Lei av å være melkeku for staten

Av Kari Nessa Nordtun, ordfører Stavanger (Ap), Ida Stuberg, ordfører Inderøy (Sp), Dag Olav Tennfjord, fylkesleder Møre og Romsdal Høyre

Hvert eneste år melker staten norske kommuner for millioner. I Stavanger-regionen alene har kommunene i en tiårsperiode gått glipp av 700 millioner kroner som kunne gått til velferdsproduksjon. Kommunale vannkrafteiere er offer for en skattepolitikk som overfører stadig større verdier fra eierkommuner til statskassen.

Ifølge beregninger THEMA Consulting Group har gjort er nettoøkningen i skatteprovenyet til staten fra vannkraftproduksjon på ca 14 milliarder kroner i perioden 2007-2019.

Energiselskapet Lyse sine eiere er derfor ikke alene om å se en stadig større del av verdiskapingen bli sluset inn i statskassen. Kommunale eiere av vannkraftproduksjon i Troms og Finnmark, Nordland, Trøndelag, Innlandet, Møre og Romsdal, Vestland, Viken, Agder og Vestfold og Telemark er del av den samme utviklingen.

Rettferdig fordeling

Kommunale eiere av norsk vannkraftproduksjon sitter på det mange snakker om som arvesølvet. Kommunene har eierskap til store verdier som skulle gått til velferdsproduksjon lokalt, men sitter igjen med en stadig mindre del av kaken. Kun en tredjedel av verdiskapingen fra norsk vannkraftproduksjon blir igjen hos lokale eier- og vertskommuner. Resten tar staten.

Den viktigste årsaken til at staten har kunnet stikke hånden stadig dypere ned i honningkrukken er manglende organisering. Mens andre interessenter er godt organisert har kommunale eiere av vannkraft gått alenegang og vært enkle å spille utover sidelinjen. Dette ønsker nettverket for kommunale vannkrafteiere å gjøre noe med. Vi vil samle lokalpolitikere fra hele landet i kampen for en mer rettferdig fordeling av verdiskapingen – til det beste for lokalsamfunnene våre.

Lei av å være melkeku

Vannkraften er nøkkelen til det norske fornybarsamfunnet. Det var utbyggingen av vannkraften som gjorde Norge til en industrinasjon og la grunnlaget for den norske velferdsstaten for godt over 100 år siden. Og det er vannkraften som fortsatt vil være ryggraden i kraftsystemet og bringe oss over i fornybarsamfunnet. Eierkommunene er derfor en del av løsningen på elektrifiseringen av samfunnet, og bør ikke lengre finne seg i å bare bli behandlet som en melkeku for staten.

Norge har ca 1 500 vannkraftverk med en samlet årsproduksjon på rundt 135 TWh. Mange av vannkraftverkene ble bygget på 1960-tallet og nærmer seg teknisk levealder. Derfor er det stort behov for rehabiliteringer for å opprettholde dagens produksjon, samtidig som det for mange av anleggene vil være mulig å øke produksjonen gjennom en oppgradering.

Ikke godt nok

Skattesystemet har i en årrekke vært en barriere for viktige investeringer i regulerbar vannkraft.

I mange tilfeller har kun strengt nødvendige investeringer blitt gjennomført og potensialet i vannkraften har ikke blitt hentet ut. Insentivene for å investere i regulerbar vannkraft er blitt bedre etter at Stortinget ved behandling av statsbudsjettet for 2021 vedtok at grunnrenteskatten fra og med i år skal utformes som en kontantstrømskatt. Dette vil gjøre det mer attraktivt å investere i opprusting og utvidelser av gamle kraftverk.

Men dessverre ble det ikke vedtatt endringer i grunnrenteskattemodellen for investeringer som er gjennomført før 2021. Dermed kommer heller ikke stortingsflertallets vedtak kommunale eier- og vertskommuner til gode. Grunnrenteskatten vil fortsatt i sin helhet tilfalle staten på bekostning av velferdsproduksjon i kommunene.

Grunnrenteskatten er uttrykk for den meravkastningen som teoretisk sett oppstår ved utnyttelsen av en knapp naturressurs som utbyggbare vannfall i Norge utgjør. Da grunnrenteskatten ble innført i 1997 var skattesatsen 27 %. I 2019 var skattesatsen økt til 37 %.

Lokal velferdsproduksjon

Det er skiftende regjeringer som de siste tiårene har funnet det betimelig å innrette grunnrenteskatten på en måte som i stadig større grad overfører verdier fra kommunene til staten. For vertskommuner har det gjort at grunnlaget for å beregne formuesverdi og eiendomsskatt av vannkraftproduksjonen er blitt redusert, noe som igjen fører til lavere skatteinntekter. Mens eierkommunene har måttet finne seg i at innretningen på grunnrenteskatten har ført til lavere utbytter.

Beregninger THEMA Consulting Group har gjort for Lyse viser at grunnrenteskatten økte med 800 millioner kroner i perioden 2007 til 2017. Selskapsskatten er riktignok redusert i samme periode, men skattebelastningen har totalt sett økt med 700 millioner kroner. Dette er penger eierne har gått glipp av, og som kunne blitt brukt til mer velferdsproduksjon i kommunene – som skole, barnehager og eldreomsorg.

Tilsvarende tap har andre kommuner med eierskap i vannkraftselskap blitt påført. Nettverk for kommunale vannkrafteiere vil ha endringer i innretningen av grunnrenteskatten slik at en større del av verdiskapingen blir igjen hos eier- og vertskommuner.

Artikkelen stod første gang publisert i Stavanger Aftenblad 5. mai 2021

Finn, du bløffer

Illustrasjonsbilde: Denny Müller, Unsplash.com

Finn Myrstad gir seg aldri i sitt felttog for åpne nett, men bør holde seg til fakta, skriver Arne Joramo.

Gjennom tiår har Forbrukerrådet ved Finn Myrstad vært den som har ropt høyest om åpne nett i Norge. Etter at regjeringen i sin melding om digital grunnmur ikke foreslår lokale fibernett regulert til åpen modell, kommer igjen ropet fra Myrstad – denne gang uten hensyn til fakta. Helt feilaktig slår han fast om bredbåndsprisene.

