investeringer på til sammen 1,2 milliarder euro. Beregningene (Sweco Society ASB 2017 og IHS Markit 2019) viser samtidig at etablering av datasenteret har skapt i snitt 1460 årsverk hvert år i samme periode, hvorav halvparten kommer direkte fra datasenteraktiviteten. Etableringene bidrar til en enorm verdiskaping både gjennom kjøp av varer og tjenester, samt gjennom arbeidsplasser som igjen gir økte skatteinntekter til kommunene.

Arealer

Det normale er at de store datasenteraktørene bygger i trinn på 20 til 70 mål. Facebooks anlegg i Luleå er i dag litt over 100 mål med tre byggetrinn ferdigstilt. Google har i Skien en avtale på ca. 200 mål, men med en framtidig opsjon på opptil 2000 mål til sammen. Når Time kommune nå vurderer hvor mye som skal reguleres til industriformål, vil jeg både håpe og anta at det prioriteres å ta vare på dyrket mark. Det totale arealet som skal reguleres på Kalberg er på over 6000 mål hvorav rundt 1000 mål er fulldyrka jord. 2000 mål er innmarksbeite og 1500 mål er fast utmark. I tillegg kommer rundt 1000 mål skog og 350 mål med myr og vatn. Ca 100 mål er bebygd med veier og hus. Selv med en stor satsing og mange nye datasentre, er det ikke snakk om å benytte så mye som 6000 mål på Kalberg. Trolig er det mer enn tilstrekkelig med en tredjedel og det er selvsagt at det må tas hensyn til landbruksinteresser når området reguleres. Sammen må vi få til gode løsninger som kan gagne både landbruket og det øvrige næringslivet.

Jordbruk

Å få til en etablering av datasenterindustri på Kalberg i Time kommune vil nemlig ikke bare gi sårt tiltrengte arbeidsplasser etter det grønne skiftet. Vår region er nemlig det perfekte utgangspunktet for nye innovative løsninger som kan gi en skikkelig klimagevinst, økt spredeareal og muligheter for økt jordbruksproduksjon. Datasentre genererer nemlig store mengder spillvarme som kan benyttes til flere formål som kan ha stor betydning for Jærens posisjon som tyngdepunkt i matproduksjon i Norge.

Biogass gir klimagevinst

28% av klimagassutslippene i Sør-Rogaland kommer fra jordbruket. Det er overskudd på husdyrgjødsel i regionen sett opp mot spredeareal. Et biogassanlegg på Kalberg som tar imot husdyrgjødsel, vil kunne produsere klimavennlig biogass mens restproduktet CO2 kan brukes til neste generasjons drivhusbasert grønnsaksproduksjon. Dette kan gjøres gjennom f.eks. vertikale drivhus som krever så lite som 1 % av jordbruksarealet sammenlignet med konvensjonell produksjon. Datasentre kan dermed danne grunnlaget som gir oss mulighet til å dyrke grønnsaker året rundt, både til egenproduksjon og kanskje eksport.

Tiltak foran tall

Av Elin SchancheElin Schanche

De fleste av oss er enige om at vi må gjøre noe raskt for at ikke klimaendringene skal ødelegge livsgrunnlaget og kloden vår. Både nasjonalt, regionalt og lokalt settes det nå mål for å redusere klimautslipp, men mål alene er ikke nok. Vi trenger tiltak som virker. Ellers blir mål bare tall.

Norge skal nå redusere klimagassutslippene med 50% innen 2030. Stavanger har mål om 80% reduksjon og i Sandnes er de i ferd med å lage en plan som øker ambisjonene fra 30% i dag. Rogaland fylke skal i gang med en oppdatering av sin klimaplan, og har varslet en økning fra dagens mål på ca 16%. Når målene spriker såpass mellom kommunene i en liten region, er det ikke rart enkelte stiller seg spørsmål om hvor måltallene kommer fra. Er det forskningsbasert eller trekker man et tall opp av hatten? Det er en hårfin linje mellom ambisiøse og urealistiske mål. Her har beslutningstakerne et ansvar.

For å nå målene er vi helt avhengig av at den enkelte er villig til å legge om livsstilen sin, og mest sannsynlig godta økte skatter og reduserte tjenester. Å redusere utslipp er kostbart og begrensede ressurser må prioriteres bort fra andre gode formål. Når det offentlige må bruke mer penger på klimatiltak må politikerne også være ærlige på hvilke velferdstjenester som reduseres, og ikke bidra til stadig økte forventninger hos innbyggerne.