 «Det slås dessuten fast at norske bredbåndskunder betaler betraktelig mer for tjenesten enn forbrukere i landene rundt oss gjør.»

Nei, det gjør de ikke!

Regjeringen har lett med lupe etter uhyggelige prisforskjeller etter å ha innhentet en rapport fra selskapet Tefficient.

«Totalt sett, dersom etableringspriser og abonnementspriser sees i sammenheng over en toårs-periode, konkluderer rapporten med at de norske prisene i mange tilfeller er på nivå med, eller lavere, enn de tilsvarende prisene i Sverige og Finland, mens de danske prisene ligger på et lavere nivå enn i Norge.»

Regjeringen har lett og heller ikke funnet høyere priser i områder der lokale fiberoperatører har monopol:

«De store tilbyderne opererer stort sett med de samme prisene uavhengig av hvor i landet kunden befinner seg. Dette kan bety at en mindre lokal aktør i liten grad kan tilby priser som er langt høyere enn de store tilbydernes priser, uten dermed å miste et betydelig antall kunder. Rapporten konstaterer også at den pågående 5G-utbyggingen har potensial til å gjøre fast trådløst bredbånd til en relevant alternativ bredbåndstilknytning for mange husholdninger, noe som vil øke valgmulighetene for mange

Oppsummert Myrstad: Bredbåndspriser på nivå med Sverige og Finland eller lavere. Lokale fiberoperatører har de samme prisene som vi har sentralt.

Jeg har det bare litt bedre prismessig med to fibre inn i bygningen her på Ulvøya i Oslo enn for eksempel i Nordreisa og Skjervøy der 3Net har tilnærmet monopol med full dekning. Det til tross for kostnadene med å tilby fiber i Nord-Troms er vesentlig høyere enn i Oslo. Grunnen til at jeg har litt lavere priser er fordi jeg bor i byen og er med i en boligsammenslutning som har forhandlet fram en betydelig rabatt.

Kvantumsrabatten er det som skaper prisforskjeller på bredbånd i Norge. Det er stort sett en effekt av tett bebyggelse av store boligsameier i byene noe som er vanskelig i spredt bebyggelse ute på landet og for så vidt i enkelte eneboligområder i byene også. Meg bekjent har ingen foretatt en empirisk undersøkelse av hva vi i boligsameier egentlig betaler. Det bør myndighetene gjøre. Utvilsomt vil det – korrigert for at langt flere i Sverige bor i boligsameier – høyst sannsynlig vise at norske priser kommer enda bedre ut i sammenligning.

Kjepphest som forsvinner

Et hovedpunkt i kritikken mot den norske modellen har vært og er hos Myrstad fortsatt at lokale fiberoperatører betyr bare en tilbyder. Nei, Myrstad og her også regjeringen: For første gang er vi i ferd med å få reell konkurranse også på høye hastigheter via fast mobilt hjemmenett (FWA). Med 5G FWA med hastigheter på iallfall 100-300 Mbps fra både Telenor, Telia og tjenestetilbydere. Der kobbernettet i realiteten ikke ga konkurranse fordi det var for dårlig med altfor lav hastighet, er FWA en reell konkurrent til fibernett. Langt flere får to og tre tilbydere på høyhastighet. Nå vet vi at de ikke akkurat vil satse der fiberen er tettest, men likevel tre nett eller flere tilgjengelig er en pisk bak skapet for de som ønsker å øke fiberprisene kraftig.

Men her bør Myrstad virkelig se på prisene. Etableringskosten på selve aksessen er for FWA 6-10.000 kroner – mye lavere enn for fiber. Månedsprisen er likevel om lag 30 prosent høyere.

Til slutt: Kan det kanskje være slik at den norske modellen har gitt bedre resultater til om lag samme priser som i Sverige selv om staten der har pøst ut sannsynligvis ti ganger så mange milliarder i statlig tilskudd.

En annen sak: Forbrukerrådet viser også til den lave kundetilfredsheten på bredbånd generelt. Altibox-partnerskapet har en tredjedel av norske bredbåndskunder. Partnerne er alle lokale fiberoperatører. I 11 år på rad har EPSIs målinger vist at de har suverent best kundetilfredshet.

Regelverket sier at de som får støtte for utbygging i distriktene skal ha åpning for flere tilbydere i nettet. Det har ikke blitt noen suksess, men forekommer blant annet i OBOS Open Net og hos Homenet, men bare på TV-tilbudet.

Telenors fibernett har i en årrekke vært åpent for andre fiberoperatører. Resultat etter å ha lykkes å få prisnedsettelse flere ganger: Under 20.000 VULA-kunder hos NextGenTel uten billigere tilbud enn andre operatører.

Arne Joramo.

Regjeringen har døra åpen for ny regulerings-vurdering alt i 2022. Men de får stadig færre holdbare argumenter for å regulere den suksessen norsk bredbåndsmarked i fastnettet er.

Arne Joramo er ansvarlig redaktør i fagtidsskriftet Telecom Revy.

Kommentaren ble først publisert på telecomrevy.no og er gjengitt med tillatelse.

Kompetanse er bedriftenes alvorligste sikkerhetsbrist

Hvor lenge vil din bedrift klare seg uten tilgang til datasystemene som daglig er i bruk i virksomheten?

Etter hvert som alt digitaliseres – digitaliseres også de kriminelle miljøene. De vokser, opererer på tvers av landegrenser og består av svært kompetente personer. Hackere kommer seg inn i din bedrifts IT-systemer ved å bruke tekniske sårbarheter, identitetstyverier og andre metoder – og er eksperter på å utnytte folks uoppmerksomhet. Det er ofte summen av menneskelig svikt og svakhet i systemer som gir suksess for inntrengerne.

Kraftig økende trend

Det skrives mye om at koronapandemien har forsterket digitaliseringen og endret arbeidsformene våre. Vel, den har også forsterket den digitale kriminaliteten og endret disse skurkenes arbeidsform. Cyberangrep tiltar både i frekvens og omfang, noe både Toten kommune og Akva Group har fått erfare i 2021. Det er nok ennå ukjent hva kostnadene på disse hendelsene blir, men cyberangrepet som rammet Hydro i 2019 kostet ifølge selskapet tett opp mot en halv milliard kroner.

Og statistikken bekrefter at trenden er økende. Internett-tilbyderen fra vår egen region, Lyse-selskapet Altibox, håndterer normalt opp mot 1000 tjenestenektangrep (mer kjent under betegnelsen DDoS-angrep) og 150 misbrukte kontoer hver måned.

Ved starten av koronapandemien i 2020 registrerte vi nær en dobling av forskjellige typer angrep mot sluttkunder.

Så hva kan bedriftene gjøre?

Kultur og kompetanse

Sikkerhet handler først og fremst om kultur og bevissthet. Tilstrekkelig sikkerhet, kontinuerlig oppfølging, beredskaps og backup-planer og sikkerhetskultur i både ledelse, beslutningsprosesser og drift er et premiss for å lykkes med IT og digitalisering.
Men for å gjennomføre sikkerhetstiltak kreves kompetanse. Som styreleder i bransjeorganisasjonen IKT Norge ser jeg at svært mange av våre medlemmer opplever at dette ikke er helt rett fram. De tydelige tilbakemeldinger fra bransjen er at det er et gjennomgående problem med for lav kunnskap – i tillegg til utfordringer med for lav vilje til å investere og til å gi sikkerhet tilstrekkelig oppmerksomhet på rett tid i prosjekter.

Nær halvparten av næringslivsledere oppgir at mangel på kompetanse er det viktigste hinderet for digitalisering. Tallene er hentet fra en ny rapport utført av KPMG, på vegne av Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Norge er avhengig av en omfattende digitalisering for løse de store utfordringene rundt klima, eldrebølge eller overgangen til et bærekraftig samfunn.

Mangelen på spisskompetanse om IT-sikkerhet og IT-arkitektur er stor. Dette er kunnskap som man dels opparbeider seg gjennom utdanning og dels fra arbeidserfaring.

Mangel på kompetanse fører til at vi ikke klarer beskytte våre kritiske systemer og data mot cyberangrep fra kriminelle
og fremmede makter som ønsker å skade virksomheten. Dette truer både liv og
helse, økonomi og omdømme, og det kan undergrave kunders tillit til virksomheten – og ansattes engasjement for den nødvendige digitaliseringen.

Samarbeid sentralt

I mange år har utfordringen vært å få nødvendig fokus på sikkerhet. Omfanget av hendelser gjør at fokuset nå er der – men det må omsettes i konkrete og hensiktsmessige tiltak i balanse med blant annet personvern og brukerforståelse. Det koster – og det krever kunnskap. Da er det viktig å stå sammen.

Det er naturligvis ingen raske løsninger som sikrer bedrifter tilgang på kompetanse eller garanterer beskyttelse mot cyber-kriminalitet. Men samarbeid er nøkkelen. IT-bransjen jobber aktivt gjennom bransjeorganisasjoner som IKT Norge for økt fokus på sikkerhet i mange ledd, enten det er kunnskap hos brukeren, i innkjøpsprosessen, den brukernære teknologien eller infrastruktur. Det er stor innsikt og kompetanse i IKT-næringen både på digital sikkerhet generelt og nisjekunnskap innen kunstig Intelligens.

Det er på ingen måte bare gjennom samarbeid med IT-bedrifter at virksom- heter kan styrke sin sikkerhetskultur. I energihovedstaden har vi sterke miljøer å se til. Ja – jeg tenker selvsagt på oljå, hvor Norge siden 70-tallet har utviklet seg fra en cowboy-kultur til nå å bli sett på internasjonalt som en av de beste i klassen.

Men det er ikke bare fra oljebransjen vi kan hente kompetanse og inspirasjon til en bedre sikkerhetskultur. Også andre deler av energisektoren utmerker seg. Altibox har en arv fra energisiden i morselskapet Lyse, hvor sikkerhet, tilgjengelighet og samfunnsansvar har stått sentralt i over 100 år. Kombinert med en kultur for samarbeid og erfaringsdeling har dette gjort oss i stand til å levere stabile og trygge bredbåndstjenester i snart 20 år.

Når digitale tjenester er blitt en naturlig del av hverdagen, må og skal alle virksomheter ha et bevisst forhold til bedriftens avhengighet av IT-systemer.

Å iverksette nødvendige risikodempende tiltak er ikke bare en utgift. Det er også en investering som kan være nødvendig for å sikre bedriftens overlevelse – og i ytterste konsekvens ha innvirkning på liv og helse.

IKT-bransjen leverte som best når den trengtes som mest

IKT-bransjens innsats gjennom mange år er årsaken til at Norge er blant landene i verden som har klart seg best gjennom pandemien.

IKT-bransjen har hatt ansvaret for å bygge og drifte fibernett, mobilnett og datasentre. De har utviklet samhandlingsplattformer, virksomhetssystemer og opplæringsprogrammer for skoler. De har hatt ansvaret for finansiering, gjennomføring, opplæring og gevinstrealisering i prosjektene i både private og offentlige virksomheter.

Resultatet av dette er at vi før pandemien startet, hadde et av verdens beste fastnett og mobilnett, og vi var nr. én i Europa på bruk av skytjenester (sammen med Finland). Vi hadde en av verdens beste offentlige sektorer, mest digitaliserte næringsliv, og en meget godt utdannet og digitalt moden befolkning.

Dette er årsaken til at Norge kunne flytte 800 000 elever til digital hjemmeundervisning, flytte bedrifters kundeservice hjem til tusen hjemmekontor over natten, og automatisere utbetaling til 75 000 bedrifter som fikk korona-støtte, så vi unngikk konkurser, arbeidsledighet og høye sosiale og menneskelige kostnader.