Vi trenger en harmonisering av måltall, og mest sannsynlig en felles klima- og miljøplan for storbyområdet. At staten, fylket og nabokommuner skal ha helt ulike mål reduserer innbyggernes vilje til å bidra. Det er ingen tvil om at det krever store endringer og at det blir kostbart å redusere klimagassutslippene drastisk på kort tid. At innbyggerne i én kommune skal ta en større del av regningen enn naboen, kan bli vanskelig å akseptere.

Ressursene må brukes på de tiltakene som gir best effekt. Vi vet at utfordringene og tiltak knyttet til miljø og klimaendringer er sammensatte. Det trengs derfor kunnskap om hvordan ulike tiltak virker og effekten målt mot kostnadene for de enkelte tiltakene. Vi må også være rasjonelle i møte med kunnskapen og være åpne for å justere målsettingene.

Lyse har lagt fram en rapport fra THEMA Consulting Group. Rapporten ser på klimagassutslipp i kommunene i Sør-Rogaland og gir en oversikt over hva som er kilder til utslipp, en oversikt over tiltak som er aktuelle for å redusere utslippene og hva disse vil koste oss å gjennomføre. Den ubehagelige sannheten er at basert på nasjonale virkemidler og klimatiltak, samt kjente tiltak som planlegges i regionen, blir utslippene i Sør-Rogaland kun redusert med 26% innen 2030.

Mer bruk av biogass vil ha stor effekt på reduserte utslipp, men det er kostbart å etablere verdikjeden som trengs. Å etablere utenlandskabelen North Connect vil monne, men vil føre til noen øre mer pr. kWt. Reduksjon i biltrafikken må reduseres enda mer enn målene i byvekstavtalen legger opp til. Det blir altså den enkelte av oss som må legge om reisevaner og betale mer både for strøm og alternativt brennstoff. Er vi villige til å gjøre dette frivillig? Så langt virker det ikke slik. Protestene om bompenger og økt pris på strøm har vært store. Det tar lang tid å endre folks reisevaner og krever omfattende tiltak for at den enkelte av oss gjør endringer. Det er også en utfordring at klimatiltak slår hardere ut for de som har dårlig råd.

Stavanger har ennå til gode å legge frem en realistisk tiltaksplan for å nå 80% reduksjon. Vi er både spent og bekymret for resultatet. Det er en hårfin linje mellom ambisiøse og urealistiske mål. Ambisiøse mål kan man strekke seg etter, urealistiske mål mister folkelig oppslutning. Beslutningstakerne må være villige å ta tak i utfordringene og tørre å gjøre upopulære tiltak, men tøyer man strikken for langt så risikerer vi at den ryker. Derfor er det avgjørende at kommunene og fylkeskommunen lykkes med å sette noen felles målsettinger og tiltak til regionens beste.

Kronikken stod først på trykk i Rogalands Avis 25. februar 2020.

Elin Schanche er daglig leder av Grønn By og lokalpolitiker i Stavanger Høyre.

Storstilt samarbeid må til for å få ned klimagassutslippene

Lyse har, som en sentral aktør i regionen, fått mange henvendelser fra politikere i eierkommunene, og andre, om hva som kan gjøres for å bidra til reduksjon av klimagassutslippene. Fortsett å lese Storstilt samarbeid må til for å få ned klimagassutslippene

Kabler for verdiskaping og nye arbeidsplasser

Vi i Lyse jobber nå sammen med gode partnere med to forskjellige kabelprosjekter; en strømkabel mellom Norge og Skottland og en fiberkabel mellom Norge og England. Begge vil gi betydelige muligheter for nye arbeidsplasser, verdiskaping og i tillegg betydelige klimagevinster. Fortsett å lese Kabler for verdiskaping og nye arbeidsplasser

Vil du være med – så heng på!

shane-rounce-eyhC3UQHQgc-unsplashDen teknologiske utviklingen går rasende fort. Det er ikke lenger nok å digitalisere eksisterende ordninger og effektivisere dagens drift. For de aller fleste virksomheter er det snakk om en digital transformasjon, der vi bruker teknologien som en drivkraft for reell endring og omstilling. Min påstand er derfor at virksomheter som ikke utvikler seg i takt med teknologimulighetene, driver uforsvarlig.

Bransjer, forretningsmodeller og verdikjeder endres nå i en fart som vi aldri har opplevd før – årsaken kan beskrives med to ord; teknologi og miljø.  Det er flere enn oljebransjen og produsenter av dieselbiler som har eiere og styrer som nå hele tiden må tenke nytt og alternativt. Næringslivet skal gjennom en transformasjon. Og det handler selvsagt ikke bare om effektivisering – de som ikke for lengst har hatt en digitaliseringsstrategi og er på god vei til å gjennomføre, er allerede frakjørt. Kjernen i god forretningsdrift er å løse en oppgave med så lite bruk av ressurser som mulig uten at kunden, ansatte eller samfunnet lider under forbedringen. Teknologiens muligheter er for lengst en del av de fleste styrers agenda, teknologi for forbedring og effektivisering er med andre ord ikke nok. Det handler om digital transformasjon.