SSB sine prognoser for neste år viser en vekst på 3,6 prosent. Dette er blant de høyeste i Europa. Betydningen av dette vil vi først se etter mange år. Men IKT-bransjens betydning for at Norge var blant landene i verden som klarte seg best gjennom den store pandemien i 2020 vil bli stående som en av vår bransjes milepæler.

Og 2020 vil også markere starten på en ny digital tidsalder. Selv om vi har kommet langt med digitalisering i Norge, er vi selvfølgelig ikke i mål.

Pandemien har vist oss styrken med digitale løsninger, men også svakheter i det norske samfunnet. Det er fremdeles 600 000 i Norge som ikke har internett, og det er fremdeles mange barn som sitter hjemme uten digital undervisning, eller har oppgaver fra gamle skolebøker som scannes inn på iPad-er. Norge som land har heller aldri tidligere vært mer sårbart og utsatt for digitale trusler.

Ved inngangen til 2021 står Norge overfor helt nye samfunnsutfordringer med en kompleksitet, omfang og krav til omstilling vi aldri tidligere har stått overfor. Det eneste sikre – er at eneste mulighet for å lykkes – er gjennom omfattende utvikling og implementering av IKT-bransjens produkter og tjenester.

Norge har kanskje aldri tidligere hatt mer å takke vår bransje for enn på vei ut av 2020. Norge har kanskje aldri tidligere vært mer avhengig av våre tjenester for å lykkes fremover enn vi er på vei inn i 2021.

Vi ønsker med dette alle en riktig god jul – og ser frem til et godt og spennende samarbeid i 2021.

Sammen skal vi gjøre en forskjell. Sammen skal vi forme fremtiden.

Øyvind Husby

Administrerende direktør, IKT-Norge

(Denne kommentaren ble publisert hos Inside Telecom, 18.desember 2020 og er gjengitt med forfatterens tillatelse)

Datalagringsindustrien gir lokale arbeidsplasser og verdiskapning

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhra har i en kommentar i Dagsavisen gjort et kjapt søk i Nasjonalbibliotekets avisarkiv og har på denne måten plutselig blitt ekspert på datalagring. Ved anekdotisk bevisføring henviser Sira Myhre til Nasjonalbibliotekets eget lille datalagringssenter og kaller det noe av det minst arbeidsintensive de gjør. Argumentasjonen er på nivå med dem som har sett et bilde av en glissen parkeringsplass utenfor et datasenter og derfor hevder at datalagring ikke medfører arbeidsplasser. Regjeringen har imidlertid gått mer grundig og empirisk til verks, og forrige måned kom ringvirkningsanalysen av gjennomførte og potensielle datasenteretableringer i Norge. Den viser at bransjen i dag bidrar med 2376 arbeidsplasser i norsk næringsliv og at datalagring er en industri med kraftig vekst.

Dersom denne vekstraten fortsetter, og man i tillegg greier å legge til rette for den største typen datasentre, vil datasenterindustrien i Norge totalt kunne understøtte 11.100 ansatte i 2025 og 24.900 ansatte i 2030. BNP-bidraget vil være på 14 milliarder i 2025, 30,9 milliarder i 2030.

Sira Myhre tar altså helt feil når han hevder at datalagringsindustrien verken skaper arbeidsplasser eller betaler skatt. Rørleggerne, elektrikerne, sikkerhetsvaktene, serviceteknikerne, bygningsarbeiderne, montørene og alle de andre som får sitt arbeid i forbindelse med datalagringsindustrien, betaler skatt lokalt der de bor, det samme gjør de lokale selskapene de som regel er ansatt i. (Cirka 90% av arbeidsplassene er i leverandørindustrien og er altså ikke direkte ansatte i datasenterselskapene).

På samme måte tar Sira Myhre helt feil når han skriver at lokale krefter på Kalberg i Rogaland vil «gi bort over seks tusen dekar av den beste landbruksjorda vi har i landet». Området det er snakk om å regulere til kraftkrevende industri på Kalberg er på 1788 dekar hvorav over halvparten er skog og åpen fastmark. Det meste av området ligger i dag brakk. Og i reguleringsarbeidet som nå gjøres, settes rammene som gjør at det blant annet ikke skal åpnes for utvinning av kryptovaluta slik Sira Myhre er bekymret for.

Snarere skal datalagringen benyttes til digitalisering og samfunnsnyttige tjenester som vi alle er avhengige av. Autonome kjøretøy og digitale helsetjenester er bare to eksempler på svært samfunnsnyttige tjenester som vil kreve stor databehandlingskapasitet og nærhet til lagringsstedet for å fungere optimalt. Og selv om Sira Myhre synes å tro at det ikke er behov for «hundrevis av serverparker», så er det et faktum at verden trenger å øke datasenterkapasiteten i tråd med den økende digitaliseringen av samfunnet.

Digitale teknologier er ifølge Europakommisjonen også avgjørende for å oppnå klimanøytralitet og kan ifølge Exponential Roadmap bidra til å kutte globale utslipp med 15 prosent innen 2030. For å oppnå en slik utslippsreduksjon er det viktig at datasentrene blir så bærekraftige som mulig. Og det har vi alle muligheter for å få til i Norge, med vår tilgang til ren, fornybar kraft. Her finnes også store innovasjonsmuligheter innen utvikling av tilhørende industrier som kan bruke spillvarme fra datasentre for eksempel til veksthus, fiske/skalldyropprett eller biogassproduksjon. Aslak Sira Myhra er nok også fullstendig klar over at mange store internasjonale oljeselskaper og -serviceselskaper over flere tiår har bidratt til arbeidsplasser og investeringer i Norge gjennom utvinning av våre naturressurser. Vi vet imidlertid at antall arbeidsplasser innen petroleumsindustrien vil gå ned. Vi trenger derfor sårt å skape gode vilkår for industri basert på fornybare energikilder som kan gi arbeidsplasser og bidra til norsk økonomi.

Takk til fiberpionèrene

– Vi har så mye å takke dem for! En dag bør de støpes i bronse og settes på Slottsplassen, skriver Arne Joramo.

BILDE FRA PIONERTIDEN: Fiberlegging i Edlandsvannet i juni 2002. (Foto: Per-Øyvind Ødegård)

Forleden fanget jeg opp følgende fra en av NRKs nyhetsreportere i Tyskland: «Tyskerne blir hardt rammet ved nedstengning fordi de ikke har mulighet til hjemmeskole». Det betyr i utstrakt grad også hjemmekontor. Akkurat nå er vi i Norge pålagt hjemmekontor så langt som overhodet mulig. Det betyr at vi langt på vei kan skjerme oss for smitte på kollektivtransport og jobb. I mars stengte vi også skoler og universiteter og de studerende kunne likevel i stor grad studere videre takket være fjernundervisning. Akkurat nå er korona-smitten så nærgående at hjemmeskole igjen kan bli påkrevd.

Den sist tilgjengelige oversikten av fiberutbredelsen viser at tidlig i 2020 hadde bare 2,8 prosent av britiske husholdninger fiberaksess, 3,3 prosent av de tyske husholdningene og 4,1 prosent av de italienske. Til sammenligning: I Norge har nå 89 prosent av husholdningene tilgang til høyhastighetsnett (100/10 Mbps) og 73 prosent tilgang til fiber.

Med andre ord – her i landet er vi velsignet med fiber og HFC-kabel. Og akkurat det er det som gjør hjemmekontor og hjemmeskole mulig. Det bringer tankene tilbake til 2000-2002 da fibereventyret startet.

Det var ingen selvfølge

Jeg ble selv fiberfrelst tidlig. Årsaken til det var at jeg innså at medieutviklingen ville sprenge grensene for hva kobbernettet kunne formidle. Den holdningen førte til mange sleivspark. Innad i redaksjonen kranglet vi om kobberens framtid så kaffekoppene ramlet av bordet og temperaturen steg til riktig sydlanske høyder.

Fra Telenor kom det bombesikre meldinger om at kobbernettet og xDSL ville utvikle seg via G.Fast og VDSL2 vectoring m.m. slik at ingen ville ha behov for annet. Regjeringen bestilte seg en rapport i 2012 som konkluderte med at ingen ville trenge mer enn 4 Mbps. Dessuten ville mobilnettet snart nå uante gigabit-høyder. Pionèrene i Stavanger fikk på pukkelen av spesielt en «bedreviter» bosatt i Lommedalen. De fikk høre at de ødslet med pengene fra folks strømregninger.

Det var da Toril Nag, Anders Brandt, Tore Kristoffersen, Eimund Nygaard, Jone Riis og Eirik Gundegjerde bordet seg i Stavanger med det betimelige spørsmålet: Hva skal vi bruke de over 600 millionene vi har på bok etter det heldige salget av bedriftsfiberen. Det ble bestemt at de skulle bygge fiber til private hjem – 18 000 var målsettingen. Målet ble fort høynet …

På samme tid rørte det seg på fiberfronten på Austevoll nord for Bergen og i hodet til Ingvar Laukvik. De samme tankene om fiber hadde Knut Aadne i Sandefjord og Jan Håland i Haugesund. I Tromsø bestemte man seg for å bygge en stamfiber til alle offentlige etater i Troms. Mr. Fiber Harald Olsen ble en sterk døråpner. Nevnes blant de første skal også Guttorm Haugan i NTE, bygdefiberens far og avdøde Hans Larsen i Bodø. Beklager hvis min skrale hukommelse har slettet noen som vitterlig tok tak alt i 2002 eller tidligere.

Slike folk burde bevares for evig og støpes i bronse plassert ved slottet. Det var de som brøytet vei og i høy grad bidro til å bygge samfunnets nervetråder. Og de trådenes betydning forstår vi kanskje først nå i krisetid. De ikke bare tenkte det og ønsket det. De evnet også å levere.

Resten, fram til dagens fiberutbredelse på 1.312 000 husstander, handler om smart økonomisk styring, formidabel guts og godt håndtverk.

Sterke fiberbremser

Telenor var i all sin framferd til for 3-4 år siden den største fiberbremsen i Norge. De hadde saktens sine enorme investeringer i kobbernettet å ta hensyn til. Det heiet de fram til de stanget i veggen for få år siden. Offisielt skjønte de først rundt 2017 at levende bilder ville bli en stadig økende del av medievirkeligheten og at VDSL aldri kunne bli en fullverdig TV-formidler. I Tele Forum diskuterte de så sent som i 2017 heftig om leietakernes adgang til kobbernettet. De Telenor-sjefer som lenge før selskapet satset, så fiberens nødvendighet og ikke ble hørt, får ha meg unnskyldt.

Heldigvis for oss alle, nå i koronaverdedagen, hadde vi i Norge gründere og investeringsvillig energikapital. Det hadde de ikke i Tyskland som ignorerte fiberutbygging inntil for et par år siden. Eller i Storbritannia. Der fikk Deutsche Telekom og BT ri sine kobbersalete kjepphester til fanden sto utenfor døra. Og der står han trolig fortsatt med et ekkelt glis!

Bare noen små milliarder

I del II av vår analyse «Bredbånd i koronatid» skisserer vi hva fasiten vil bli i Norge. Der konkluderer vi med at 93 prosent av husstandene vil ha tilgang til 100 Mbps nedstrøms i hjemmet i 2023 og bare noen få flere i 2025 da vi nok antar at bare et fåtall av 250-300 000 husstander med FWA har fått tilbud om 100 Mbps. Noen vil i lang tid bli sittende i FWA-klemma med bare forhistoriske 10 Mbps. Skal de få mer må det illustrerende mer fiber til – ut til fjerntliggende basestasjoner.

Jeg blir stadig bombadert med tullprat om at mobilnettet kan levere gigabit fast til alle som vil ha. Eller at Musks satellitter kan erstatte fiberen i bakken.  Jeg elsker min mobil og jeg applauderer 5G, men dersom all fastnett-trafikk skulle inn i mobilnettene ville de knele øyeblikkelig uansett G-faktor. Og hva Musks drøm om landing på mars fører til vet de færreste. Pilottestene tyder på både høyere pris enn fiber og stor forsinkelse og muligens tvilsom stabilitet.