Hva skal til for mer, bedre og raskere omstilling og innovasjon?
I tillegg til et minimum av kriseforståelse, er innsikt i hvordan ny teknologi endrer samfunn og virksomheter en nødvendig forutsetning for å være leder eller styremedlem i dag.

Hvor mye vet ansatte, ledere og styremedlemmer egentlig, om hva teknologi kommer til å bety for virksomhetene? Har de den nødvendige innsikten i hvordan teknologi vil endre kunders oppførsel og preferanser?

Regjeringen har etablert et digitaliseringsråd som skal hjelpe statlige virksomheter i å lykkes med digitaliseringsprosjekter. Rådet kom nylig med sin fjerde erfaringsrapport der utfordringen med å transformere, eventuelt endre en virksomhet står i fokus.  Hovedtemaet denne gang handlet ikke så mye om teknologi, som den menneskelige faktoren. For det er vel dokumentert at gode endringsprosjekter er mer avhengig av kultur og organisasjon – enn av teknologien, isolert sett.

Hva om vi bare venter og ser det an?
Det er den menneskelige faktoren som gjør at vi er redde for endring – og det er den menneskelige faktoren som gjør at vi undervurderer folks behov for kommunikasjon, dialog og innsikt – for å være med på forandring.

Det er også den menneskelige faktoren som gjør at vi har en hang til å «vente og se». Det gjør at investorer sitter for lenge med aksjer på vei utfor stupet – og at de samme investorene venter for lenge før de kjøper en lovende start-up. Hjernen søker bekreftelse for forutinntatte syn, og venter med å forkaste investeringer i feil teknologi fordi det er så vondt å akseptere at veien var feil.

På denne bakgrunnen må styrene som et minimum skaffe seg innsikt i hvordan gode beslutninger tas under usikkerhet. Dessuten forutsettes det at vi jobber med historiefortellingen. Hvor skal vi? Hva er det EGENTLIG vi skal gjøre? Hva betyr det for den enkelte?

Det gjelder å følge med i timen
Virksomheter som ikke utvikler seg i takt med teknologi sover i timen. De risikerer å bli akterutseilt, kundene velger andre leverandører eller andre løsninger, de ansatte velger å jobbe andre steder. Styrene må med andre ord i tillegg til sine kontrolloppgaver, sikre at virksomheten endrer seg, i takt med teknologi og kunder.

Aksjeloven kunne med fordel begynt slik:
 ” Styrets hovedoppgave er å sikre at selskapet vokser både i omsetning og resultat. Styret må derfor påse at selskapet fortløpende tilpasser seg endringer i kunders behov og tilgjengelig teknologi.”

Styrer skal ikke bare kontrollere, de skal kreve endring. Forretningsdrift anno 2020 handler om transformasjon i takt med teknologi og kunder. Så derfor:

Skomaker, bli for all del ikke ved din lest!

Ny teknologi gir bedre transportløsninger

zach-inglis-5JK6XG_7By4-unsplashGladmelding: Ny teknologi kan gi oss effektive transportløsninger som både er billigere og mer miljøvennlige enn i dag.                                                                                                                                                                                                                                           Advarsel: Milliarder av kroner kan kastes bort hvis vi ikke forstår hvordan teknologi, økonomi, klima og forbrukertrender påvirker framtidens behov og løsninger.

Dette er konklusjoner fra det regjeringsoppnevnte ekspertutvalget for teknologi i framtidens transportsystem, som la fram sine konklusjoner i juni. Jeg hadde gleden av å være med i utvalget som også var opptatt av at det må pekes på behov framfor løsninger når nye samferdselsprosjekter diskuteres.

Det er naturlig at det brukes store midler på å bygge og vedlikeholde de norske transportårene. Frem til 2029 er det planlagt med statlige rammer i samferdselssektoren på mer enn tusen milliarder norske kroner. Disse, og den teknologiske utviklingen, var bakteppet for analysene utvalget foretok. Og utvalget kommer i rapporten med både en gladmelding og en kraftig advarsel.

Gladmeldingen er at ny teknologi kan gi oss effektive transportløsninger som både er billigere og mer miljøvennlige enn i dag. Og den kraftige advarselen vi kom med, er at vi som samfunn risikerer å kaste bort milliarder på foreldede transportsystemer hvis vi ikke henger med på den teknologiske utviklingen og forstår hvordan teknologi, økonomi, klima og forbrukertrender vil påvirke framtidens behov og løsninger.

Reaksjonene etter at rapporten ble offentliggjort lot ikke vente på seg. En av årsakene til at noe så prosaisk som en rapport fra et regjeringsoppnevnt utvalg nådde forsiden av VG, var forslaget om at man gjorde en teknologisk stresstest – av tre store satsinger i gjeldende Nasjonal transportplan: Intercity, Ferjefri E39 og storbysatsingen.

Selvsagt skaper transport engasjement. Bevegelsesfrihet er viktig for oss – både for privatpersoner og næringsliv. Mobilitet er mer enn en nødvendighet. Det handler om frihet til å reise, og til å selv bestemme hvor og når. Derfor er mobilitet også et verdifullt gode som vi setter høyt.

Men hvorfor stille spørsmål med det som allerede er vedtatt? Det at teknologiske nyvinninger påvirker samfunnsutviklingen er ikke noe nytt – spesielt ikke på samferdselsområdet. Helt siden hjulet ble oppfunnet har teknologiske fremskritt gitt oss stadig større rekkevidde, økt hastighet og en mer effektiv forflytning av mennesker, varer og tjenester.

Likevel er noe annerledes med den perioden vi nå er inne i. Professor David Runciman ved University of Cambridge sier at «den teknologiske utviklingen vi er vitne til i dag vil påvirke oss mye sterkere – og påvirke demokratiet og politikken mye mer – enn noen tidligere teknologisk endring».

Teknologien driver med andre ord samfunnsutviklingen framover i en fart og et omfang med få – om noen – sidestykker i moderne historie.

Utvalget pekte på fire teknologidrevne hovedtrender der de viktigste innovasjonene som nå kommer innen transport-teknologi vil ha sitt utspring:

1. Overgang til en fornybar og bærekraftig energiforsyning.

2. Utvikling mot stadig økende automatisering av transportmidlene.

3. utvikling innen intelligent samhandling mellom transportmidler og infrastruktur

4. et voksende mangfold av tjenester skreddersydd for fleksibel deling av mobilitetstjenester.

Utvalgets hovedbudskap er at de teknologiske fremskrittene gir oss attraktive muligheter til å utvikle bedre, billigere og mer bærekraftige transportløsninger over hele landet.

En viktig anbefaling fra utvalget var altså den nevnte stresstesten av vedtatte prosjekter. En annen sentral anbefaling er at fokus flyttes fra løsninger til behov når nye samferdselsprosjekter diskuteres.

Hva er så forskjellen? La oss se på eksemplet telefonkiosken. Det var ikke kiosken folk trengte isolert sett. Da folk fikk det behovet dekket med mobiltelefon – en ny teknologi – var ikke telefonkiosken lenger etterspurt. Behovet den hadde dekket var kommunikasjon – og det kunne dekkes på en bedre måte med ny teknologi. En ny bro, en tunnel eller flere kjørefelt er alle velkjente løsninger for å dekke konkrete behov – ikke et behov i seg selv. Er vi flinke nok til å undersøke om ny teknologi kan brukes til å dekke behovene på andre, bedre og billigere måter?

Utvalgets rapport inneholder utdyping av disse anbefalingene, og noen til. For eksempel å tenke helhetlig på tvers av etatsgrenser og transportformer, øke fleksibilitet i den langsiktige planleggingen i samferdselssektorene, og kompetanseløft i sektoren knyttet til ny teknologi og nye mobilitetsløsninger.

Ny teknologi kan skape bedre transportsystemer i hele landet. Vi kan kutte klimautslipp. Vi kan redusere behovet for store, arealintensive utbygginger av ny infrastruktur.

Ja, det følger usikkerhet og risiko med den teknologiske utviklingen. Det finnes ingen alternativer der vi kan skjerme oss for endring, men med de rette grepene kan vi på en god måte håndtere usikkerhet og redusere risiko.

Det hviler et tungt ansvar på dem som forvalter store ressurser på fellesskapets vegne, og som samfunn er vi alle tjent med at det gjøres på en best mulig måte. Dersom ny teknologi kan gi oss bedre transport og bevegelsesfrihet til lavere kost, må dette selvsagt utnyttes til samfunnets beste.  Men teknologien i seg selv er verdinøytral og gir oss ikke retning eller styring. Det vil fortsatt være politikkens oppgave.

Artikkelen er skrevet av Toril Nag for «Rosenkilden» – publikasjon utgitt av Næringsforeningen i Stavanger