Derfor er jeg fiberpionèrene dypt takknemlig.
De våget når andre red alderspregete hester.

Derfor er jeg fiberpionèrene dypt takknemlig. De våget når andre red alderspregete hester. De har gitt oss flere unike muligheter når vi nå skal bekjempe Covid-19. Hvor store fordelene er må vi kanskje dra til Tyskland – som NRKs reporter – for helt å forstå rekkevidden av. Den andre fordelen er at vi i stor grad har greid å fibre vel halve landsbygda. Også vår spredte bosetting høster vi fordelene av nå. Det er utvilsomt en av hovedårsakene til at Norge sammen med Finland er det landet i Europa som har bekjempet korona-smitten best. Vi bor mest spredt. Det er 472 806 bebodde husstander på landsbygda der det bor 1 276 000 mennesker. 207 000 av dem har ikke høyhastighetstilbud – eller hjemmeskole, eller gode betingelser for videokonferanser og hjemmekontor.

I stor takknemlighet til fiberpionèrene bør vi tillate oss å gråte litt over de som ikke er inkludert i de enorme fordelene vi i byene tar som en selvfølgelighet og som gir oss så sterke våpen når den verste krisa i vår levetid rammer oss. Trøsten deres får være at langt flere briter, tyskere og italienere må dele deres avsondrete digitale tilværelse. Den andre trøsten er at her finnes det effektiv medisin som nå er testet og godkjent gjennom 20 år.

Det koster en del å nå de lengst fra allfarvei. Men det koster sannsynligvis mye mer på både den ene og andre måten at stadig flere må klumpe seg sammen på Karihaugen og Holmlia for å nevne et par heftige smittebobler.

Arne Joramo.

Men takk til de som forsto tegninga for mer enn 20 år siden – og også de som kom haltende etter!

Det er på tida nå at også våre ledende politikere forstår. Korona-krisen er jo rene vekkelsesmøte for de sovende. Statsbudsjettet vitner likevel om fortsatt dyp søvn. For hva er egentlig 20 milliarder kroner for å inkludere absolutt alle med det beste.  Det er lommerusk folkens i det store langsiktige bildet. Bare spør de i Equinor som har brent 200 milliarder kroner på hasardiøs adferd i USA.

Arne Joramo er ansvarlig redaktør i fagtidsskriftet Telecom Revy. Kommentaren ble først publisert her og er gjengitt med tillatelse.

Vil vi egentlig gjøre noe for klimaet?

Vi kommer aldri til å lykkes med det grønne skiftet dersom vi unnlater å gripe de grønne mulighetene.

Ambisiøse klimamålsettinger er satt både for Norge og for vår egen region – men vi er langt fra i mål med å nå disse. Tvert imot er vi svært langt unna.  I klimarapporten for Sør-Rogaland, som Thema Consulting utarbeidet på oppdrag fra Lyse, kom det fram at dersom de klimatiltakene som er vedtatt i dag iverksettes og forsterkes på flere områder, vil klimautslippene i Sør-Rogaland kunne reduseres med 26 prosent fram til 2030. Det nasjonale målet for utslippsreduksjoner innen 2030 er derimot på 40 prosent. Stavanger har vært enda mer ambisiøse, der er målet 80 prosent.

Altså må vi iverksette flere helt nye tiltak dersom vi mener noe med målsettinge som er satt. Og det haster. Men er folk flest egentlig klare for å tenke nytt og finne innovative løsninger på klimautfordringene? Lyse engasjerte denne sommeren fem masterstudenter til å se på hvilke muligheter som finnes for å redusere klimagassutslipp og skape ny grønn næring dersom en legger til rette for datasenterindustri på Kalberg i Time kommune. Dette gjorde vi fordi Kalberg er den best egnede lokasjonen for slik etablering i vår region. Det er her vi raskest får tilgang på store mengder fornybar kraft ettersom Statnett allerede er i gang med å bygge en ny transformatorstasjon på Fagrafjell. Her vil det komme inn uavhengige forsyningslinjer fra henholdsvis Lysebotn, Tonstad og Åna-Sira. I tillegg er Kalberg et svært spennende område for ytterligere innovasjon og klimatiltak på grunn av nærheten til jordbruksindustrien og de mulighetene gjenbruk av spillvarme kan gi.

Studentene kom frem til at en datasenteretablering på Kalberg vil kunne gi klimabesparelser på opptil 2.100.000 tonn Co2-ekvivalenter. Dette er like mye som de årlige utslippene til hele Norges bilpark, og mer enn de totale årlige utslippene i Sør-Rogaland. Utslippsreduksjonene kommer først og fremst av at norske datasentre vil bruke norsk, grønn strøm, i motsetning til datasentre på kontinentet. Men en vil også kunne få en betydelig klimagevinst ved å opprette en industriell symbiose der ulike næringer opprettes og benytter hverandres restprodukter.

Etablering av et biogassanlegg vil være sentralt, og studentene har gått videre og sett at dersom en kombinerer biogassanlegg med eksempelvis fiskeoppdrett, så vil en kunne doble produksjonen hvis fiskeavfall kombineres med husdyrgjødsel som råstoff til biogassproduksjonen. Et biogassproduksjonsanlegg vil samtidig gi en god løsning til de mange jærbøndene som mangler spredeareal til husdyrgjødselen. Studentene har også sett på insektsoppdrett, som er en mye mer bærekraftig måte å produsere fiskefor på. Protein fra insektene erstatter protein fra soya som i dag transporteres fra Sør-Amerika. Dette vil føre til en mer bærekraftig oppdrettsnæring med reduserte klimagassutslipp som følge av at du slipper langtransport av importert soya. Den gode tilgangen på spillvarme fra en eventuell datasenterindustri vil også kunne benyttes i veksthusnæringen. Dette vil kunne gi en mangedobling av tidligere norsk matproduksjon i området ettersom spillvarmen vil gjøre det mulig å produsere i veksthus gjennom hele året.

Kort oppsummert finnes det her en rekke spennende muligheter som bør utredes nærmere. Derfor er det svært gledelig at lokale representanter fra næringslivet nå har lagt 10 millioner kroner inn i et næringsfond som skal se nærmere på innovative løsninger som kan bidra til nye næringer og reduksjon i klimagassutslippene dersom det etableres datasentre på Kalberg.

Forhåpentligvis kan også politiske representanter engasjerte i miljøspørsmål komme på banen med en mer offensiv tilnærming til en grønn næringsutvikling som faktisk bidrar til å løse klimautfordringene. Eksempelvis er John Peter Hernes’ gode forslag om å se på Kalberg-mulighetene på tvers av kommunegrensene et fornuftig innspill i debatten.

Datasenter kan ikke bygges hvor som helst

Debatten om en mulig tilrettelegging for datasenterindustri på Kvernaland i Time kommune pågår for fullt. Ett av de vanligste argumentene vi hører fra dem som er motstandere av en slik etablering, er at det bare er å bygge datasentre andre steder. En slik argumentasjon vitner om at en ikke har fått med seg helt avgjørende kriterier som ligger til grunn når datasenteraktører avgjør hvor de kan lokalisere seg.

Få steder i landet kan måle seg med Kalberg på Kvernaland når det gjelder attraktivitet for datasenteraktørene. Årsaken er at det nettopp er her på Fagrafjell at Statnett har valgt å plassere transformatorstasjonen som vil gi tre uavhengige forsyningslinjer med strøm. Og det er ikke hvilken som helst kraft, men regulerbar vannkraft med høy leveringssikkerhet. Det er dette unike fortrinnet som er avgjørende for datasenteraktørene. I tillegg oppfyller Kalberg behovet om nærhet til flyplass, kompetansemiljø og universitet.  

Å forflytte store mengder kraft langt av sted fra Statnetts nye transformatorstasjon på Fagrafjell for å bygge datasenter på andre typer areal, vil ha en enormt høy investeringskostnad og i tillegg føre til unødvendig ekstra beslag av areal som vil gå med til slike linjer. Kraftlinjer krever også konsesjonsbehandling, og dette tar erfaringsmessig flere år.

Koronaviruspandemien har ført til en ytterligere økning i global databruk og et allerede stort behov for flere datasentre har blitt enda større. Det betyr at vi nå er inne i et knapt tidsvindu der investeringsbeslutninger skal tas.

Tilgang på overskuddsvarme fra datasentre gir også spennende muligheter for landbruket til å både øke matproduksjonen, redusere klimagassutslipp og skape nye innovative næringer. Når vi vet at jordbruket i dag står for 28 prosent av de samlede klimagassutslippene i Sør-Rogaland, er det spennende å se hvordan vi kan kombinere mulighetene og bidra til å løse en av vår tids største utfordringer. Lokale innovatører og næringslivsledere er framsynte nok til å innse at regionen har behov for nye grønne arbeidsplasser og legger derfor 10 millioner kroner inn i et næringsfond for å se på mulighetene som vil oppstå dersom en får til en datasenteretablering.

Under en sjettedel av de 1881 dekarene som er under utredning på Kvernaland er dyrket mark. Det meste er skog, myr og beitemark. Flere av grunneierne uttaler at det ikke nytter å dyrke noe i dette såkalte «dyrkbare arealet». Det er faktisk bedre for norsk matproduksjon og forsyningssikkerhet om man ved å bygge datasentre på noe av dagens uproduktive arealer på Kalberg kan få tilgang på spillvarme. Denne spillvarmen kan igjen brukes inn i produksjon av biogass og dermed redusere behov for spreieareal og være et viktig virkemiddel for å redusere regionens CO2-utslipp, bidra til økt matproduksjon gjennom moderne veksthusnæring, eksempelvis etter modell i Kviamarka, eller muliggjøre fiske-/skalldyroppdrett på land.

Dette er langsiktig og ansvarsfull tankegang som tar innover seg at regionen vår har behov for både nye arbeidsplasser og grønn omstilling.

Hva vil eierne med Lyse?

Lyse eies av 14 kommuner. Mot slutten av året skal de fornye eierstrategien sin. Hovedspørsmålet er dette: Hvorfor eie Lyse?

Den svenske statsministeren Olof Palme, som ble skutt og drept på åpen gate i 1986, gjentok mange ganger sitt mantra om at «politik er att vilja».

Utsagnet har senere blitt omskrevet til å passe for bedrifter: «Å eie er å ville».

Så hva vil Lyses eiere?

Siden etableringen i 1998 har Lyses eiere sett på selskapet som en viktig del av den regionale ryggraden.

I Lyse kombineres offentlig, industrielt eierskap med regional handlefrihet som bygger samfunnet. Lyse overfører kjærkomne kontanter til kommunekassene.

Aksjonærene vil i den reviderte strategien fortsatt legge vekt på et kortreist og kompetent eierskap. De vil at utviklingen av Lyse skjer i et godt samarbeid mellom eierne og selskapet.

Eierstrategien vil si noe om de overordnende forventningene aksjonærene har til Lyse. Tema er utbyttepolitikk, forretningsutvikling, eierstyring og virksomhetsledelse, bidrag til det grønne skiftet og bygging av samfunns- og husholdningskritisk infrastruktur: strømnett og fiber – en digital grunnmur som vi virkelig ser nytten av i pandemiperioden.

Politikerne i eierkommunene vil nå som før vektlegge at hovedkontoret til konsernet skal være fast forankret i regionen. Det gir nærhet til strategiske beslutninger som har stor betydning for investeringer, arbeidsplasser, innovasjon og kunnskapsutvikling.

Økonomiske grunner til å eie? Selvsagt!

Konsernet har vokst – fra snaut 500 ansatte i 1998 til 1300 i dag. Driftsinntektene har økt fra 1,8 milliarder kroner første driftsår til dagens nivå opp mot 10 milliarder kroner.

Siden 1998 har kommunene mottatt nærmere 12 milliarder kroner i rede penger fra Lyse. Pengene skriver seg fra utbytte fra forretningsdriften samt renter og avdrag på ansvarlig lån. Kontantene veksles inn i skoler og sykehjem. Kommunefabrikkene produserer velferd for Lyse-pengene.

Fornøyde kunder er basis for all forretningsdrift. Det er ikke vanskelig å spå at både administrasjon og politikere i eierkommunene i sin strategi vil fastholde at Lyse fortsatt skal være konkurransedyktig og yte god service:

Fornøyde kunder er den viktigste forutsetningen for å lykkes med å skape verdier for eierne også i framtiden.

Ove Jølbo
Direktør, eier- og myndighetskontakt

Norsk vannkraft går til spille

Å se norske vannkraftressurser bli sendt rett på havet samtidig som svenske kraftpriser er rekordhøye er en uakseptabel sløsing med norske naturressurser, skriver konsernsjef i Lyse, Eimund Nygaard.

Vannkraften får mye velfortjent oppmerksomhet for tiden. Endelig ser det ut til at et flertall av partiene på Stortinget er klare for å gjøre noe med skattesystemet som i dag er til hinder for fornuftige oppgraderinger av produksjonsanlegg. I et samfunn hvor stadig mer blir elektrifisert kan dette bidra til å dekke vårt kraftbehov med fornybar energi – uten store naturinngrep.

Flere vannkraftanlegg er i dag overmodne for oppgradering og timingen er i så måte god for å bidra med insentiver som kan utløse nye investeringer. Dette er positivt på alle vis. Det vil raskt kunne gi aktivitet i entreprenørbransjen i en tid hvor vi trenger flere arbeidsplasser, og når produksjonen kommer i gang, vil det gi mer energi og økt verdiskaping for samfunnet. Dette fordi vannkraften i hovedsak er eid av fellesskapet gjennom stat, fylker og kommuner, og dermed gir økt omsetning og inntekter som kommer alle til gode.

Dramatisk år for vannkraften

Men selv om det løsner for en mer fornuftig beskatning av vannkraften i høst, vil vår bransje – sett bort fra korona – minnes 2020 som et spesielt utfordrende år. En mild vinter og mye nedbør har gitt fulle vannmagasiner. Kombinert med sen snøsmelting og lav etterspørsel gir dette rekordlave strømpriser. Allerede før vi fikk negative priser på grunn av betydelige nedbørsmengder, har situasjonen vært så alvorlig at flere norske vannkraftprodusenter heller har latt vannet renne på havet enn å produsere. Produksjonen har rett og slett blitt ulønnsom.

For den vanlige husholdning er selvsagt lave strømpriser positivt, og som kraftprodusenter forholder vi oss til de naturlige svingningene. Men et paradoks i disse dager er at systemene som skal bidra til fornuftig prisutjevning og kraftutveksling med våre nærmeste naboland svikter samtidig. Over lenger tid har vi opplevd fundamentale problemer knyttet til regulatoriske og systemmessige rammevilkår. Dette skaper en situasjon som gjør en økonomisk utfordrende tid enda mer krevende.

Innelåst kraftoverskudd

For øyeblikket opplever vi betydelige problemer med store deler av det skandinaviske kraftnettet. Overføringskapasiteten fra Norge til Nederland, Danmark og Sverige er vesentlig redusert, og det er betydelige kapasitetsreduksjoner internt i Sverige. Flere av våre viktigste utenlandskabler er ute av drift. Dette har skapt en situasjon hvor vi har et stort innelåst kraftoverskudd i Norge.

Det er flere årsaker til utfordringene i strømnettet, men summen gjør at store samfunnsmessige verdier går tapt og miljøet blir skadelidende. De siste ukene har for eksempel ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i Sør-Sverige ført til ekstrempriser. På det meste lå prisene i Sverige 130 ganger høyere enn i Norge. Og i stedet for å kunne tilby ren, norsk vannkraft for å dekke etterspørselen i vårt naboland, ble behovet dekket med oljekondens fra det svenske reservekraftverket Karlshamn i Blekinge.

Manglende insentiver og tilsyn

Bakgrunnen for kapasitetsbegrensningene er kompleks, og den norske systemoperatøren Statnett og tilsvarende motparter i våre naboland har ingen enkel jobb med å drifte og videreutvikle det nordiske strømnettet. Likevel må det kunne stilles spørsmåltegn ved om operatørene lar egne vedlikeholdskostnader veie tyngre enn det øvrige samfunnets kostnader når de planlegger utbedringer, fastsetter overføringsgrenser og planlegger vedlikehold.

På norsk side har Reguleringsmyndigheten for Energi (RME) vært urovekkende passive i en situasjon der betydelige norske samfunnsinteresser står på spill. Samlet sett trengs et omfattende løft for å styrke tilsynet og få på plass fornuftige reguleringsprinsipper og riktige insentiver for systemoperatørene.

Tap av verdier og økte miljøutslipp

Situasjonen som nå har oppstått burde frustrere langt flere enn bare norske kraftselskaper. Å se norske vannkraftressurser bli sendt rett på havet samtidig som svenske kraftpriser er rekordhøye er en uakseptabel sløsing med norske naturressurser. De økonomiske konsekvensene er betydelige. Bare i år går det norske samfunnet glipp av milliardverdier som følge av tapte eksportinntekter. Med fokuset vi nå har på å nå klimamålene føles det også fullstendig galt når ren, norsk vannkraft flommer over og sterkt forurensende oljekraftverk i Sør-Sverige kjøres i gang.

Heldigvis er vannkraft en fornybar ressurs som gir oss nye sjanser. Den politiske oppvåkningen for skjevheten i skattesystemet når det gjelder grunnrente kommer på et veldig godt tidspunkt. Nå håper vi at Stortinget og Regjeringen leverer på dette til høsten. Samtidig krysser vi fingrene for at insentivene i kraftsystemet også får tilstrekkelig fokus slik at verdifulle inntekter for samfunnet ikke går tapt i framtiden.